Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte ditt eget barn?

I fjor kom Arne Svingen med romanen "Min Sønn", som tar utgangspunkt i det fjerde bud «Du skal ære din mor og far». Romanen er en av ti frittstående romaner basert på De ti bud, og i denne boka møter vi Jorunn og hennes sønn Ronny. Midt på natta oppdager Jorunn at sønnen kommer hjem med blod på klærne. Dagen etter er klærne borte. Senere skjer det mer som forstyrrer roen i hjemmet, og Jorunns handlinger for å beskytte sønnen skal komme til å krysser noen moralske grenser. Noe som igjen får katastrofale følger.

Arne Svingen mener at de fleste tar for gitt at foreldre strekker seg langt for barna sine. Problemet oppstår idet vi strekker oss i en retning som bryter med samfunnets normer eller ligger i grenselandet for hva som er moralsk.

– Da dukker det reelle spørsmålet om hvor langt vi faktisk vil strekke oss for våre egne barn opp. Vil vi skjule en forbrytelse? Vil vi la andre lide for at mitt barn skal lykkes? Jeg synes dette er interessante spørsmål. For jeg tror at mange som aldri i verden ville sneket på trikken eller latt være å betale for en vare i butikken, plutselig kan gjøre helt andre vurderinger når det gjelder sitt eget barns velvære og framtid. Men hvor går grensen? Selvsagt er den individuell, men her tror jeg mange vil overraske både seg selv og andre om de står midt oppi noe spesielt vanskelig og stressende, sier forfatteren.

Det dyriske i mennesket

I en annen bok som nylig kom ut, Ingebjørg Berg Holms bok "Rasende Binne", kretser handlingen rundt det dyriske som ligger i mennesket, og om hvordan det ofte blir trigget og forsterket når det handler om barn.

– Menneskelivet utfolder seg mellom det kunstige og det naturlige, instinktene og bevisstheten. «Det er jo naturlig» sier man ofte, som et argument for at noe er godt og riktig. Særlig når det gjelder foreldre og barn, sier Ingebjørg Berg Holm.

Hun viser også til at mennesker utsettes for forferdelige ting – og gjør fryktelige ting mot hverandre. Det være seg voldtekt, drap og krigføring. Vi lever i et spenn som strekker seg fra dette forferdelige til sivilisasjon, teknologi, religion og altruisme; å gjøre det vi gjør av godhet for andre. Det er dette spennet Berg Holm ville utforske i romanen "Rasende Binne". Hun gjør det ved å sette hovedpersonene i situasjoner hvor denne skvisen kjennes ekstra sterkt, forteller hun.

– I løpet av voksenlivet merker man sjelden både dyret og sivilisasjonens kraft så tydelig som i det mest primale og naturlige av alt: å ha sex, føde barn og forsøke å beskytte dem mot alt vondt.

Voldelig beskyttelsesinstinkt

Det er naturlig å elske sine barn. Men denne kjærligheten har, som alle andre typer kjærlighet, noen mørke dybder. I Berg Holms bok møter vi Nina og Njål som befinner seg midt i et samlivsbrudd og krangler om barnefordelingen av datteren Lotta.

– Samlivsbrudd og barnefordeling kan tvinge ut det verste av flere typer kjærlighet, på en gang. Beskyttelsesinstinkt og hevntrang blandes, og mange ganger har folk gjort og sagt de verste ting mot hverandre, sier Berg Holm.

Forfatteren mener at den biologiske, instinktmessige kjærligheten man kan føle for et barn man selv har avlet eller født ikke i seg selv er «god» fra naturens side. Den kan være eiesyk, og barnet oppfattes nesten som en del av en selv. Kanskje særlig for den som har båret det inne i magen, vrengt det ut av seg og næret det med sekreter fra sin egen kropp, sier hun.

– Og beskytterinstinkt kan ytre seg aggressivt. Dyr dreper den som truer ungene.

Instinkter og intellekt

Mennesker er en røre av instinkter og intellekt, av tanker og følelser. Som regel håndterer vi det helt fint, også i foreldreskapet, men å se natur og kultur som motpoler blir feil, mener forfatteren.

– Mennesket forener alltid dette på en eller annen måte. Det går ofte i ball, men sjeldent katastrofalt dårlig, sier hun. Mennesker er, i motsetning til andre dyr, mer kapable til uegennyttig godhet.

– Men vi er også dyr. Og når vi knuller og føder merker vi det ekstra godt. Da kan vi kjenne en vill, rå trang til å eie og beskytte, betvinge og ødelegge. Dette er sterke, primale krefter som kan få oss til å gå svært langt. Da kan menneskehjernen bidra til å gjøre jævelskapen mer sofistikert, heller enn å kue den. Da kan menneskemora eller menneskefaren være veldig farlig.

Vil føre genene videre

Det er naturlig for oss å ville beskytte våre barn.

– Hele vår tilværelse, genetisk sett, handler om å føre genene våre videre. Derfor er det viktig for oss å beskytte barna våre, sier Bjørn Grinde, seniorforsker i adferdsbiologi ved Folkehelseinstituttet.

Som alle andre pattedyr er også vi mennesker laget slik at vi er avhengige av hjelp fra vi er født. Det ligger i det «å patte», utdyper Grinde. Så per definisjon har alle pattedyr det Grinde kaller kjærlighet mellom mor og barn. Noen arter har også kjærlighet mellom far og barn, men det er mer vanlig i pattedyrenes verden at far bare skygger unna. Noen, rundt ti prosent, har også kjærlighet mellom mor og far.

– Arter som har barn som trenger oppfølging for å klare seg har ordnet det ved å skape bånd mellom mor og barna, eventuelt også mellom foreldrene. Det gjelder alle fugler, alle pattedyr samt noen krypdyr, det gjelder noen andre arter også, men det er mer sjeldent. Dette er jo så sentralt at mødre til og med kan ofre eget liv for barna sine.

Empati har flere sider

Det at foreldre er villige til å «ofre alt» for barna sine er kanskje noe av det grunnleggende for å være en god forelder?, spør psykologspesialist Sondre Risholm Liverød. Han mener at det er et spørsmål som nesten hører mer hjemme i filosofien enn i psykologien.

– Men det er aktuelt i forbindelse med boka til den kanadiske psykologen Paul Bloom som heter "Against Empathy". Han sier i boka at empati er en følelse som selvfølgelig er viktig og tjener oss på en viktig måte, men som samtidig kan anspore oss til å gjøre ting som ikke nødvendigvis er moralsk riktig. Vi føler sterkt for de menneskene vi har nært på oss og vil dermed prioritere dem høyt, sier psykologen.

Han viser til at dette gjør at vi tar mange avgjørelser som gagner våre nærmeste, som indirekte skader folk vi ikke er i direkte kontakt med. Empatien vår er dermed litt «lokal».

– Men jeg tror nok det å beskytte barna våre er en viktig del av oss og en viktig del av det å være forelder.

Psykisk forsvar

Det kan være vondt å innse at ens egne barn har begått alvorlige handlinger, men ofte vil foreldre stå ved sine barns side og støtte dem i tykt og tynt. Risholm Liverød tror at noe av det som slår inn, kan være at vi føler at barnets adferd reflekterer den oppdragelsen vi har gitt. Om vi mislykkes, vil et slags psykisk forsvarsverk beskytte oss mot eventuelle følelser av ekstrem tilkortkommenhet.

– Det å ta det innover seg det som har skjedd kan føre til et slags psykisk sammenbrudd. Derfor holder man det på en viss avstand ved hjelp av psykologiske forsvarsmekanismer, hvor man tviholder på en sannhet man innerst inne kanskje ikke er helt sikker på. Man tviholder likevel på den, fordi det er er en slags bærebjelke i egen selvfølelse; eller min opplevelse av meg selv, sier han.

Når det er åpenbart at den man beskytter ikke er helt uskyldig, men man likevel tviholder på en annen type sannhet enn andre, så kan det være forsvarsmekanismer som er med på å opprettholde en virkelighet som vi nesten er avhengig av for å kunne leve, mener psykologen. Hvor grensen går for den enkelte forelder, vil variere, legger han til. Det handler om hvor psykisk sterke vi er.

– Det å kunne ta innover seg virkeligheten på en mest mulig realistisk måte, handler litt om hvor psykisk robuste vi er. Det psykiske forsvaret sørger for sjelefred, men det sørger også for en slags forvrenging av virkeligheten. Så psykisk styrke handler om å forholde seg til virkeligheten på en så oppriktig måte som mulig. Vi kan aldri nå virkeligheten i absolutt forstand, men vi kan nærme oss et mer realistisk bilde av oss selv og situasjonen vi er i. Så jeg tror det er veldig individuelt hvor grensene går.

Vanskelig å være ærlig

I Arne Svingens bok kan det være vanskelig å forstå hva det er som driver moren Jorunn. Hun går en god del lenger enn de fleste foreldre ville gjort, tror forfatteren selv. I alle fall lenger enn de ville innrømmet å ville ha gjort.

Samtidig er det ikke noe hun utspekulert planlegger. Det er en del tilfeldigheter som ikke går helt hennes vei i Svingens historie. Forfatteren sier han tror det er vanskelig for folk som ikke har vært i lignende situasjoner å ta stilling.

– Jeg tror dette er et av de områdene hvor folk ikke vil være spesielt ærlige om de får spørsmål om det, rett og slett fordi det er så vanskelig å tenke seg inn i en slik situasjon. Min teori er at det er i slike situasjoner det er lettest å miste sitt moralske kompass.

Noe spesielt med mor

Hvis man skal utvide tankerekken videre, kan man spørre seg om det vil være forskjell på far og mor.

Biolog Bjørn Grinde mener, på tross av økende likestilling i samfunnet, at det fortsatt ligger litt i genene at mor står nærmere barnet. Dette fordi mor er den som går gravid, føder og ammer barnet. Det i seg selv er nok til å binde seg mer, sier han.

– Det er derimot stor variasjon, så hos mennesker kan det godt være at far egentlig har sterkere følelser for barnet enn mor har, men i snitt, i en gjennomsnittskultur, forventer jeg at mor har sterkere følelser og er enda mer oppofrende enn det far er, sier Grinde.

– Likestillingen påvirker

Psykolog Sondre Risholm Liverød viser også til de genetiske forholdene når det er snakk om relasjonsforskjeller til mor og far, men han er samtidig tilbøyelig til å tenke at forskjellene langsomt utviskes.

– De vil nok ikke utviskes helt, tror jeg, men jeg tror vi nærmer oss. Likestilling er et ideal vi holder høyt og som jeg tror er ekstremt viktig, derfor tror jeg at det påvirker oss som mennesker. Kanskje vil til og med kulturelle idealer om likestilling, når det får etablert seg godt, langsomt påvirke oss biologisk også?

Risholm Liverød tror det var større forskjeller mellom menn og kvinner i foreldrene hans sin generasjon enn det det er på han og hans kone. Når det gjelder mors sterke bånd til sine barn, og at hun kanskje villige til å ofre mer, så spekulerer han i om feminine krefter spiller inn.

– De maskuline kreftene handler om å sette grenser og gi konsekvenser, mens de feminine handler om relasjon. Så hvis man tenker at det er noe stereotypiske forskjeller på menn og kvinner, så er det ofte det at man tilskriver kvinner en del mer relasjonelt fokus. Da vil overskriften i relasjonen til barn for mor være «Jeg elsker deg uansett hva!», mens for en far, eller noen med en overvekt av de maskuline kreftene, vil overskriften være: «Jeg elsker deg, men hvis du gjør sånn og sånn så får det konsekvenser».

Freudianske komplekser

Hva så med «pappajenter» og «mammagutter»? Holder mødre mer av sine sønner enn døtren, mens fedrene er mer beskyttende ovenfor døtrene sine? Bjørn Grinde sier det ikke er noen biologiske forklaringer her. Han tror det handler mer om kultur, i den forstand at kulturer kan ha ulike preferanser når det gjelder barn.

– Kineserne sier jo ofte at de vil ha sønner, eller at har de bare ett barn så må det være en sønn. Det handler om at det i de kulturene er slik at de har større tro på at sønnen vil ta seg av dem, fordi det er vanlig at kvinnen flytter ut hjemmefra – mens sønnen ofte blir værende. Men det finnes mange kulturer også hvor det er omvendt, hvor det er mannen som normalt flytter på seg og kvinnen som blir værende, og i slike kulturer vil jeg forvente at det er enda gjevere å få en datter.

Psykolog Risholm Liverød sier han ikke vet så mye om tematikken, men tenker at freudianske komplekser muligens kan spille inn. Noe av forklaringen kan også ligge i at kvinnelige relasjoner ofte er mer kompliserte, legger han til: Hvis det er stereotypiske mengder feminine krefter hos både mor og datter, vil det kunne skape konflikter av en mer komplisert sort enn hvis det hadde vært to med en overvekt av maskuline krefter.

En balanse mellom feminine og maskuline krefter, som da vil finne sted i et mor-sønn- og et far-datter-forhold, kan derfor oftere skape harmoni og gode relasjoner.

Har bare hverandre

I Arne Svingens bok har Jorunn og den 16 år gamle sønnen bare hverandre. I tillegg har Jorunn bakgrunn fra rusmiljøet. Fordi Jorunn har denne litt tyngre ryggsekken, er det kanskje enda viktigere å være en tilstedeværende mor og gi sønnen den beste oppveksten hun kan tilby. For henne ble Ronny på et vis hennes vei ut.

– Ronny har på mange måter æren for at hun kom seg ut av rusmisbruket, og det gjør at hun føler at hun skylder ham alt, sier Svingen.

Hun er seg dessuten bevisst at Ronny bare har henne. Det sås riktignok tvil i historien om dette er sant, men det forsterker bare hennes selvbilde som mor, legger han til.

Hun ender da også opp med å gjøre de mest utenkelige ting for å beskytte sønnen.