– Jeg ville ­fortelle om den rå sorgen

Hun er en etablert forfatter. Mottok Nordisk Rads litteraturpris for ti år siden. Sønnens død gjorde henne helt ute av stand til å skrive. Hun mistet språket. Litteratur ble fullstendig intetsigende, likegyldig. Etter mange måneder, nesten et år, begynte hun å famle seg tilbake til språket. Skrev korte tekster, små fragmentariske stykker. Siterte andre forfattere som også var lammet av den rå sorgen.

I 2017 kom «Carls bok» ut: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. I år på norsk i Trude Marsteins oversettelse. En bok om noe så mot naturen som å miste et voksent barn. Boken er fragmentarisk oppbygd, korte bruddstykker var det eneste hun greide å skrive. Men det går en bærende konstruksjon gjennom boken, en kursivert tekst, panikkskriften, som forteller hva som skjedde fra telefonen ringte og hun fikk vite hva som var skjedd med sønnen, hans ulykke, og frem til han dør på Rikshospitalet i København to dager senere. Rundt denne grunnstammen er det strødd en rekke andre småtekster. Men altså, hva skjedde den fatale kvelden i København?

– Min sønn, Carl, var 25 år gammel. Han hadde en kveld tatt hallusinerende sopp sammen med en venn. De skulle eksperimentere, prøve denne naturrusen, sånn litt hippieaktig. Og da fikk han det som heter en «bad tripp» ...

– Men han var ingen misbruker?

– Slett ikke. Carl var vegetar, drakk ikke, røykte noen ganger litt pot. Han var ikke på noen måte en misbruker. Men denne kvelden fikk han det som heter stoffutløst psykose, av de stoffene som var i soppen. På et tidspunkt ble han svært, svært sinnssyk. Hans venn ble redd for ham og løp ut av huset, ned trappene fra fjerde etasje, for å hente hjelp. Han løper ned, men glemmer å ta med nøklene, han ringer politiet, men det tar lang tid med en masse kommunikasjonsproblemer. Politiet ankommer svært sent. Og de kommer ikke inn i huset, for han har glemt nøkkelen. Mens politiet står der nede på gaten og ringer på dørtelefonen til naboen for å komme inn, hopper Carl ut av vinduet, naken, fra fjerde etasje. En utrolig dramatisk død for et meget ungt menneske.

– Du fikk en telefon. Det må ha vært et forferdelig sjokk! Et stort traume?

– Det er klart. Jeg var i en forferdelig tilstand av sjokk i svært lang tid, og opplevde å miste språket mitt. For man mister en masse kognitive ferdigheter når man blir utsatt for et stort sjokk. Hjernen smelter liksom ned, den fungerer ikke særlig godt. Det er en ren beskyttelsesmekanisme.

– Men du mistet også lysten på litteraturen, som du har beskjeftiget deg med siden du selv var 25 år gammel?

– Den ga ingen mening for meg mer. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle lese fiksjon, jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle lese dikt, jeg slengte bøkene vekk. Og jeg kunne heller ikke skrive noe selv. Det var en følelse av fullstendig lammelse. Når sånt noe skjer, blir det liksom trukket slør vekk fra ens øyne, og man ser hele verden på en annen måte. Verdensoppfatningen endres. Det var som om den sorgløshet jeg hadde levd med i hele mitt liv var fullstendig borte. Man mister håpet.

– Meldte det seg også et sinne?

– Ja, et voldsomt sinne, en stor vrede. Det tror jeg er del av sorgens natur. Jeg kaller den for sorgens vrede. Man blir desperat og rasende over at det kunne skje. Fordi man ikke kan forstå det.

– Du skriver tidlig i boken, med STORE bokstaver: «JEG GÅR IKKE UT AV LEILIGHETEN ... JEG SKRIVER IKKE JEG HØRER IKKE PÅ MUSIKK JEG TENKER MED FORAKT PÅ FOLK SOM SKRIVER OM DØDEN, SOM KOKETTERER MED DØDEN MALER DØDEN DØDEN GÅR VED SIDEN AV OSS DEN ER VIRKELIG DET ER IKKE SKJØNNSKRIFT IKKE JÆVLA FORSTILT LIDELSE DEN ER VIRKELIG DEN ER EN MUR DET GJØR MEG RASENDE SORGEN MIN GJØR MEG RASENDE ...»

– Jeg orket ikke engang å snakke om Carl. Mange tror at når noen dør, så vil man sitte og kikke på gamle fotografier og minnes og snakke om den døde hele tiden. Men det er det siste man ønsker. I nesten et helt år klarte jeg ikke å se Carl for meg, annet enn som død. Tålte ikke å se et eneste fotografi eller høre noen fortelle en eneste anekdote. Det var flere i familien som ikke engang tålte å høre hans navn. Det føltes som en ekstra straff, at man ikke kan minnes den man hele tiden tenker på med glede og kjærlighet, men bare med dyp sorg.

– Nå er det tre år siden det skjedde, og boken kom for ett år siden, da var det bare gått to år. Hvordan greide du ... eller hvorfor måtte du skrive om dette?

– Det var jo det eneste jeg kunne gjøre for ham! Jeg kan huske allerede på sykehuset, da sa jeg til Carls far: «Jeg skal skrive Carls bok.» Det var ikke annet jeg kunne. Jeg kan jo ikke annet enn å skrive. Det gikk mange måneder hvor jeg slett ikke kunne skrive noe som helst. Men jeg visste at jeg var nødt til å skrive denne boken, hvis jeg skulle gjøre meg håp om å kunne skrive noe som helst i resten av mitt liv. Jeg ønsket heller ikke at Carls historie skulle dukke opp i alle mine framtidige bøker. Jeg ville rapportere der og da, fra det ytterste øyeblikket, jeg ville fortelle om den rå sorgen ... Jeg ville fortelle midt fra den rå sorgen. Ikke vente og skrive en vakker roman. Jeg var nødt til å forsøke å dele erfaringen med andre mennesker, i håp om at jeg på den måten kunne gi noe tilbake ...

– Ja, hva er det, å gi noe tilbake? Hva legger du i den tittelen?

– Tittelen er tatt fra et dikt jeg skrev for mange år siden. Det handler om at hvis døden tar noe fra deg, skal du gi tilbake det du fikk av den døde. Altså, den kjærligheten man fikk fra den som døde, skal man gi videre til de levende. Det er jo også det eneste man kan gjøre. Slik kan man så å si å ha den døde med seg. På den måten fortsetter de døde å bli værende hos oss.

– Å skrive er å gi erfaringen en form, heter det. Du rapporterer fra det ytterste øyeblikket, sier du, og forteller om den rå sorgen. Da gir du sorgen en form. Men boken er fragmentarisk, ikke klassisk formfullendt. Kan du si litt mer om skriveprosessen? Når greide du i det hele tatt å begynne å skrive?

– Det gikk ganske nøyaktig ni måneder, altså like lenge som en graviditet. Da skrev jeg de første ordene. Og så begynte jeg svært langsomt derfra. I begynnelsen klarte jeg bare å skrive kort. Ofte bare noen linjer hvor det ikke engang var satt komma og punktum, hvor jeg ikke brukte store bokstaver, altså fullstendig desperate nedtegnelser på lapper og løse ark. Men jeg gjemte på alle de der små stumper og stykker.

– «Det ufullendte, uperfekte er sorgens vesen», skriver du. «Det er ikke mulig å skrive kunstferdig om rå sorg ...»

– På et tidspunkt begynte jeg å lese den franske dikteren Stéphane Mallarmé, som selv mistet sin åtte år gamle sønn, det var i 1879. Etter Mallarmés død, fant man mer enn 200 fragmenter som han hadde skrevet om sønnens død. Men de var aldri blitt utgitt. Han ønsket å skrive en vakker diktsamling, men det greide han ikke. Da jeg leste de fragmentene, var det som å se inn i et speil. Også han stoppet midt i en setning, heller ikke han brukte store bokstaver. Jeg begynte å forstå at hvis du skal finne et språk til det språkløse, finne et språk for det som er umulig å snakke om, blir det fragmentert. Det ligger i selve den fragmenterte formen en desperasjon. Selve komposisjonen speiler tilstanden ...

– Men du leste også en rekke andre bøker om sorg?

– Ja, det kunne jeg finne trøst i.

– Og det du leste utgjør store deler av boken. Som om du ville være i fellesskap med andre diktere? Et fellesskap i sorgen?

– Ja, jeg siterer fra andre forfattere som også har skrevet fra denne rå sorgen, fra det verste øyeblikket. Jeg hadde en fornemmelse at min egen stemme ikke var sterk nok, så jeg måtte være en del av et kor sammen med de andre. På den måten kan du si at boken handler om hvor mye bruk man har for fellesskap. Både fellesskapet av andre mennesker, familiemedlemmer, venner. Men også hvordan jeg hadde bruk for det litterære felleskapet. For min bok var det viktig å få stemmer fra verdenslitteraturen, og også fra mange forskjellige tider. Derfor har siterer jeg også fra den aller eldste litterære teksten vi kjenner: Gilgamesj, der helten Gilgamesj sørger over sin døde venn Enkidu.

– Din bok er til de grader selvbiografisk. Har du egentlig skrevet selvbiografisk før?

– Nei, jeg hadde aldri skrevet selvbiografisk i hele mitt liv. Alltid har jeg skrevet fiksjon. Så hvordan skulle jeg skrive om Carl? Jeg er jo Carls mor. Jeg kjenner ham på én måte, mens andre som var tett på ham kjenner ham på en annen måte. Derfor ba jeg også hans brødre og familiemedlemmer om å sende meg tekster om Carl. Noe av dette har jeg også brukt i boken. Blant annet hans storebrors tale i begravelsen.

– Det fragmentariske speiler en desperat tilstand, sier du. Men likevel, når smerten er så stor, hvordan var det mulig å skrive i det hele tatt?

– Jeg kunne aldri ha skrevet denne boken hvis ikke jeg hadde skrevet i mange år innenfor alle litterære sjangere, både poesi og dramatikk, noveller og roman. Denne erfaringen kom meg til hjelp. Formbevisstheten i ulike sjangere hadde jeg som verktøy i ryggmargen. Det er ligger en utrolig kraft i den fragmentariske formen, i forhold til å skrive side opp og side ned.

– Du komponerer de ulike delene nesten som musikk. Et korverk. Stemmer fra litteraturen, Carls nærmeste, sammen med hans egne notater. Mange tekster, splintret, hopper i tid. Hva skjer da med tidsopplevelsen?

– Jeg beveger meg i tid, og prøver å skape nærmest en sirkulær tidsoppfattelse. Som man hele tiden kan bevege seg frem og tilbake og opp og ned i. Men bare ikke fra A til B, begynnelse til slutt. Det forutsetter at de valg man tar når man komponerer og kutter og hopper fra én tekst til den neste, er styrt av et musikalsk øre. Slik kan man med den litterære formen vise hvordan tiden blir oppløst og selve tidsfornemmelsen endrer seg gjennom fortellingen.

– «Man mister sin fortid når man mister en forelder», skriver du. «Men man mister sin fremtid når man mister et barn.»

– Når du mister dine foreldre, mister du noen vitner til din egen barndom. Hvis du mister søsken, mister du også noe av din barndom. Men mister man et barn, har man opplevelsen av at man mister sin fremtid. Det er derfor man selv ikke har lyst til å leve videre. Nå hadde jeg gudskjelov noen andre barn, så jeg var nødt til å fortsette å være her.

– Du har fire?

– Ja, jeg hadde fire. Nå har jeg tre. Det ble en sånn urmenneskelig opplevelse, like etter Carls ulykke og død ... som om man blir til en slags dyr. Alt handler om å beskytte barna. Det helt urmenneskelige instinktet, at barna ikke må dø før de voksne. At ungene skal få leve, ikke sant, akkurat som dyrene ute i skogen. Dette er meget primitive ting. Det er som om selve hjernestammen overtar styringen. Krypdyrhjernen. Det er ikke en tilstand hvor man tenker nyansert over tingene. Det er rå følelser. Og man merker godt hva vil det si å være menneske. Det er som å skrelle vekk all sivilisasjon og den moderne verden vi lever i. Der står man tilbake som et steinaldermenneske som gråter over sitt døde barn. Det er det.

– Der starter det?

– Der starter det.

– Du skrev et sted at du på et tidspunkt skulle ønske at jobben din ikke var å skrive, men heller være en kassadame som kunne gjøre sitt arbeid uten å behøve å bruke språket?

– Jeg ble misunnelig på dem som jobbet i kassen på butikken. De kunne jo bare stå der, bipp, bipp, bipp, og så «ha en fin dag». Min jobb var jo å skrive. Men det ble helt umulig.

– Men du prøvde å vinne tilbake språket fra det nullpunktet?

– Ja. Det ble jeg nødt til, hvis jeg vil leve.

– Og du leste?

– Jeg leste kun bøker om sorg, både faglitteratur og skjønnlitteratur, fordi jeg skulle finne ut av hva sorg er. Hva er det for en tilstand jeg befinner meg i? Men du forstår ikke den tilstanden når den først overmanner deg.

– Og du begynte å lete etter Carl? Forstå mer av hvem han hadde vært?

– Overalt, også ute i krokene lette jeg etter hvem han var. «Hvem var du?!» Jeg samlet sammen alle de små bitene, de små minnene, det ble en måte å være sammen med ham på. Hvis jeg kunne sitte og skrive på dette manuskriptet to timer om dagen, gjorde jeg i hvert fall et eller annet meningsfylt i det totalt meningsløse. Jeg snakket med Linn Ullmann om dette på festival i Molde for et år siden, da ble vi enige om at det å skrive også er en lek. Faktisk. Selv om vi begge har hatt noen vanskelige bøker å skrive, blir skrivingen likevel til en lek.

– Er det mulig? Med en sånn bok som du har skrevet?

– Ja, vet du hva, det er det! Det blir det simpelthen nødt til å være, ellers kan man jo ikke! Ikke slik at jeg satt og lo og hadde det morsomt. Å skape en skjønnhet ut av noe som er så vanskelig, er utrolig smertefullt. Men det blir likevel en slags lek. Du kan leke med formen, la noe stå her eller der eller se hva som ville skje hvis jeg flyttet det dit og gjorde sånn eller slik. Selve overblikket i formspråket, i håndverket, ble en form for lek. Og det ga en merkelig glede, selv i den verste stund.

– Noe som holder deg oppe?

– Når man skriver bøker, undersøker man jo de menneskelige vilkår, det gjør man alltid som forfatter. Men når man skriver om noe som også er personlig historie, som i en eller annen forstand er selvbiografisk, er det viktig at man er i stand til å løfte det opp, så det ikke bare blir privat, noe som kunne stått i ens dagbok, men får en verdi for andre mennesker, for leserne.

– Men det er jo det du gjør? Du hever ditt eget stoff opp til en diskusjon om hva sorg er. Hva sorgen gjør med oss mennesker?

– Ja, hva den har gjort med oss gjennom tidene ... Hva er det for noen ritualer vi har brukt for å hjelpe hverandre? Hvordan kan man forstå døden, også utenfor en kristen ramme? På den måten synes jeg det var helt nødvendig å trekke de andre stemmene inn, for de tilførte teksten et slags kor.

– Noen mennesker som opplever tragedier, søker seg mot religionen. Var det en fristelse eller mulighet for deg?

– Nei, ikke for meg. Mine besteforeldre mistet en fireårig datter, og fra den dagen hun døde, gikk min mormor og morfar aldri inn i en kirke igjen. En slik tragedie kan også ha omvendt effekt: «Jeg skal aldri mer inn i noen kirke! Det vil jeg bare ikke. Hvis det er en Gud, er jeg svært, svært sint på ham!»

– Er du også?

– Nei, jeg er bare ikke religiøs, og det er jeg heller ikke blitt. Og siden jeg ikke har noen tro, har kunsten vært mitt sted hvor jeg har funnet styrke. Hvor skal man ellers gå hen? Jeg synes kunsten har vært mitt tempel ... Ikke veldig lang tid etter Carl var død, måtte jeg reise på en bokturné i USA, jeg skulle reise rundt med en helt annen bok. Jeg var svært engstelig for den turen, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Men jeg overlevde, og helt sist var jeg i Houston i Texas, og bestemte meg for å dra ut og se dette Rothko-kapellet. Mark Rothko var en fantastisk maler, og dette kapellet skulle ikke bare være for kristne, det er for alle mennesker, troende og ikke-troende, alle de store religioners bøker ligger der inne, man kan komme inn, man kan meditere, man kan sørge, man kan gjøre hva man vil.

– Det er ham med disse store, ensfargede bildene?

– De er kjempestore malerier. Når man kikker på dem, ser det ut som de bare er sorte, lilla, blå, grå, rødsorte. Men hvis man sitter der lenge nok, begynner man på en måte selv å hallusinere, det begynner faktisk å vokse frem andre bilder ut av disse bildeflatene. Jeg satt der inne i to timer og oppdaget blomster og dyr og alt mulig. Og plutselig så jeg Carl. Han kom ut av det bildet, ikke sant. Det viser hvor stor en kraft kunsten kan ha. For akkurat som man leter etter stoff man kan bruke i sin bok, søker man også etter hvor den døde blir av? Hvor er han hen? Hvor er han gått hen? Hvordan kan han bare forsvinne? Det er uforståelig at et menneske man har snakket i telefonen med dagen før, plutselig er borte. Så for meg har dette vært en lang prosess, også etter at boken kom ut, for å finne en eller annen måte jeg kan holde ut å tenke på Carl på, og faktisk også føle at han er her hos meg. For det kan man godt lære seg. Hvis jeg tenker intenst på ham, kan jeg forestille meg at han står ved siden av meg. Og jeg kan liksom merke hans tilstedeværelse, hans varme på en eller annen måte. Og det gjør meg godt.