Vi ble med Robert Hermansen tilbake til Svalbard

Grønnegata, Tromsø. Torsdag 26. august 2010. En mann haster ut på gata. Solen står lavt på himmelen. Gradestokken viser fem-seks plussgrader. Mannen med det røde skjegget er ute i seneste laget for å rekke morgenflyet til Bergen. Kaster et litt irritert blikk på to menn som ser ut til å sperre veien for ham. Sekunder senere er industritoppen pågrepet.

To sivilkledde politimenn tar tak i hver sin arm og fører ham inn i bilen. Han blir siktet for grov økonomisk utroskap.

Siktelsespunktene skal bli både flere og færre før Statsadvokaten til slutt ender med ett eneste tiltalepunkt: Brudd på straffelovens §§ 276 a og b – den såkalte korrupsjonsbestemmelsen.

Robert Hermansen fikk fengselsstraff, en straff han var ferdig med å sone for drøye fem år siden. I ett år og tre måneder satt han i fengsel.

Når Plot møter ham, er den forhenværende Store Norske-direktøren tilbake på Svalbard. Denne utposten som ligger her nærmest som en isørken, på 78 grader nord. Et Svalbard hvor han knyttet de kontaktene og inngikk de avtalene som skulle sende ham i fengsel. Men likevel er det fremdeles et Svalbard hvor «gammel-direktøren», eller «han Robert» som de kalte ham og kaller ham, heies fram til bardisken når han trer inn på Karslberger pub.

Hårtonen til Robert Hermansen er ikke lenger like intenst rød. Stemmen er lavere enn den var. Med det reveaktige glimtet i de blå øynene er det samme.

På puben vanker det klemmer. For de innfødte er han ingen skurk. Han er helten.

Hvordan ble denne historien som den ble?

Robert Hermansen ble født til trange kår i ei koie utenfor Holmestrand i februar 1939. Europa brenner, og Robert er akkurat fylt året da krigen kom til Norge. Far Roger drar i krigen og deltar i kampene på Voss. Mor Solveig, storesøster Edel og lille Robert får klare seg som best de kan. Mens far kjemper mot tyskerne, føder mor lillebror Tormod. Han som senere skal bli Telenor-sjef. Åtte år etter Tormod kommer det nok ei jente – og Hermansens er fulltallige.

Solveig tar med seg ungene rundt på gårdene der hun jobber. Fra de kan se forskjell på nytteplanter og ugress må de vær med og luke. Tidlig arbeidsinnsats, arbeidsmoral og solidaritet blir prentet inn i Hermansen-ungene som bibelvers i en sørlandsskole. På kjøkkenbordet ligger tre aviser: Friheten, Vestfold Arbeiderblad og Sovjetnytt.

Far kommer omsider hjem fra tvangsarbeid hos tyskerne, og det blir enda trangere i den lille stua i skogen. Ungene ligger andføttes i 120-seng. Mor og far sover på en utslått divan.

Robert elsker å fortelle «eplehistorien»: Det er kveld, ungene er sovnet. Det er i alle fall det foreldrene tror – og de bevilger seg en hyrdestund på divanen. Det går ganske voldsomt for seg, og på toppen av skapet har mor gjemt ei skål med epler for at ungene ikke skal spise dem alle på en gang. Ristingen og skakingen i divanen får et eple over kanten, og det triller over gulvet. Robert, som ligger ytterst, jumper raskt ut av senga og sikrer seg godbiten. Da kommer det fra lille Tormod: «Pappa! Kan du ikke knulle ned et eple til meg også…..»

Unge Robert har lopper i blodet, og motet er like stort som kjeften. På skolen får han tildelt plass på første rad, og han protesterer heftig hvis lærerne er urettferdige eller mobber klassekameratene. Han går heller ikke av veien for å hjelpe elever som er svakere enn ham i teoretiske fag, minnes skolekamerat Sverre Fortun.

En lærer gjør spesielt inntrykk på den kunnskapshungrige rødtoppen. Andreas Næss har vært skihopper og hoppet til NM-medalje i selveste Holmenkollen. Næss var en pedagog forut for sin tid. Hans mantra var «alle er gode til noe» – og han fant alltid noe der den enkelte elev utmerket seg. Møtet med lærer Næss skal senere komme til å påvirke Robert Hermansens ledelsesfilosofi.

Før de er ferdige med gymnaset, har brødrene Hermansen vært anleggsslusker og deltatt på veibygging. Det sto tidlig klart for dem: De skulle være med og bygge landet. Mens lillebror Tormod holder seg i hovedstaden og konsentrerer seg om finans og infrastruktur, går storebror Robert mer konkret til verks i «byggingen». Hele hans karriere har kretset om ensidige industristeder. Små samfunn som har vært fullstendig avhengig av bedriftene han har ledet: AS Sydvaranger i Kirkenes, LKAB i Narvik, Odda Smelteverk og gruveselskapet Store Norske på Svalbard.

Det er spesielt på de to siste stedene at myten om mannen bygges.

Kvinnfolkjegeren, begersvingeren og direktøren som er arbeidernes venn. Han som kunne valse opp med både myndigheter og styreformenn. Han som hadde tatt klassereisa fra koia i skauen langs en støvete anleggsvei, med gravemaskinsertifikatet i brystlomma og lommelerka på baklomma. Mot i bryst og vett i panna. Røde Robert. Robert den røde.

Tilnavnet fikk han allerede under studiene på NTH. Det skulle henspille både på hårfarge og politisk ståsted. Inspirasjonen kom fra et André Bjerke-dikt. Viste Robert seg på Samfundet, og det gjorde han ofte, deklamerte husorkesteret:

Man kaller meg Robert den røde. Javel,

det kunne jeg saktens ha funnet på selv.

Et navn må man ta

og navnet er bra

for noe med blod må jo jentene ha

Heisan!

for Robert den røde

Robert Hermansen, som har gruvebus-erfaring både fra gullgruver i Sør-Afrika og kobber- og sinkgruvene i Sulis, velger seg berglinja på sivilingeniørutdanningen. Student-Hermansen bruker årene i Trondheim godt. Han blir formann i Studentersamfundet, skriver bøtter med leserbrev til Arbeider-Avisa, han sitter i bystyret for Arbeiderpartiet – og han møter sin første kone, Grete Hofseth. Den eneste kona han noen sinne har bodd sammen med. På fritida kjører han gravemaskin.

Etter fullført eksamen søker han seg til Svalbard og Store Norske, men får beskjed om at norsk industri ikke har plass til radikalere som ham. Han takker ja til jobb som vitenskapelig assistent ved høyskolen i stedet. Men akademia er ikke det store for arbeiderungen fra Holmestrand. Når fruen får jobb som kjemiingeniør på laben hos AS Sydvaranger, takker Robert ja til jobb som gravemaskinkjører.

Han stiger i gradene. 39 år gammel er tobarnsfaren ny verksdirektør i Kirkenes. Han får endelig innflytelse til å prøve ut lærer Næss’ filosofi om å utnytte den enkeltes styrke. Han skal komme til å gå på noen smeller både hos arbeidere, fagforening og styre og eiere før han finner balansen mellom eiernes krav om resultatforbedring og økt produksjon og de ansattes behov for større innflytelse på egen arbeidssituasjon. En linedans han skal komme til å beherske godt.

– Jeg trodde jeg kjente arbeiderkulturen, jeg som visste hvordan gutta på gølvet hadde det. Men jeg forsto ikke betydningen av laget. Skal du nå målet må du ha laget med, sier Robert Hermansen.

Spør du folk som har jobba med eller under Robert Hermansen i Kirkenes, Narvik, Odda og på Svalbard, kan det de sier sammenfattes i en setning: Han var en direktørtype som skilte seg ut fra alt annet de hadde sett i ledersjiktet tidligere. «Annerledesheten» kom i ulike former. I Kirkenes nektet han plent å melde seg inn i Rotary. Ei heller ville han flytte inn med kone og to barn i direktørboligen. Angivelig fordi kona nektet å la ungene vokse opp i en direktørbolig. I Narvik var det likeså. Disponentboligen ble stående uten disponent. Denne gangen handlet det ikke om ungene. Robert og Grete var separert. Hun og ungene var flyttet til Trøndelag. Den nye sjefen ved LKAB mente at det kunne bygges barnehage eller krisesenter i herskapshuset.

I Odda flyttet han riktignok inn i direktørboligen, men det første han gjorde var å omplassere privatsjåføren. Symbolsk et sterkt signal. Trafikksikkerhetsmessig en tvilsom beslutning. Robert Hermansen har aldri vært noen god sjåfør, og det er fortsatt de i Odda som mener at Røldalsveien – hovedgata gjennom Odda og forbi smelteverksporten – har blitt et langt tryggere sted etter at Robert og hans alternative vikepliktsregler forsvant fra bybildet.

Det var for øvrig i Odda han gikk på det forsmedelige nederlaget det var å bli kastet ut av 1.mai-toget. Direktøren, som hadde vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1954, så det som naturlig og selvsagt at han skulle gå i 1.mai-toget med arbeidskameratene sine. Det var slik han så det. Men avdeling 5 av Norsk Kjemisk ville ikke ha noe av at direktøren gikk og brisket seg under deres fane – og Robert ble «utvist» fra første rekke i toget. Under tvil fikk han gå sammen med noen kvinnfolk bakerst i toget, under parolen «Ja til et fargerikt fellesskap». Han ble fly forbanna. Følte seg tråkka på. Men etter tog og tale ble han invitert inn på fagforeningskontoret.

– Vi tok en dram, skværet opp og sinnet rant av meg. Året etter rykket jeg fram.

Men det var på Svalbard han ble «frelseren». Eller som Svea-ansatt Liv Steiro skrev i Svalbardposten 14 dager etter at Økokrim hadde pågrepet Hermansen: «Vi støtter deg Robert. Du er jo ikke Jesus, men det er jaggu ikke langt unna.»

Det var som direktør i gruveselskapet Store Norske Robert Hermansen skulle vinne sine største seire, samle sin største tilhengerskare – og gjennomføre den største industrielle snuoperasjonen. Men det var også Store Norske og Svalbard som skulle komme til å bli starten på trøbbelet som til slutt skulle ende på enecelle i Tromsø fengsel.

Det er blitt tidlig junikveld på Svalbard. Midnattssola som henger bleik over horisonten, klarer likevel å gi lufta en varmegrad eller to. På kulturkafeen Rabalder midt i gågata i Longyearbyen skrapes det i stolbein. Ivrige hender rydder kopper og asjetter. Det er stengetid. Men eks-direktøren har mer på hjertet. Vi har tåspissdanset rundt hovedemnet, som virtuose fektere har vi beveget oss med kården klar. Det er på tide å stikke hull på byllen. Stille spørsmålet. Hva var det som skjedde bak kulissene i Store Norske? Hvorfor ble det iverksatt granskninger? Hvem tipset TV2 om avtaler og direktørens tvilsomme lån? Hvordan havnet en internrapport fra advokatfirmaet BAHR og revisjonsfirmaet PWC på statsadvokatens bord? Hvem er skurk? Hvem er helt? Og hvordan havnet «frelseren» i fengsel?

Til Odda hadde den nye direktøren kommet over fjellet i en gammal bil med den klissvåte findressen i plastpose og et rykte om at han hadde fått sparken. Det sies at avskjedsfesten, som fagforeningen hadde stelt i stand, var av det fuktige slaget. Så vel avtroppende direktør som de fleste andre gjestene hadde avsluttet med et bad i byens havnebasseng, fullt påkledde alle mann.

Til Svalbard kom Robert Hermansen den 8. mars i 1999. Han var på ingen måte ukjent verken med Svalbard eller problemene Store Norske slet med. Han hadde allerede vært styreformann i noen år. Nå skulle han endelig få gjøre det han likte best – være operativ toppleder.

Store Norske befant seg i en bedrøvelig situasjon. Gjelda var i milliardklassen. Naturvern og klimafrykt var langt høyere på den politiske agenda enn kullkraft og gruvedrift. Tidligere redaktør i Svalbardposten skriver i sin bok «Fallet»: «Robert var rett mann til rett tid for Store Norske. Jeg var der i Gruve 7 og Svea Vest, i kontorbygningen ved gammelkaia, på fagforeningskontoret, på Karlsberger Pub og på Huset. Roberts ankomst endret alt. Det var som en vekkelse, som om vårherre selv hadde forbarmet seg over de arme skapningene lengst nord i verden. Robert pumpet liv i oss alle.»

Robert brukte «Odda-oppskriften» da han kom til Svalbard: «Kjør på. Bånn gass – produser alt dere kan. Jeg skal ta meg av myndigheter og eiere.» I Odda hadde det funket veldig bra. Ganske lenge. Men så er ikke karbid og kalkstøv miljøpolitisk kontroversielt på samme måte som kull.

I Odda kom han til et smelteverk som hadde gått med 20 millioner i underskudd årlig de siste årene. Hermansen kuttet arbeidsstokken og ga jernet. To år etter Hermansens ankomst var overskuddet 14 millioner. Året etter 23 millioner. Samtidig reduserte han arbeidsstokken med en tredjedel. Bemanningskutt og økt produksjon hadde også vært metoden i Narvik.

På Svalbard er det også nødvendig med kostnadskutt og kutt i bemanningen, men mest av alt – økt produksjon. Det skulle komme til å koste kamp og list. Den rådende oppfatningen blant flertallet av rikspolitikere på slutten av 90-tallet var at kulldrift var økonomisk ulønnsomt og miljømessig uklokt.

Holdningen trigget Robert Hermansen mer enn den hemmet ham. Han har alltid vært typen som har jobbet best med motstand.

I Narvik hadde han hatt svenske eiere å bryne seg på. Som lillebror Tormod skulle erfare i forbindelse med Telenor/Telia-fusjonsforhandlingene et par tiår senere – norske sosialdemokratiske ledere med flat struktur og polyesterslips kan fort havne på kollisjonskurs med svensk lavadel og snobberi. Robert ble enige med eierne sine at det var best at deres veier skiltes.

I Odda var det britisk aristokrati med teorier om alt annet en flat struktur som satt på eiersiden. Men Odda var langt unna City – og så lenge Hermansen leverte resultater, brydde de seg fint lite. Et samarbeid etter Roberts hjerte.

På Svalbard var eierne staten. Det vil si at alt fra stortingspolitikere til regjeringsmedlemmer og byråkrati mente at de skulle delta i styringen av Store Norske. Men om Odda er langt fra City, er avstanden mellom Oslo og Longyearbyen enorm. Spitsbergen var ei øy hvis bosetning var viktig av sikkerhetspolitiske hensyn. For politikere flest var Svalbard en utgiftspost, ikke en potensiell inntektskilde. Turistene hadde fortsatt ikke invadert det arktiske øyriket og isbjørnstammen var fortsatt større enn cruiseskiptonnasjen.

Longyearbyen var en isklump om vinteren og et gjørmehull på sommerstid. Ingen hadde brydd seg med å gi gatene navn, de hadde nummer. Med ett unntak; Hilmar Rekstens vei.

Skipsrederen, som på et tidspunkt ble dømt på ett av flere tiltalepunkter i en mye omtalt og opphetet skattesak, var i 1943 nær ved å bli drept i skuddveksling med tyskerne i Signehamna nord på Svalbard. Reksten var største aksjonær i Store Norske Spitsbergen Kullkompani, og var en del av en gruppe norske og allierte soldater som skulle ta tyskernes ødeleggelse av gruvesamfunnet nærmere i øyesyn da det plutselig dukket opp en tysk ubåt i vika. Tyskerne fyrte løs med maskingevær så det kvein rundt ørene på soldatene på land. En mann ble drept, skipsreder Reksten slapp med skrekken. Opplevelsen med tyskerne gjorde ham fast bestemt på at gruvedriften skulle gjenopptas etter krigen. Og slik ble det.

Flere skipsredere fra Bergen har for øvrig hatt en dragning mot Svalbard og gruvesamfunnet, og 60 år etter Reksten skal nok en bergensk skipsreder, Atle Jebsen, spille en sentral rolle i dramaet rundt Robert Hermansen og Store Norske.

Utover 1950- og 60-tallet var Svalbard fortsatt et sted der menn var ekstra mye menn, og det var de få kvinnene som bodde der også. Gruvebuser bygger ikke husene sine i stubber med blomsternavn. Derfor har gatene i Svalbards største bosetning nummer, ikke navn. Folk bor i 232/14 eller 236/10 – ikke i Tyttebærsvingen eller Blåklokkelia. Men altså med ett eneste unntak. Mannen som senere ble dømt i Bergen byrett på ett eneste punkt fra en lang tiltaleliste, Hilmar Reksten; han får vei.

Senere skal en annen straffedømt «Svalbard-frelser», Robert Hermansen, få sin byste på sokkel. Svalbardianerne ser stort på tilgivelse og forholder seg ikke til fastlandsnormene i særlig grad. På denne utposten, på 78 grader nord, har de i et par-tre generasjoner måttet klare seg som best de kunne, ofte avskåret fra fastlandet. Sivilisasjonens lover og regler gjelder ikke i samme grad her.

Det er i dette «cowboy-samfunnet» 60 år gamle Robert Hermansen lander i den 8. mars 1999.

Og ved århundreskiftet er gruvedriften på hell. I Adventdalen var gruve 7 still going. Gruve 3 var tom, i Svea sto kampen om Svea Nord.

Robert den røde satte opp et voldsomt tempo. Før det var gitt klarsignal fra fastlandet, hadde han allerede satt i gang produksjonen i Svea Nord. Mannen liker kamp, og med listige knep og raske manøvrer jaget han fram. Eller som Birger Amundsen skriver i sin bok: «Med et smil om munnen og en liten faen i øyekroken valset Robert Hermansen over byråkratiet.»

Arne Garborg skal en gang ha sagt: «Det er lett å ljuga når du er langt hjemmefra». Å påstå at den nye direktøren løy, er nok å trekke det langt, men at det ble kuttet svinger og tatt snarveier, er det gjengs enighet om blant de som jobbet med ham i disse årene. Robert Hermansen er en gjennomfører – og han har et konkurranseinstinkt som er blitt utviklet og foredlet siden guttedagene. Ingenting pirrer ham mer enn motstand. Hindringer skal overvinnes, motstandere slås.

Motstanden mot utbygging av Svea Nord var stor både hos lokalt og sentralt byråkrati. Det stoppet ikke Robert Hermansen.

Til Svalbardposten, den 3. mars i år 2000, uttalte han: «Jeg er lur. Jævla lur». Ved samme anledning skal han ifølge redaktør Amundsens bok ha sagt: «Jeg har definert det slik at det er jeg som har med departementer og Storting å gjøre. Det er jeg som definerer hvor stor kullproduksjonen skal være, og hva vi skal gjøre her. Vi har ingen begrensninger, har jeg definert.»

Hermansens heltestatus blant gruvebusen blir ikke mindre av slike utsagn.

Noe av det siste Grete Knudsen gjør som næringsminister er å gi grønt lys for Svea Nord. Onsdag 19. desember 2001 sier Stortingsflertallet ja til drift i Svea Nord.

Året etter kvitterer Robert Hermansen for tjenesten ved å ta plass som formann i Mjellem og Karlsen-styret til turbokapitalist Carl Petter Seim. Eks-minister Knudsen er rådgiver for 28-åringen, som slakter det tradisjonsrike verftet på rektordtid.

Mjellem og Karlsen-saken er en parentes i denne historien. Men den er et bilde på Robert Hermansens aktivitetsnivå disse første årene etter århundreskiftet. Han er midt i 60-årene, men mer aktiv enn noen sinne. Det er ofte lys fra hjørnekontoret både natt og dag. Heve-senkepult har han ikke tid til å kjøpe seg. Han smeller noen trekubber under kontorpultbeina og står og jobber. Alltid klar til å løpe videre. Han skal virkelig bygge landet. Til tross for at jobben som sjef for kullgruvene på Svalbard burde være krevende nok, engasjerer han seg i næringsbygging i Finnmark. Sitter i styret i Narvik Havn og Troms Kraft. I flere småbedrifter er han både deleier og styreleder. Han innrømmer selv at han tapte «noen millioner» privat på disse selskapene. Ett av dem skal komme til å bli hans bane; Boalvvir.

Boalvvir var et reinkjøttselskap eid av over 200 reineiere. Også styreleder Robert Hermansen hadde fra starten en liten eierandel. Den skal komme til å øke betraktelig ettersom problemene hoper seg opp for reinkjøttselskapet.

Men hvordan har det seg at en industrileder fra Sør-Norge som til daglig håndterer milliardbudsjetter, engasjerer seg i ei pølsebu på Finnmarksvidda? Svaret er som så ofte ellers: kjærligheten.

I dette tilfellet kjærligheten til både samisk kultur og det samiske folk. Men mer konkret – og fysisk: Kjærligheten til Anne Cathrine Rørholt.

Mens han jobbet i Odda hadde han møtt, forelsket seg i og giftet seg med Anne Cathrine Rørholt. Sammen har de to barn, og selv om de aldri har bodd under samme tak, er de fortsatt gift. Rørholt var generalsekretær i Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). De to barna deres, Mia og Solveig, har gått i samisk barnehage og på samisk internatskole.

2006 skal bli et helvetes år for Robert Hermansen. Sommeren før, den 30. juli 2005, startet en brann i Svea-gruva. Ild og kull er ingen god kombinasjon. Det tok et drøyt halvår før brannen var slukket og enda lenger tid før kulldriften kunne starte opp igjen. Samtidig er Boalvvir på konkursens rand. Råtne regnskaper og dårlig kjøtt fører til at de som sitter på pengesekken mister tillit til selskapet. For å sikre et kriselån fra Landbruksdepartementet, lover styreleder Hermansen å spytte egne penger inn i reinkjøttselskapet. Og det er da det skjer – det som dommen fra Nord-Troms tingrett kaller korrupsjon.

Skipsreder Atle Jebsen har lenge vært «hoffleverandør» til Store Norske. Alt kull fra Spitsbergen blir skipet ut på et Jebsen-skip. Det som startet som et forretningsmessig forhold har utviklet seg til et nært vennskapsforhold mellom Jebsen og Hermansen.

At Jebsens rederi levde godt på Store Norske-kontrakten er ingen overdrivelse.

Hva som egentlig skjer på hjørnekontoret i brakkeriggen denne vinterdagen i januar 2006, vet bare Jebsen og Hermansen. Førstnevnte døde i en bilulykke i 13. oktober 2009. Sistnevnte sier det sånn:

– Atle så at jeg var presset. I nesten et halvt år hadde vi jobbet dag og natt for å slukke brannen i Svea. Vi la opp til oppstart i februar, så i mars. Til slutt ble det april. Jeg var enormt presset både på tid og krefter. Samtidig går det til helvete i Boalvvir. Jeg skulle til Tromsø og ordne med lån. Jebsen mente at det var sløsing med tid, han kunne låne selskapet pengene.

– Men de ble utbetalt til din private konto?

– Ja, det var dumt.

– Strengt tatt er det vel kriminelt?

– Ja, men det visste ikke vi. Da hadde vi aldri ordnet det på denne måten. Det var aldri jeg som skulle ha pengene, og det var aldri jeg som brukte dem.

I fire omganger blir det overført til sammen 3 976 112 kroner til Hermansens konto. Samtidig øker hans eierandel i reinkjøttselskapet til over 60 prosent. Dette er bakteppet når Nord-Troms tingrett den 23. september 2011 behandler straffesaken mot Robert Norman Hermansen som en tilståelsessak. Det ender med to års ubetinget fengsel og en inndragning til statskassen på 3 976 112 kroner. Og med dét røyk huset i Holmestrand, leiligheten i Oslo og hytta på Svalbard.

Tross intens etterforskning både i inn- og utland finner aldri Økokrim noen bortgjemte penger. Heller ikke Hermansens privatforbruk skulle tilsi at han tok pengene selv. Men de hjalp heller ikke Boalvvir. Selskapet gikk dundrende konkurs.

– Angrer du?

– Jeg angrer på at jeg tok en tilståelsesdom. To år er altfor mye. Jeg hadde gjort noe galt og skulle selvsagt ta min straff, men to år…

Han lar setningen henge i lufta.

– Hvis du kunne levd om igjen – var det noe du ville gjort annerledes?

– Da ville jeg nok hatt midtskill!

– Er det alt?

– Det er alt.

Stemmen er merkbart lavere enn jeg husker den fra tiden da jeg bodde i Odda. Tiden da Hermansen kunne brøle kommandoer gjennom administrasjonsbygget til Smelteverket. Vitaliteten og livskraften skimtes fremdeles bak skjortebrystet, men kroppsspråket er avdempet.

Kanskje skyldes det alder. Kanskje hjerneslaget han hadde i fjor sommer. Kanskje tiden i fengselet.

Hans nærmeste familie sier at det var en roligere, mer ettertenksom mann som kom ut etter endt soning.

Tormod Hermansen, som selv fikk hjerneslag for fire år siden, forsøkte å overtale storebror til å ta full rettsrunde, ikke tilståelsesdom. Det samme gjorde forsvarer Frode Sulland. Helt forgjeves. Robert Hermansen er en utålmodig person. Han ville ta straffen som en mann og bli ferdig med det.

– Han er blitt stillere, mer forsiktig etter at han kom ut fra fengsel, sier yngstedatteren Solveig (25).

– Han ble tatt hardt. Dommen er urettferdig. Selvsagt har både rettssak og fengselsopphold satt spor i Robert, men han er ikke typen som klager. Det er lett å falle, men vanskelig å reise seg. Robert har reist seg, sier Tormod Hermansen gjennom sin kone Marie.

Det er blitt natt i Longyearbyen. Robert Hermansen er på vei til stamkneipa Karlsberger pub. Intervjuet har vart i snart ni timer. Nå vil han vise fram «sitt» Svalbard – i alle fall nattelivsdelen av det. Vi rekker ikke å komme langt oppover gågata før en brande av en mann fanger Robert i armene sine. Som ei lita filledukke dingler han fram og tilbake i grepet til Nick Weis-Fogh. Bjørneklemmen varer lenge.

På KB er det stinn brakke og et lydnivå som overskrider alt av HMS-anbefalinger. Det blir flere klemmer og heia-rop til gamlesjefen; «han Robert». Her er han ikke skurk. Han er helt.

I et hjørne ved inngangsdøra står ett av to eksemplarer av bronsebysten Per Ung lagde av gruvedriftens redningsmann. Det andre eksemplaret støver ned i museets magasin. Etter dommen var det talsmenn for Longyearbyen lokalstyre som mente at det ikke passet seg med en straffedømt på pidestall i byen.

Robert Hermansen lever godt med at hans bronsekopi vokter en omfangsrik whisky-samling på Karlsberger. Aller helst hadde han sett at bysten ble dekket av steinmassene i Svea. For alltid. I gruven han jobbet så hardt for å få åpnet. Men i enden av en rekke whiskyflasker er ikke så gærent det heller.

Nick Weis-Fogh snakker gjerne om sin venn og tidligere sjef.

– Det var «The Terminator» som felte ham – av ren misunnelse, hevder den tidligere gruvebusen.

«The Terminator» er kallenavnet på mannen som overtok direktørstolen i Store Norske etter Hermansen og som sparket Robert ut av kontorene (den opprinnelige planen var at Robert skulle ha fortsatt som rådgiver etter at han gikk av som direktør). Bjørn Arnestad ble aldri særlig populær blant de ansatte. Ifølge dem hadde han ikke filla peiling på gruvedrift og bevegde seg sjelden utenfor kontorene.

Nick er ikke i tvil om «Terminators» skyld. Robert selv verken bekrefter eller benekter.

Opprullingen av Hermansens Jebsen-avtaler startet med en reportasjeserie på TV2 på forsommeren 2010. Gjennom en rekke innslag pekte journalistene på bindinger mellom Jebsen og Hermansen som ikke var bra. Det kom frem avtaler som ikke var styrebehandlet, og til slutt kom lånet for en dag. At TV2-journalistene hadde gode kilder er mer enn sannsynlig.

Bjørn Arnestad er i dag pensjonist etter å ha fratrådt som styreleder i Glamox i 2017. Han benekter Hermansens versjon og Weis-Foghs overbevisning.

– Lekket du til TV2?

– Det kan jeg avkrefte.

– Anmeldte du og/eller styret Robert Hermansen til politiet?

– Det kan jeg avkrefte.

Bjørn Arnestad er ukomfortabel med at den gamle saken dras fram i lyset igjen og ønsker ikke å si noe mer til Plot utover dette:

– På oppdrag fra Store Norske gjennomførte advokatfirmaet BAHR og revisjonsselskapet PWC en granskning av alle avtalene som ble inngått mens Robert Hermansen var leder. I denne granskningen ble det rettet sterk kritikk mot den avgåtte SN-ledelsen. Kritikken var av en slik karakter at vi fant det naturlig å oversende rapporten til Sysselmannen. Hva som skjedde der, vet jeg ikke, men rapportene endte til slutt på bordet til statsadvokaten i Troms og Finnmark.

– Hva tenker du om Robert Hermansen og dommen? Var den rettferdig?

– Det har jeg ingen kommentar til.

At Nick Weis-Fogh synes dommen mot Hermansen er urettferdig er det ingen tvil om.

– Blant de fastboende på Svalbard tenker jeg at fem prosent mener den er rettferdig, mens 95 prosent mener dommen er komplett uforståelig. Det er ingen tvil om skyldspørsmålet. Det er straffens lengde folk reagerer på. Men du vet – problemet med Robert er at han noen ganger har større hjerte enn forstand, sier Nick, som forlot livet i gruva kort tid etter at Hermansen måtte gå.

Samarbeidet med Arnestad gikk veldig dårlig. Gleden over å være en del av kullgjengen i Svea var borte for mannen som var en av heltene i gruva. Hans røslige kropp og enorme styrke var med å redde flere arbeidskameraters liv under ei stygg gruveulykke i 2005.

Det er flere som vil komme med sine teorier på Robert Hermansens fall. Klokka er over to på natta, og promillen preger en del av utsagnene. Det er ingen tvil om hvem sympatien ligger hos. Noen peker på misunnelse. Andre på hevn. De fleste er enige om at hvis «han Robert» kutta svinger, så var det til det beste for gruvesamfunnet, ikke til beste for seg selv.

Robert Hermansens drag på damene er en myte som har fulgt ham siden studiedagene i Trondheim. Noen sier han flørtet med for mange – at det ble hans bane. Noen mener at det var for få – at de som sto igjen skulle hatt et slags hevnmotiv.

Ubestridt er det at han var en krevende leder. Han var flink til å inspirere arbeiderne, men det var ikke alltid like lett å være en del av administrasjonen. Roberts humør snudde fort. Mange er de mellomledere som har blitt utskjelt og sparket på dør med beskjed om aldri å vise seg i bedriften igjen. Før Robert Hermansen angrende og spak har ringt og bedt om unnskyldning dagen etter.

– Han var en sterkt karismatisk leder med en ikke alltid like sunn lederstil, sier Paul Arne Hjørnevik, som jobbet tett på Hermansen på Odda Smelteverk.

Nå er Hermansen tilbake på Svalbard. Han har fortsatt en drøm om å få til drift i Svea.

Stortinget har sagt stopp. Nå skal det ryddes, ikke graves ut kull. Men Hermansen mener det er galskap å bruke to milliarder på å rydde opp uten å produsere energirikt kull mens ryddingen pågår.

Om tiden i fengselet sier Hermansen heller lite. Han forteller at han leste og skrev. Han tegnet mye. Han drakk seg full på konjakk en gang, og gikk glipp av en prøveløslatelse på grunn av det.

Han trente på ei lita matte på cella hver eneste dag. Og han prøvde å holde seg unna en del av medfangene.

– Som gammel sosialdemokrat er det vondt å måtte innrømme det, men jeg må være enig med Fremskrittspartiet – de verste utenlandsfangene må sendes tilbake til hjemlandet for å sone der. De er så dominerende og ødeleggende for miljøet i fengselet at de bare må bort, sier Hermansen.

På spørsmål om hva han savnet mest mens han satt inne, kommer svaret kjapt – og for dem som kjenner ham – ikke særlig uventet:

– Kvinnfolk!

På nyåret fyller Røde Robert 80 år.

KILDER: Muntlige: Robert Hermansen, Tormod og Marie Hermansen, Solveig Rørholt, Edel Him, Nick Weis-Fogh, Sverre Fortun, Nils Moldøen, Paul Arne Hjørnevik, Arne Mæland. Bjørn Arnestad. Diverse anonyme kilder.

Skriftlige: «Fallet» av Birger Amundsen, Otto Ulseth: «Røde Robert Hermansen – Redningsmann og syndebukk», Dom fra Nord-Troms Tingrett. Artikler om Boalvvir på nrk.no, metoderapport SKUP «Det store norske kuppet» av TV2-jounalistene Christian Steffensen og Aslak M. Eriksrud, diverse artikler i Svalbardposten.