Fra offside til offensiv i kvinnefotballen

Temaet i Samtiden 5-2023 er fotball. Alle artiklene om fotball vil være å finne her.

Ulike rammevilkår for herre- og kvinneidrett er en av de største likestillingsutfordringene i idretten. Det finnes ingen andre samfunnsfelt hvor man aksepterer så store kjønnsforskjeller i lønn og arbeidsvilkår som i sportens verden. Fotballen er intet unntak. Kjønnsforskjellene i økonomi, materielle ressurser og karrieremuligheter er synlige i både topp- og breddefotballen. For eksempel gjorde NRK en undersøkelse i 2022 som viste at norske toppfotballklubber bruker nesten tre ganger så mye på utvikling av hver enkelt guttespiller som på hver enkelt jentespiller.^[1]

Det er ikke noe unikt med NRKs funn; forskning har dokumentert skjevheten mellom herre- og kvinnefotballen over flere tiår.^[2] De økonomiske og materielle ulikhetene påvirker alle aktørene i kvinnefotballen: spillere, trenere, dommere og publikum. Ulikhetene påvirker spillere fordi de ikke får like muligheter til sportslig utvikling som sine mannlige motparter. På samme måte rammer ulikheten dommere og trenere i kvinnefotballen. De får dårligere betalt for å gjøre samme jobb som sine mannlige trener- og dommerkolleger.^[3] Få kvinner kan leve av fotballen, i Norge og i andre land.

De økonomiske forskjellene mellom herre- og kvinnefotball, rettferdiggjøres ofte med koblingen mellom etterspørsel og pris: Et hvilket som helst produkt er verdt det noen er villig til å betale for det. Herrefotball er visstnok et mer salgbart produkt. Problemet er at denne argumentasjonen er selvforsterkende og brukes til å legitimere systematisk marginalisering av kvinnefotball: Jo mer herrefotball prioriteres til fordel for kvinnefotball, jo mer «salgbar» og attraktiv blir herrefotballen sammenlignet med kvinnefotball.

Selvfølgelig er herrefotball et mer salgbart produkt; det vises alltid på TV i beste sendetid, med store flerkameraproduksjoner, kommentatorer og eksperter i studio. Kvinnefotballen vises langt fra like systematisk på TV, det er dårligere TV-bilder og produksjon, og ofte i mindre attraktiv sendetid.^[4] Kanskje danner grunnlag som dette grobunn for nedvurderende utsagn om kvinnefotball som «Kvinnefotball, hva er det? Ikke er det kvinner og ikke er det fotball!». Utsagnet er beskrivende for vår tids kvinnefotballstereotypier, og illustrerer fotballens maskuline historikk.

Kvinnefotballens historiske bakteppe

Selv om FIFA har antydet at kineserne er de egentlige oppfinnerne av fotballspillet – med sitt cuju (et over to tusen år gammelt fotballignede spill) med likheter med ballspill i det antikke Hellas, middelalderens Frankrike (soule) og 1400-tallets Italia (calcio) – er den moderne fotballen slik vi kjenner den i dag, utvilsomt britisk. På kost- og internatskoler for de bemidledes sønner på andre halvdel av 1800-tallet, ble fotball gradvis en folkesport når man forstod at folk var villige til å betale for å se fotball. Allerede i 1901 kom 110.000 for å se den engelske cupfinalen.

Inkluderingen av kvinner i fotball tok lang tid. Fotball var et spill av og for menn, nesten utelukkende organisert, spilt og sett av menn. Både i England og Norge var den herskende holdningen lenge at fotball og mye annen idrett var upassende for kvinner. Som beskrevet av idrettshistoriker Matti Goksøyr, var kvinnefotballen nærmest ikke-eksisterende i en femtiårsperiode fra 1920–1970, og det var i denne perioden moderne fotball virkelig tok form. Derfor er fotballens definisjonsmakt maskulin og seiglivet, med et etterslep fra denne tiden.^[5]

I 1970-årene ble kvinnefotball en likestillingssak: Kvinnene ville ta plass på banen, og spille det samme spillet som menn, med de samme reguleringene (ball, bane, kamplengde etc.). Kvinnefotballens utvikling er derfor i stor grad en fortelling om likestillings- og rettferdighetskamp. Fra 1970–1990 gikk fotball som kvinneidrett i Norge fra å være omtrent ikke-eksisterende, til å bli den største kvinneidretten. Etter hvert fulgt andre land etter, og forspranget det norske kvinnelandslaget hadde opparbeidet seg, er for lengst spist opp.

Omdømmebygging, profitt eller likestillingstiltak?

De siste årene er det gått mote i at herrenes eliteserielag i Europa danner kvinnelag. Motivene er uklare, men fotballhistorien er en fortelling om at fotballens instanser ikke først og fremst legger verdirasjonalitet med ønske om å bidra til likestilling og utjevning av ulikhet til grunn for sine handlinger og innovative nyvinninger. En nærliggende tolkning er at den økte satsingen på kvinnefotball i Europa generelt ikke har likestilling eller rettferdighet i fokus, men snarere et ønske om profitt. Det viser seg at satsing på kvinnefotball gir innpass i andre kundegrupper og markeder enn de herrefotballen når.

Selv om det foreløpig er lite forskning på kvinnefotballens publikumsdemografi, tyder mye på at dens publikum er mer sammensatt enn herrefotballens, ikke minst med større innslag av familier, barn og kvinner. Publikumsforskning viser også at kvinner ofte foretrekker å følge kvinneidrett og gå på stadion for å se andre kvinner spille.^[6] På denne måten kan kvinnefotball representere noe annet enn herrefotballens kultur, med potensial for inkludering av andre folk enn de som gjerne er del av herrefotballens publikum. Satser kvinnefotballen heller på å tiltrekke seg det mannlige kjernepublikummet, risikerer man å gjøre kvinnefotballen mindre inkluderende ved å spille videre på de normene som mange kvinner i dag opplever som fremmedgjørende ved fotballkulturen (verbal aggresjon, alkohol etc.).

Samtidig ser vi at det i dag er liten tvil – det er kvinnefotballen som vokser mest. De tre best besøkte fotballkampene i Europa i fjor, var alle kvinnekamper: Drøye 90.000 tilskuere så England ta EM-gullet på Wembley, og to ganger samlet Caroline Graham Hansens Barcelona enda flere tilskuere på Camp Nou. Økt interesse for kvinnefotball finner vi i også i Norge. Rosenborg og Brann satt publikumsrekord i Toppserien med 11.000 publikummere på Lerkendal i fjor.^[7]

Kvinnefotballen kjenner tydeligvis ikke lenger de grensene den tidligere er blitt tilskrevet (og godt er det), med eksponentiell vekst både i folkelig og kommersiell interesse. Det forteller oss at det foreligger et utgangspunkt, et potensial, som, dersom det blir forvaltet riktig, kan føre til en situasjon der herre- og kvinnefotball kommersielt sett kan bli likestilte. For å komme dit, er fotballen imidlertid nødt til å tenke nytt om fordeling. At store aktører både i herrefotballen og i sponsormarkedet setter kvinnefotball på agendaen, er et stort steg i riktig retning.

I en ideell verden ville fotballklubber fordelt ressursene likeverdig mellom sine herre- og kvinnelag. Samtidig vet vi at dette ikke er tilfellet. Idretten forholder seg til storsamfunnet og speiler trender for selv å bli legitime i dets øyne. Dette gjelder også fotballen. For å oppnå legitimitet blant omgivelsene, har omdømmehåndtering blitt en særs viktig del av det å være en organisasjon. I omdømmestrategier er det viktig å spille «lissepasninger» og være på «godfot» med pulsen i samfunnet, for ikke å skille seg negativt ut for omverdenen. Denne tradisjonen er ofte omtalt som corporate social responsibility, og omhandler at organisasjoner tar samfunnsansvar, gjerne under påskudd av å utjevne forskjeller eller urettferdighet.

I en fotballkontekst eksemplifiseres dette når de store europeiske herrefotballklubbene etablerer damelag. I Norge er fusjonen mellom Rosenborg BK og Rosenborg Kvinner et godt eksempel. I opptakten til fusjonen hadde hovedsponsoren, Sparebank 1 SMN, lagt indirekte press på Rosenborg gjennom at de ville vurdere sitt videre engasjement med klubben dersom fusjonen ikke ble en realitet.^[8] Det kan diskuteres i hvilken grad dette var en bevisst omdømmestrategi for Rosenborg, eller om de mer eller mindre ble «tvunget» til dette grepet av kommersielle hensyn. I så måte kan motivasjonen bak fusjonen fra RBKs side være å ta et nødvendig grep for ikke å miste viktige sponsorinntekter, og ikke nødvendigvis et eget idealistisk ønske om økt likestilling. Om dette er realiteten, illustrerer det hvordan sponsorenes omdømmestrategier vinner frem i den mannsdominerte fotballkulturen, og bidrar til å endre fotballens strukturer.

Samtidig er det i arbeidet med å utvikle en mer likeverdig fordeling av ressurser, viktig at sentrale aktører (som NFF og NTF) utfordrer markedslogikkens inntog i fotballen og spør seg hva som skal ligge til grunn for å videreutvikle kvinnefotballens vekst, og ikke minst hvem som bør være premissleverandør for utviklingen. Skal kvinnefotballen følge infrastrukturen satt av herrefotball, hvor publikum og sponsorinntekter har vokst gjennom taket det de siste 30 årene?

Tross sin kommersielle suksess er dette mildt sagt en modell som ikke er uten ulemper, eksemplifisert med en rekke oppslag i nyere tid rundt kritikkverdige forhold som urettferdig maktfordeling, korrupsjon, sportsvasking, publikumsopprør og menneskerettighetsbrudd.

Kvinne- og herrefotball: To ulike markeder?

Idrettens markedsorientering struktureres av kommersialiserings- og kommodifiseringsprosesser. Kommodifisering innebærer at idrettens varekarakter blir mer fremtredende, ofte som resultat av kommersialisering, som på sin side blant annet involverer sponsorer. Idrett generelt og fotball spesielt, er altså ikke lenger kun et tilbud til utøvere og publikum, men en vare på et marked av kunder, konsumenter eller tilskuere.

Selv om kvinner er omfattet med minst like stor interesse som herrer i en rekke publikumsidretter (som håndball i Norge og skiskyting i Tyskland), har kvinnefotball blitt både ignorert og latterliggjort lenge. Dette er i endring. Sponsorer, forbund og klubber begynner å vie kvinnefotball den oppmerksomheten den fortjener. Publikum har i økende grad funnet veien til stadionene, og mye tyder på at det ikke alltid er de samme menneskene som går til stadion for å se herrefotball, som går for å se kvinnefotball.^[9] Herrefotballens kommersielle suksess, gjør den til et umiddelbart forbilde for kvinnefotballens utvikling. Samtidig kan det å forhaste seg inn i en slik modell redusere kvinnefotball til en kommersiell underkategori av herrefotball, og dermed gå på bekostning av interessene til publikum som følger kvinnefotball fra før.

Det er derfor viktig at sentrale aktører tar kvinnefotballen på alvor, og tar ansvar slik at også kvinnefotball får de forutsetningene de fortjener, siden kvinnefotballen har en egenverdi utover det å være en markedsrettet nytteverdi for herrefotballklubber som ønsker å nå ut til flere. Først da kan vi begynne å snakke om likestilling og først da kan vi si at kvinnefotballen ivaretas på en legitim måte. Å sette kvinnefotball ved siden av, og ikke under, herrefotball, vil være det eneste rettferdige overfor kvinner som spiller, trener, organiserer, leder, og dømmer fotball.

Like rammevilkår: Er det mulig?

Når man diskuterer likestilling i fotball, er et vanlig argument at herrefotball fortjener mer ressurser enn kvinnefotball fordi herrene genererer større inntekter enn damene. Man høster som man sår. Det er flere logiske brister i denne argumentasjonen. For det første er det ingen naturlov at herrefotball er et mer salgbart produkt enn kvinnefotball. Kjønnsulikheten i fotballspilleres rammevilkår og muligheter er en sosial konstruksjon vi som samfunn har skapt. Satt på spissen: Dersom vi bestemt oss for å lønne herre- og kvinnespillere på lik linje i morgen, så ville det vært mulig. NFF har for eksempel innført likelønnsavtale på landslagene.^[10] Det korte svaret er altså ja; det er mulig å kreve like økonomiske og materielle rammevilkår for herre- og kvinnefotball.

For det andre overser denne argumentasjonen idrettens og fotballens historiske undertrykking av kvinner. Menn har fått spille ball og formet idrettsorganisasjonene lengre enn kvinner. Kvinnene stiller på en startstrek som er flere kilometer bak herrene og vil aldri nå dem igjen, uten omfattende strukturelle grep for å sikre like muligheter for kvinner og menn i fotball.

Et betimelig spørsmål er likevel: Hvorfor skal kvinnefotballen strekke seg etter herrefotballen, og ikke omvendt? Kvinnefotballens dimensjoner er utvilsomt mer bærekraftige enn herrefotballens. Ingenting kan eller bør vokse evig, selv ikke herrefotballen.

Om forfatterne

Anne Tjønndal er professor i idrettssosiologi ved Nord universitet og forskningsgruppeleder for RESPONSE – Research Group for Sport and Society. Hennes primære forskningsfelt er idrett, kjønn og ulikhet.

Mads Skauge er førsteamanuensis i sosiologi ved Nord universitet og medlem av forskningsgruppen RESPONSE – Research Group for Sport and Society. Forskningsinteresser omfatter fotballkultur, supporterskap og idrettspublikum.

Kristian Sigvartsen er doktorgradsstipendiat i sosiologi ved Nord universitet og medlem i forskningsgruppen RESPONSE – Research Group for Sport and Society. Han skriver sin doktorgrad om prestasjonskultur i toppidrett.

Jens Grut Vorpvik er vitenskapelig assistent ved Nord universitet og medlem i forskningsgruppen RESPONSE – Research Group for Sport and Society.

Foto

Privat