Kenneth Moe: – I så henseende følte jeg meg lenge som et hvitt, nøytralt og kulturelt uinteressant ingenting

Hva handler boka om?

– Verden og meg selv er en essaybok om relasjonen mellom nød og kreativitet. Den består av en egosentrisk kulturkritikk hvor jeg bruker mine egne erfaringer som forfatter til å si noe om kreativitetens kår i dette markedsvennlige såkalte sosialdemokratiet som etter min mening er nytteorientert i en altfor smal og sneversynt forstand.

– Bokens andre hovedtråd er en poetisk atferdsterapi jeg utfører på meg selv og mine egne selvrettferdige offerfortellinger i et forsøk på å finne en plass for meg selv og mitt prosjekt i verden – og å inspirere til å gjøre det samme! En god venn som nylig leste boken sa den handlet om å bygge bro mellom verden og selvet, og den oppsummeringen tror jeg stemmer ganske bra.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive den?

– Først og fremst kommer den vel fra en mistilpasning mellom samtiden og meg selv. Spesielt dette at man som skapende menneske forventes å snakke ut fra en mangfoldsvennlig identitet, mens jeg i så henseende lenge følte meg som et hvitt, nøytralt og kulturelt uinteressant ingenting. Kun hvis du klarer å fremstille deg selv som offer for en eller annen sosial urettferdighet, kan du forvente å få oppmerksomhet for en bok som ikke er ren underholdning!

– Da syns jeg det var gøy å gjøre nettopp det, men på en ironiserende, satirisk måte. Så jeg skriver ut fra min egen arbeiderklassebakgrunn og dårlige privatøkonomi i et forsøk på å overskride denne selvmedlidenheten underveis og finne frem til en mer inspirerende måte å være i verden på. Jeg ønsker meg kort sagt en mindre bokstavelig og moraliserende, mer ironisk, erotisk og leken kultur! Gjerne mangfoldig, men da heller som et rollespill enn det dødskjedelige alvoret som preger samtidens identitetsbaserte debattkultur og litteratur.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne boka?

– Selv om alle mennesker lever innenfor sine identiteter, sine perspektiver, sine utsynspunkter på virkeligheten som kan være vidt forskjellige, så har vi to vesentlige egenskaper til felles: at vi lider, og at vi skaper. Kun vi mennesker kan skape bilder og vite at det er det vi gjør (i motsetning til for eksempel en kunstig intelligens). Ved å bli mer bevisst forbindelsen mellom nød og kreativitet tror jeg at vi kan begynne å bygge ned mange av de skillene som nå gjør at vi ikke kommer overens. Jeg vil bidra til et lekende fellesskap, en bevissthetsrevolusjon som jeg kaller den hellige menneskeleken.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

–  Ja, kanskje viktigheten av IKKE å følge en rutine, IKKE sitte foran en skjerm hver dag og forsøke å presse ut ord, men heller la de første ordene, bildene og ideene komme av seg selv mens jeg enten går tur eller sitter halvveis mediterende med penn og papir.

Blir essayene dine til på kort tid etter at du får en idé, eller kan du snekre på et essay i flere år?

– Jeg anser boken som ett essay bestående av ni kapitler, men alle kapitlene har stått på trykk som enkeltessays her og der, blant annet i Samtiden. De første tekstene som sto på trykk, ble skrevet relativt fort og på deadline, men det å utvide dem, redigere dem og konstruere en helhet ut av delene tok meg tre år. De fleste kapitlene er mer enn dobbelt så lange som originaltekstene, og det til tross for at jeg også har strøket en del underveis.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Å lese og skrive er så vidt jeg vet mitt eneste medfødte talent. Det var det noen lærere som plukket opp. Som tenåring var det Fight Club-forfatter Chuck Palahniuk som gjenopplivet interessen for å lese og skrive skjønnlitteratur. Som barn gikk det mest i Carl Barks og Don Rosa.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da jeg var 16 år og gikk på medier og kommunikasjon og innså at film krevde altfor mye samarbeid til at jeg kunne realisere det jeg ville, og på akkurat den måten som jeg ville. Men nå utforsker jeg film (og teater) igjen nettopp fordi jeg savner samarbeid.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Å, det er mange, men kanskje aller mest Ida Lødemel Tvedt. Hennes Marianegropen er den eneste norske essayboken jeg kommer på som har et like tydelig og underholdende «jeg» som det jeg selv har etterstrebet.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Perioden forrige høst og vinter da jeg leste mesteparten av William James’ filosofiske verker tror jeg forandret livet mitt. Og så elsker jeg Aurora Aksnes. Årets mest spilte sang på Spotify er The Conflict of the Mind (fulgt av Kanyes Vultures). The Substance og A Different Man var også to veldig gode filmer.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

–  Alt av Nietzsche. Igjen og igjen og igjen. Han er ikke den gamle, støvete, døde halvfascisten som fordommene vil ha det til, men en utrolig levende, leken, mangfoldig, morsom og idérik forfatter. Kanskje spesielt mellomperioden, da han forsøkte å tenke enkelt, praktisk og vitenskapelig, for eksempel i Den muntre vitenskapen. Sammen med Montaigne, Emerson og William James utgjør han den intellektuelle ryggraden min.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Bibelen fra perm til perm er det store leseprosjektet (i forbindelse med neste Fritt Ord-støttede essaybok om leseangst), men i frakkelomma her og nå har jeg Anna Withs diktdebut Eplet, nesten og Even Teistungs Endestasjoner som jeg nylig fikk gjennom bokbytter på Litteraturhusets årlige debutantdager.