Wera Sæther: – Jeg ville ikke dø, bokstavelig talt, uten å ha gitt den alt

­

Hva handler romanen om?

– En roman har ingen annen hensikt enn å utforske et mer eller mindre klart «tema», en skikkelse, eller en vev av skikkelser, på ett og samme sted eller med stedsskifter, i en og samme tid, eller med tidsskifter. Romanen min handler om å utforske tid, vandring og lidenskap i en romanskikkelses form. «Hun» går inn i og ut av seg selv, med spørsmål på og under tungen og nakne føtter, i Norge, og ut av Norge.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Ingen forfatter skriver uten eller utenfor sitt eget liv. Jeg har skrevet denne romanen i meg, til meg, fra meg – og ut av meg. Hvem vet, kanskje er «alt» i mitt eget liv med. Og mye ble min egen skrift, og derfor mitt eget liv, som ikke var med før jeg begynte å skrive romanen. Samtiden, min, din og vår, er både leselig og uleselig. Som forfatter er jeg, nærmest som et brent barn, midt i samtiden. Også romanen er det.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Som nevnt: en forfatter, eller jeg som forfatter, har ingen presis formidlingshensikt. Det dreier seg om å satse alt på å erkjenne og våge det jeg aldri før hadde våget. Kanskje var det likevel et både spedt og sterkt ønske i forfatteren om å skrive noe som sjelden blir skrevet på norsk, dette uhørte: gud. Den flammende tornebusken. Vi er blyge i dette landet. Jeg har villet skrive ut en romanskikkelse som alt har stått og står på spill for, midt i verdens tid og bly.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Umulig for meg å tenke meg skrivesperre. Jeg har hele tiden flere samtidige skriftlige og andre lidenskaper å gå inn i og, midlertidig, ut av. Denne romanen har vært i arbeidsprosess i mer enn femten år. Jeg har ikke arbeidet sammenhengende med den før i 2022 og 2023. Jeg ville ikke dø, bokstavelig talt, uten å ha gitt den alt. Så ble den så ferdig som jeg evnet før jeg dro til India og derfra til Bangladesh. Grafisk utforming og korrekturlesing ble overlatt til andre. Nei, ikke skrivesperre, men frem og tilbake mellom flere jorder eller kjærligheter.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg vet ikke mye om hvordan andre forfattere arbeider, men vet at jeg arbeider med tiden som en voldsom kniv, og også som ansporer. I en tyveårsperiode har jeg hvert eneste år bodd tre-fire måneder utenfor Europa. Det har laget tidsintervaller – som både har vært pinefulle og skjerpende. Når jeg er utenfor Europa, i kunstnerisk grasrotarbeid med barn og unge – musikalsk og med plantefarger – er jeg fullt ut der. Når jeg er i Oslo, er jeg fullt ut her, men i daglig forbindelse med folk i grasrotprosjektene. Denne pendelbevegelsen mellom praktisk, kunstnerisk og solidarisk grasrotarbeid og ensom skriving kjennetegner livsformen min. Så er jeg med i Extinction Rebellion, på naturens og barnas side.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg er inspirert av film, musikk og bøker. Jeg mediterer. Så fotograferer jeg aktivt. Kanskje har jeg lært aller mest av fotografiet og det å fotografere – og av det praktisk, geografisk og sosiologisk å skifte synsvinkel flere ganger hvert år. Da jeg var helt ung, var Albert Camus en litterær stjerne. Litt senere begynte jeg å lese diktene til Paul Celan. Joseph Conrads Mørkets Hjerte har vært og er viktig. The Overstory av Richard Powers også. Spørsmålenes bok av Edmond Jabès – jeg har gjendiktet to bind – har vært med på å danne meg.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg har til nå valgt å la være å tenke systematisk og grundig om KI. Jeg vet den er viktig for kunsten – og for planeten. At den inngår i den pågående økologiske, økonomiske oppløsningen og i krigene. Men jeg kan ikke tenke på alt.

Nevn én person du håper leser boken?

– Den første ønskede leseren jeg kom på var Biskop Kari Veiteberg. Og så: enhver som fremdeles er en leser.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Mørkets hjerte av Joseph Conrad.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg kom tilbake fra en landsby nord i Bangladesh for fem dager siden. Der leste jeg på nett mange aviser, så mye jeg kunne om det økologiske sammenbruddet. Den eneste boken jeg leste i, var Bibelen. På flyet hjem leste jeg, når jeg ikke døste, The Street of Crocodiles av Bruno Schulz.