Volden i Algerie som feies under teppet

Cathrine Løchstøer

Forfatter, skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK.

I Alger var det unødvendig å innføre portforbud. Ingen gikk ut hvis de ikke måtte.

Slik var situasjonen i Algeries hovedstad i 1992. Og det skulle vare til 2002.

Det var enda mye verre utover i landet, i de små lokalsamfunnene der ingen myndigheter kunne hjelpe innbyggerne når morderne kom, for det meste om natten. Det skulle ta et tiår før det ble bedre. Dette var ikke Algerie-krigen, som endte med Algeries løsrivelse fra Frankrike (1954-62), men en borgerkrig mellom algeriske befolkningsgrupper med radikalt forskjellig syn på islam, demokrati og kvinners rettigheter. Men først og fremst gikk krigen utover «vanlige folk» i provinsene. Staten greide ikke beskytte sine innbyggere mot islamske fundamentalister.

Denne nye krigen i Algerie 1992-2002 er temaet for Kamel Daouds bok Houris, som kom ut i fjor og som ble belønnet med Goncourt-prisen i november. Daoud, en kjent algerisk journalist og forfatter, fikk fransk statsborgerskap i 2022 og bor og arbeider i Paris.

Aktørene i borgerkrigen var mange: Politiske partier, islamister, regjeringen, politiet og det militære maktapparatet foruten alle som ble involvert uten å ha villet det. I løpet av dette tiåret ble «mellom 60.000 og 200.000» drept. Tusenvis ble skadet eller forsvant. Krigen er et ikke-tema. Enhver henvisning til dette hendelsesforløpet som en krig – en borgerkrig – er forbudt og straffes med fengsel.

Stemmeløs forteller

Men Daoud forteller historien, gjennom en stemmeløs ung kvinne. Fem år gammel ble hun sammen med sin familie angrepet i landsbyen der hun bodde, om natten. Hun overlevde som den eneste, men er uten stemme. Hun fikk strupen skåret over og stemmebåndene ødelagt. Arret på halsen er skremmende og gjør henne til en paria, siden ingen skal snakke om denne krigen. Og hun er nesten alene om å ha overlevd et slikt angrep – det er en sensasjon. Folk viker unna når de ser halsen hennes uten sjalet hun bruker for å skjule arret og kanylen som holder henne i live.

Strupekutting som drapsmetode er kjent fra Algerie-krigen og kaltes ofte «det kabylske smil» – med henvisning til at frigjøringskrigen foregikk særdeles brutalt i kystprovinsen Kabylia i nord, der befolkningen hadde lang tradisjon for kontakt med kolonimakten på den andre siden av havet og derfor var suspekt i det arabiske flertallets øyne. Men betegnelsen brukes ikke i Daouds bok. For den handler om en annen krig. En krig det offisielle Algerie ikke vedkjenner seg. 

Noen tiår senere, i denne nye krigen, som var en borgerkrig, brukte angriperne strupekutting over hele landet og særlig i isolerte landsbyer. Slike angrep rettet seg i utgangspunktet mot «de vantro», men disiplin og planlegging var ikke relevant for islamistiske terrorister som var ute etter belønning både umiddelbart og i himmelen. Fortjente islamister så for seg himmelsk belønning i form av vakre, unge jomfruer, i Koranen betegnet som Houris.

Taus monolog

Den unge kvinnen som er fortelleren i Houris, fører en indre samtale med barnet hun bærer, men ikke vil sette til verden. Denne tause monologen ruller opp borgerkrigens store lerret, fortalt av et stemmeløst offer. 

Kvinnen heter Aube – Morgengry. Hennes liv er ikke helt trøstesløst. Hun var fem år og mistet hele sin familie i angrepet på landsbyen de bodde i. Men hun ble reddet av en kvinnelig lege etter myrderiene i landsbyen, og denne legen har tatt henne til seg og gir henne et etter forholdene godt liv. Barnet i magen er resultatet av et tilfeldig møte på en strand. Et ønsket barn – men faren forsvant over Middelhavet.

Hun har altså erfart det som den algeriske staten fornekter. Men som stemmeløs kan hun ikke fortelle historien. I sin indre monolog-dialog med barnet forsøker hun å forklare hvorfor det er bedre å ikke bli født. Tiden går, og leseren forstår at det er vanskelig for Aube å gå fra den intellektuelle innsikten i hvilke vanskeligheter et barn som hennes vil møte, til faktisk å ta livet av det. Hun leter etter løsninger og svar. Hun snakker til barnet i 2. person og kaller henne «min lille Houri», altså éntalls-formen av himmelens jomfruer i bokens tittel, Houris.

Farlig ferd

Aube legger ut på en vandring i retning av landsbyen der massakren skjedde, da hun var fem år. Hun har ikke vært der siden. En lang og farlig vandring. En bil kjører opp på siden av henne så snart hun er ute av byen der hun bor med sin «mamma», Oran i Vest-Algerie. Bilen stanser, og sjåføren ber henne hoppe inn. Han tilbyr å kjøre henne dit hun skal, for han er helt på det rene med hvor farlig det vil være for henne å fortsette alene.

Sjåføren, Aïssa, viser seg å være bokhandler. Han viser seg også å ha memorert i minste detalj hver eneste massakre som har skjedd i det forbudte tiåret fra 1992 til 2002. Med et manisk engasjement har han registrert alt, men til ingen nytte. Til omvendt nytte: Det er akkurat denne kunnskapen myndighetene ikke anerkjenner. Han kjører henne nesten dit hun skal, til landsbyen der hun bodde med søster, bror og foreldre, og der de alle døde sammen med de fleste andre, bare ikke hun. Hun vil være alene når hun kommer dit.

I landsbyen, Had Chekala, vil Aube lete etter noen som kanskje husker henne og familien hennes. Hun vil etablere sin egen historie. Hun henvender seg til alle hun møter og oppsøker landsbyens imam. Men ingen kan si henne noe presist. Den nære historie er kaos. Hun oppdager også at kunnskap og hukommelse kan være farlig. For på den slagmarken landsbyen fortsatt er, vet ingen sikkert hva som er sant og hvem som er hvem.

Glemsel som beskyttelse

Mange trekker fordel av dette og forvirrer bildet. Ingen kan verifisere noen historie. Overlevende og falske ofre om hverandre. Noen stjal dødes navn for å få erstatning. De fortsetter å leve med stjålne navn. Andre døde faktisk, og mange husker ingenting. Folk skammer seg selv om de aldri gjorde noe galt. De har bare overlevd og kan ikke noe for det. Alle unngår å snakke om det. Glemsel blir beskyttelse, sannhet er farlig. Alle har blod på hendene her. Her er alle skyldige eller alle uskyldige. Bare Gud kan dømme. Glemsel er Guds tilgivelse.

Slik snakker landsbyens imam til Aube. Det gjør henne rasende. Sett med imamens øyne kan hun være like skyldig som han som ville drepe henne. Ingen vet noe sikkert. Barna er uvitende, dette er ikke pensum i klasserommene. Det forklarer hvorfor hun var nær ved å bli lynsjet da hun den første dagen forsøkte å gripe en mikrofon under en religiøs samling for å hviske fram spørsmålet om hvem som ville kunne kaste lys over hennes egen families skjebne. Folkemengden ble truende, og hun ble loset bort av imamen og fikk bo hos ham. Men hva med ham? Hun tviler.

Hun er en kvinne og hun er på egenhånd. Det er farlig. Hun forstår at i dette universet, der offer og skyldig ikke nødvendigvis er to forskjelllige kategorier, stiller hun svakt. Hun forlater Had Chekala.

Reisen til landsbyen er en frigjøring, og livet åpner seg for Aube og hennes Houri. I stedet for å leve halvt, vil hun nå leve for to. Hun forstår at det er budskapet fra hennes storesøster, som fikk strupen overskåret og døde mens Aube så på: Lev for meg. Lev dobbelt. Hun trenger ikke føle skyld. Aube trekker den nødvendige konklusjon og åpner for en ny tilværelse.

Aïssa, sjåføren med fotografisk hukommelse, dukker opp igjen. Han hjelper henne ut av Had Chekala, der hennes nærvær bekymrer flere som ikke har plettfri vandel. Landsbyen er blitt et sted der alt er relativt – det er nødvendig for samfunnets overlevelse. Av samme grunn er den blitt et farlig sted. Men Aube trekker riktig konklusjon. For seg selv og for barnet.

Aïssa er også med. Daoud gir oss en lykkelig slutt.

Men hvorfor er det så vanskelig å snakke om tiåret 1992-2002 i Algerie at myndighetene straffer omtale med fengsel? Den politiske makten i Algerie er bygget på det militære maktapparatet. Og ingen av de grunnleggende konfliktene i samfunnet er løst. Kamel Daoud har valgt å leve i eksil som naturalisert franskmann. Hans kjente algeriske forfatterkollega Boualem Sensal, 87 år gammel, har også valgt å leve og arbeide i Frankrike. Han sitter for tiden fengslet i Alger etter å ha tatt en tur til hjemlandet tidligere i vår.

Forholdet mellom Frankrike og landets tidligere koloni er for tiden på et lavmål, trolig først og fremst fordi Frankrike har støttet Marokkos krav på Vest-Sahara. Kanskje ikke uten sammenheng med dette nekter algeriske myndigheter for tiden å ta tilbake algeriske statsborgere som har reist inn i Frankrike, men som ikke får opphold der.

Historien mellom Frankrike og Algerie er lang. Og den fortsetter. Goncourt-prisen til Daoud er også en del av den.

Cathrine Løchstøer