Når kultur ikke en gang får være valgflesk

Det er forståelig at viktige temaer som velferd, forsvar og lommeboka til folk får oppmerksomhet. Likevel forteller det politiske ordskiftet forsvinnende lite om kultur, og de mange lovnader vi en gang ble fortalt har reist som trekkfuglene om høsten.

Alltid beredt

Mine besteforeldre, som sto i krig og etterkrigstid, eide et felles kulturelt repertoar som samlet dem og var grunnleggende viktig for dem. De var alltid beredt. Slik er det ikke i dag. Kan en helt nødvendig kulturell opprustning vokse frem fra folkedypet uten etablerte strukturer og tydelig retning å holde seg fast i? Tja, kanskje, men det er fryktelig sårbart og selv tror jeg neppe det skjer fordi felleskapet over lang tid har måtte vike for individualismen.

Vår motstandskraft bygges i stor grad i vårt nærmiljø. Der hvor lokalsamfunn og kommune både er premissleverandør og utførere av beredskap. Likevel marginaliseres ofte kultur til å være underholdning og trivelig stuggun, eller verre; en økonomisk livbøye for kommunepolitikere i strie tider. Jeg har forståelse for dette; for i en evig interessekonflikt er det noe menneskelig over å søke minste motstands vei. Lokalpolitikere må forholde seg til kampen om midler i nær relasjon til folk som bor i samme by eller bygd som dem selv. Dette kan gjøre det ekstra krevende å ivareta tiltak som verner om samfunnet på lang sikt. Derfor må regjeringen anerkjenne en bevisst prioritering av regional kulturpolitikk i bygd og by.

Det er mye som står på spill. Gleden og lettelsen er derfor stor over at flere aktører og partier endelig anerkjenner kultur som betydningsfull i vår sivile beredskap. Paradokset er at det ikke nødvendigvis følger penger med anerkjennelse.

By og land hand i hand 

Utover Hurdalsplattformen som peker retning og ny forskrift for regionale kulturfond finnes i dag ingen kulturpolitisk plan for den nasjonale satsingen i regionene. Jeg mener det ligger et nasjonalt ansvar i å sikre bærekraftige strukturer i hele landet.

Kulturloven har blitt styrket, og pålegger offentlig sektor å utarbeide en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov som grunnlag for planarbeidet, med overordnede mål og strategier for kulturfeltet.

Men, i det avgjørelser alltid vil kunne vurderes og besluttes av kommunestyret etter en bredere politisk vurdering blir det sånn passe bindende. Misforstå meg rett, jeg er tilhenger av et sterkt lokaldemokrati, men når det kommer til kultur ser vi at dette blir en salderingspost gang på gang i kommuner over hele landet. Jeg mener derfor at dagens pålegg og forskrifter ikke virker i praksis, og at staten derfor må sikre robuste aktører som ivaretar det kommunen selv ikke håndterer.

Se til Innlandet

Med et forpliktende samfunnsansvar kan sterke institusjoner bety mye for lokalt kulturliv og være en av nøklene for å ivareta nødvendig kulturell beredskap. NOU-en Musikklandet beskriver Musikk i Innlandet slik: 

«… Musikk i Innlandet (Mii) er en forholdsvis ny institusjonell struktur i Innlandet som ble opprettet i 2021. Formålet er å styrke musikklivet, fremme kunstnerisk vekst og bidra til samfunnsutvikling. Musikk i Innlandet har ingen fast scene og ikke fast ansatte musikere. Gjennom samarbeid med musikere og komponister tilbyr Musikk i Innlandet produksjoner som utvikler kulturlivet og styrker vilkårene for det profesjonelle frie feltet i Innlandet. Mii har en fleksibel rigg og vidt mandat som gjør at man kan tilpasse seg feltets og bransjens behov. Mii samarbeider tett med lokale arrangører og er opptatt av å sikre den lokale infrastrukturen for musikk ...»

Med denne organiseringen kan vi sikre nettopp lokal og regional beredskap. Dette er en modell som med sitt vide mandat og fleksible organisering er rigget for å kunne tilpasse seg ulike regioners behov. Noen vil kanskje mene at svaret på det hele ligger i regionale kulturfond. Men verken størrelsen eller formålet med fondet sikrer nødvendige rammer og retning for regionalt kulturliv, verken når det gjelder frivillighet eller i arbeidet med å skape profesjonelle kunstopplevelser i distriktene.

Jeg forventer at det framover gjøres gode valg for kultur i hele landet. De som har ambisjon om å styre landet må ta på dypeste alvor at folk som bor i distriktene har de samme behovene for kulturpenger som det de store byene har. Det krever politisk prioritering, og Musikk i Innlandet er klare for å omsette visjoner til handling.