Løgnenes snedige psykologi

«Hvis menn lyver, er det ikke da først og fremst for konene sine? Finnes det ikke tusen grunner til å lyve for den som står en nærest?»

Slik reflekterer Sara, hovedpersonen i Helene Floods psykologiske thriller «Terapeuten». Den er blitt Floods dundrende gjennomslag som skjønnlitterær forfatter – Aschehoug har solgt rettigheter til 25 land.

Som sin hovedperson er hun psykolog, har sin utdannelse fra Universitetet i Bergen og de er omtrent like gamle. Men ellers er det store forskjeller. Helenes mann lever i beste velgående, for eksempel. Saras Sigurd forsvinner tidlig i boka. Spenningen i thrilleren dreier seg naturligvis om å komme til klarhet i hva som har skjedd.

Vi lyver daglig

– Boka kan tyde på at vi lyver mest for den som står oss nærmest. Det er da uhyggelig! Er det sant?

– Forskning finner at vi lyver daglig, ofte mer enn vi er klar over. Det kan være små løgner, som for eksempel hvis noen forteller at de nettopp har vært på Island, så svarer du at du selv alltid har hatt lyst til å reise dit, selv om det slett ikke er tilfelle. Den slags løgner produserer vi nokså ofte, viser forskningen.

– Men det er mer som et glidemiddel i samtalen å regne?

– Ja, hva er egentlig en løgn? Er det alt som er usant? Eller er det også det at man kan skjule ting, så det teknisk sett ikke er en løgn, men bare noe du lar være å si. Det finnes gråsoner, hvite løgner og sorte løgner. Når det gjelder løgnene i nære relasjoner handler det nok ofte om at man ønsker å beskytte seg selv. Men det kan også lyves for å beskytte den andre. Sara i boken min sier: «Det er så vanskelig å skaffe pasienter til praksisen, det sier alle.» Hun har kanskje ikke gjort så mye for å prøve å skaffe pasienter, men hvis hun innrømmer det overfor Sigurd, vil antakelig mannen si: «Jamen, så gjør det da! Vi trenger pengene.» Så med løgnen beskytter hun seg selv mot det ubehagelige ved å måtte gjøre noe med adferden sin. For de man står nær, har ofte interesse av at man gjør ting på bestemte måter. Konsekvensene av våre handlinger er viktige for våre nærmeste. Det vi gjør, angår dem, sier Helene Flood.

Det trygge kjøkkenet

Vi sitter på hennes fredelige, ryddige kjøkken og snakker. Barna som snart vil komme hjem og fylle leiligheten med liv og røre, er foreløpig andre steder. Mannen hennes er også ute. På kjøleskapet henger lapper med bilder og beskjeder. Slik det også gjør på kjøleskapet til bokens Sara. Noe av det nifse i «Terapeuten» er at det begynner å skje uforklarlige saker hjemme hos Sara, som for eksempel at det blir borte en lapp fra kjøleskapet. Nå vil man kunne mene at akkurat det ikke burde være noe å la seg uroe av, men tenk etter: Hjemmet er det stedet i verden der man burde ha størst grunn til å føle seg trygg. Hvis det skjer uforklarlige saker her, hvor kan man da være trygg? I Saras tilfelle farges naturligvis uroen av det dramatiske som skjer med hennes mann, og dessuten at hun bor i et arvet hus der det har skjedd saker og ting man nødig vil oppleve.

– Kan det være noe bra med løgn?

– Kompromissløs ærlighet er for tøft. Men man må vurdere nivået. Og så forventer man mer ærlighet av de nærstående enn man gjør av naboen eller en kollega ved kaffemaskinen. Og så kan vi jo tenke gjennom hvorfor vi lyver. Vi gjør det noen ganger for å ivareta hverandre. Noen ganger kan det være riktig å holde sannheten tilbake. Kanskje man lar være å si til sin aldrende mor at det går dårlig i ekteskapet for eksempel. Men det er også ganske farlig å tenke at man skal lyve for å beskytte noen, for da gjør man seg til dommer over hvor mye den andre personen kan tåle. Da får ikke den andre mulighet til å vise at det går bra. Man hører iblant i terapirommet: «Dette kan jeg ikke fortelle familien, for det vil de ikke tåle.» Da må man spørre: Er du sikker på det?

Mamma blir lei seg

Helene Flood er klar på at familier er forskjellige, men vet fra psykologiutdannelsen og sin praksis som forsker at det er ganske vanlig at det er visse ting vi ikke snakker om. Til slutt vil det føles som en visshet om at noe vil gå i stykker hvis man likevel gjorde det. Men det er jo slett ikke sikkert.

– Barn internaliserer fort. Er man vant til at mamma blir lei seg hvis man gjør noe galt, kan man ta med seg den antakelsen videre i livet til andre relasjoner. Men så tåler kanskje folk mer enn man tror.

– Er det rimelig å forlange full åpenhet i nær familie?

– Her tror jeg folk er forskjellige, men jeg syns ikke det er helt rimelig. Når folk sier: «Vi vet alt om hverandre», tenker jeg: «hmmm, alt det viktige, eller?». Det er nok greit at man ikke deler absolutt alt. Det kommer litt an på. Hvis jeg har en hemmelighet som krever mye energi, som jeg bruker mye tid på å gruble over, blir det antakelig både ensomt og skamfullt hvis jeg ikke deler det med mine nærmeste. Men noen livsløgner skal man jo få lov til å ha. Man kjenner sine nærmeste godt – kanskje særlig partneren. Iblant kan man høre ham si ting du vet ikke stemmer. Hvis du vet at partneren liker å fremstille seg som en villmarksmann, og så tenker du: «Velvel, kanskje du var det for ti år siden, men det er du ikke lenger!» Hvis man da er kompromissløst ærlig, sier man foran hele vennegjengen: «Nei, det er du ikke. Hvor langt har du egentlig gått i år?». Det er kanskje ikke så mye vits i? Det er litt slitsomt hvis man skal bli arrestert på alt. Man er jo ikke helt konsistent i hvordan man presenterer seg selv, det er ingen. Kanskje det er snilt og formålstjenlig for forholdet at man lar den andre få ha oppfatninger om seg selv som ikke er hundre prosent riktige? Kanskje det er greit? Det skader jo ingen? Hva tenker du? Dette er ikke nødvendigvis et faglig ja eller nei-spørsmål.

Utroskap

Helene Flood smiler åpent og sparker temaballen over bordet, men jeg griper heller en bit av kringla hun har servert, og sparker ballen videre til leserne. Folk er jo forskjellige, legger løgnlista i ulike høyder og har forskjellige måter å hoppe over på. De alvorlige løgnene derimot, som for eksempel de som dreier seg om utroskap, er en annen skål.

– I tilfellet utroskap, vil opplevelsen av svik være stor hvis løgnen blir avslørt. Da vil løgnen være noe man tyr til for å beskytte seg selv, for å hindre de store konsekvensene man må forvente hvis utroskapen oppdages. Da vil man også kunne gå langt i å lyve for seg selv. Man vil gjerne forsøke å bagatellisere slikt man driver med og ikke har lyst til å slutte med. Kanskje tenker man at det er så mange som gjør det, og det kan jo faktisk være at det er bra for ekteskapet, for da får jeg ut denne siden av meg, og kanskje jeg blir en bedre partner og så videre …

– For sånt står det i blader og på nettet noen ganger?

– Ja, der kan man finne litt av hvert. Og man kan lete ganske selektivt hvis man er motivert til å fortsette med det man driver med. Det blir nesten litt sånn Ibsensk livsløgnaktig. En del selvløgner – selvargumentasjon – driver man med. Og kanskje forteller man ikke om sidespranget til vennene sine, fordi man vet at da ville man møte motforestillinger.

Søker bekreftelse

– Dette er vel tett opp til det som i boka omtales som bekreftelsesskjevhet? Kan du forklare hva det er?

– Bekreftelsesskjevhet er når man søker aktivt etter informasjon som bekrefter en hypotese man har, og ser bort fra informasjon som avkrefter den. For eksempel hvis man er utro og bare leser de artiklene der det står: «Følg drømmen din, gjør det som er rett for deg», og ikke leser i spalten ved siden av, der det står at utroskap tar livet av forholdet. Bekreftelsesskjevhet er veldig vanlig. Hvis du har en mening, leter du gjerne etter de faktaene som bekrefter den meningen.

– Hvorfor er det sånn?

– Vi liker å ha rett. Leter etter sammenhenger. Det er nok bra for oss. Men det gjør også at vi noen ganger kan lage sammenhenger som ikke er der og når vi først har bestemt oss for at sånn er det, er vi motivert for å fortsette å tro at det er sånn.

– Det blir også en form for løgn?

– Et slags selvbedrag kanskje. Dette er veldig interessant. Det er en del av kognitiv psykologi som handler om tankeskjevheter. Forskjellige måter vi lurer oss selv på. Det er gjort masse kule eksperimenter på det. Daniel Kahneman, en psykolog som har vunnet nobelprisen, har skrevet mye om det. Bekreftelsesskjevhet er én, selv-tjenende skjevhet er et beslektet fenomen, der man har større tillit til informasjon som får en selv til å fremstå bra, og har en tendens til å tenke at det som går bra i livet handler om ens egen personlighet. Vi har mange måter å lure oss selv på. For eksempel hvis du kjenner noen som har vært hos en alternativ behandler og fått hjelp, taler det tydeligere til deg enn forskningsstatistikk som har snakket med 3.000 personer som avviser at denne behandlingen har effekt! Guri, hvordan endte vi på dette?

Lurer oss selv

Helene Flood avbryter seg selv og henter seg inn med en liten oppsummering:

– Poenget er at vi har mange måter å lure oss selv på. Og bekreftelsesskjevhet er kanskje det som best funker i denne sammenhengen. Det er ikke løgn akkurat, men det blir en måte å la oss selv fortsette der vi er på vei, uten å måtte ta stilling til motforestillinger.

Vi liker å tenke at vi er i vår fulle rett. Og hvis vi gjorde noe umoralsk, var det på grunn av omstendighetene som gjorde det helt umulig å gjøre noe annet. Det er kanskje noen som tenker «Jeg er en drittsekk og det lever jeg greit med», men det er trolig færre enn de som gjør vonde ting men tenker at de gjør det av en god grunn, eller i hvert fall har en forklaring for seg selv hvorfor de gjør det. Det er veldig interessant dette med at folk ender opp med å gjøre ondt.

Forstå grusomme handlinger

– Dette har du erfaring med fra jobben din?

– Som forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress jobber jeg mest med utsatte, så hele sakskomplekset interesserer meg. Når man har nærkontakt med konsekvensene, vil man naturligvis også lure på hva som utløste det. Da er det så lett å si: Dette er umulig å forstå. Det må være monstre, sadister eller folk som er helt ødelagt. Men jeg tror sadistene og monstrene er i mindretall.

– Takk og pris!

– Takk og pris, men det er også litt smertefullt, for det betyr at vi må ta inn over oss at vanlige folk, som kanskje er en grei nabo eller en hyggelig venn eller hva det måtte være, også har potensial til å gjøre onde handlinger. Eller at vi selv har det. Og da er det mer behagelig å tenke at det er noen få ødelagte mennesker som gjør sånt.

– Er det noe i faget ditt som gjorde at du skrev så mye løgn i intime forhold inn i boka di?

– Det er nok en del fag i teksten i det hele tatt – en interesse for det mørket som ligger i de nære relasjonene. Jeg jobber med vold og overgrep til daglig. Vold i nære relasjoner har ikke noen plass i denne boken, men det ligger nok en forståelse her for hvor skremmende det er når du ikke er trygg hjemme, eller ikke kan stole på de aller nærmeste. Det er truende. Hjemmet er det stedet hvor det skal være trygt, hvor vi skal kunne være helt oss selv, bli tatt imot som den vi er, senke skuldrene og alt det der. Den følelsen av at man kanskje blir ført bak lyset er grusom – her har man trodd at man kan være helt åpen og så kan man kanskje ikke det, og så er heller ikke den andre så åpen som man har trodd …

Hvite løgner

– Man kan bli fryktelig mistenksom av å gå og tenke på det!

– Det kan man, og derfor bør man ikke gjøre det. Og så kan man høre folk si: Å, at jeg lot meg lure! Jeg skulle jo ha skjønt at … Men skulle man det? Det har en kostnad å gå rundt å være mistenksom overfor sine nærmeste. Man skal senke skuldrene når man er hjemme. Man skal helst føle seg trygg i de nære relasjonene. Og hvis man ikke gjør det, er det noe man bør ta på alvor, et tegn på at ikke alt er som det skal. Hvite løgner har man jo i parforhold og det må være greit. Hvis jeg spør: «Syns du jeg ser fin ut i denne kjolen?», kan det være greit at mannen min svarer ja uansett. Så da gjør det ikke så mye med en liten løgn, men hvis mer grunnleggende saker holdes skjult, det er ikke bra.

– Går verden i en retning her, eller er løgnenes sum konstant?

– Vi lever i en åpenhetstidsalder der alt kan deles – gjerne på sosiale medier. Det kan virke som om vi ikke lenger har så mange hemmeligheter, du kan fortelle fritt ut om angsten og den vanskelige tiden og sånt. Men så kan det være andre ting vi skjuler. Jeg tror vi flytter det vi oppfatter som skamfullt. Selv om vi i dag kan snakke om slikt man ikke ville snakke om for 40 år siden, er det ting vi skjuler i dag også, sier Flood.

Ensomhet

Ensomhet er et slikt fenomen som vi nødig er åpne om, mener hun. Og det er en sammenheng mellom løgn og ensomhet, knyttet til dette livet vi lever på sosiale medier, som nesten aldri er sannferdig. Når folk legger ut flotte bilder av den lange skituren med barna som var sååå flinke, ser det rosenrødt ut, men man får sjelden med seg skriking og kjefting i oppoverbakkene før kakao-målet.

– Når vi snakker om hva som er skambelagt og som man ikke viser fram på sosiale medier, tenker jeg at ensomhet scorer høyt der. Der skal alle vise hvor mange venner de har og hvor sosiale de er. Å kjenne at du ikke har nok folk rundt deg, er skambelagt. Jeg tror alle har følt på opplevelsen av å kjenne seg isolert fra andre og tenke at det er bare jeg som har det sånn. Hvis man da går og ser på bildene av disse som er på skiturer og fine ferier sammen, er det lett å føle at isolasjonen forsterkes. Det er gjort litt forskning på Facebook og ensomhet. Flere studier finner at Facebook-bruk kan gjøre at du føler mer samhold med andre, men det er også funn som tyder på at hvis du føler deg ensom fra før, føler du deg enda mer ensom etter å ha gått på Facebook, sier Helene Flood.

– Det å ha en hemmelighet, er ensomt. Hvis det er store ting i livet ditt du ikke forteller til andre, så er det ensomt. Hvis vi tenker på utroskap, er det lett å tenke at dette er bare én ting, det har ikke noe med resten av livet mitt å gjøre, men så vil det påvirke relasjonen likevel … Hmmm. Det er lett å bli moralistisk her merker jeg.

– Har du noe imot det?

– Ja, det har jeg. Tror ikke jeg skal være den som skal sitte og fortelle folk hva de skal gjøre og ikke gjøre, sier Helene Flood.

Eller for å sitere hennes romanperson Sara igjen:

«Det man trenger å kunne, er å skille det som betyr noe fra alt det andre. Hvis alt huskes, er det vanskeligere å finne frem til det betydningsfulle, det som må huskes.»