Marjam Idriss: – Det er i den tausheten jeg har forsøkt å skrive meg inn

­

Hva handler romanen om?

– Halvt handler om arven etter og ansvaret for et historisk overgrep, om dansk-dansk slaveriindustri i Karibia på 1700-tallet og om ettervirkningene av den.

– Inge ankommer St. Croix i Karibia etter at det har brutt ut storbrann på et oljeanlegg, sammen med Equinor-kollega Geir og konsulent Michael. Moren hennes er fra øya, og bor der fortsatt, men Inge har ikke sett henne på femten år.

– Mer enn 250 år tidligere står byfogd Engebret Hesselberg, lensmannssønn fra Ringerike, overfor det som skal bli en av de mest brutale hendelsene i Dansk Vestindias historie.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Det har vært lite snakk om norsk deltagelse i slaveriindustrien i løpet av min egen grunnskoleutdanning, og selv om flere forfattere har skrevet om temaet, har jeg i arbeidet med romanen min møtt på mennesker som ikke har vært klar over det i det hele tatt. Det er i den tausheten jeg har forsøkt å skrive meg inn. Jeg har spurt meg selv om hva som skjer når vi husker noe som er glemt, og hva det betyr å vokse opp i glemselen.

– Inge ble til som en forlengelse av det spørsmålet, og som en undersøkelse av hva det vil si å være «halvt», altså å ha foreldre med to forskjellige opphav. Her har mine egne erfaringer nok vært motiverende, og selv om Inges liv ofte er fremmed for mitt eget, har jeg brukt henne til å tenke på problemstillinger som angår meg selv. Jeg har kanskje ikke skrevet om, men til meg selv, altså.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har brukt romanen til å tenke på hvordan vi som samfunn kan forvalte vonde, gamle minner, på hva det betyr å svikte egne idealer, og om hvor komplekst spørsmål om tilhørighet kan være.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Akkurat begrepet skrivesperre kjenner jeg meg ikke helt igjen i, for jeg skriver alltid, men jeg har stanga hodet i veggen og skrevet sikkert femten versjoner av samme roman de siste seks årene. Det var ekstremt frustrerende, og selv om jeg har dagdrømt om å droppe hele greia (Å, tenk så lykkelig jeg kunne vært!), har jeg ikke klart å gjøre det. Det er ikke fordi jeg følte at boka «måtte» skrives og bare av meg (jeg har ikke vært stormannsgal, bare besatt), men fordi byfogden Hesselberg, etter at jeg leste rapporten hans om hendelsesforløpet på St. Croix i 1759, sto så grusomt framfor meg at jeg har kikket meg over skulderen og sett ham der i godt over seks år. «Halvt» ble til i et forsøk på å bli kvitt ham. Det er kanskje ikke så rart; jeg er i stor grad drevet av frykt.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver alt tusen ganger, planlegger lite, sletter mye og skriver godt på reise. Ellers hater jeg å skrive for hånd, har alltid ti Word-dokumenter åpent samtidig og skrur nesten aldri av PC-en.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Siden 2018 har jeg vært ordstyrer i en litteraturgruppe for pensjonister i London. Jeg foreslår bøker og forbereder noen diskusjonsspørsmål, også krangler de om hver bok i til sammen fire timer. Vi har snakket om alt fra Marie de France, til Doris Lessing og Dag Solstad (de er etter hvert svært bevandret i norsk litteraturhistorie). Å lytte til gode lesere som river fra hverandre en forfatter du selv er glad i kan være ganske inspirerende. Jeg er som sagt i stor grad drevet av frykt. I tillegg tvinger det meg til å lese utenfor komfortsonen min, og det er jeg veldig takknemlig for.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Hvis robotene vil ha jobben min, kan de godt få den, så lenge jeg får borgerlønn og kan skrive bøker akkurat så sakte som jeg vil uten å bekymre meg for leia. Jeg kan ikke tenke meg at KI skriver bedre enn mennesker, bare mer kostnadseffektivt. Heldigvis haster bare romaner når forfattere må ha mat på bordet og forlag må tjene penger. Hvis vi tar bort behovet for effektivitet, tviler jeg sterkt på at KI kan utkonkurrere mennesker (og hvis de faktisk kan det, gleder jeg meg til å lese). «I, for one, welcome our new robot overlords.»

Nevn én person du håper leser boken?

– Tila Tequila, anno 2007, før hun vendte hatet utover, og Suella Braverman, kanskje, en politiker som har brukt posisjonen sin for å gjøre livet vanskeligere for folk som ligner henne selv.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jens Bjørneboes Bestialitetens Historie, alltid, flere ganger i livet, ikke fordi jeg koser meg med den, men fordi jeg ikke klarer å legge den fra meg, også Neville A. T. Halls Slave Society in the Danish West Indies St. Thomas St. John and St. Croix, for de som ønsker et dypdykk i dansk-norsk slaverihistorie fra slavegjortes perspektiv. Jordy Rosenbergs roman Confessions of the Fox er også et spennende forsøk på å eksperimentere med historieformidling.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser alltid mye på en gang, og akkurat nå er det romanen Enter Ghost av Isabella Hammad, om teaterkunst i Palestina og A First Rate Tragedy: Robert Falcon Scott and the Race to the South Pole av Diana Preston (har lest mye polarskrekk à la H. P. Lovecraft i det siste og vil lære mer). I litteraturgruppa leser vi for øyeblikket Francis Spuffords Golden Hill.