Ekte tilhørighet oppsto tett på mennesker

Ahmet Soylu Ahmet Soylu

Dekan og professor, School of Doctoral Studies, Høyskolen Kristiania

Jeg er glad for at døtrene mine vokser opp i Norge, i et land der kvinner, sammenlignet med mange andre steder, har en tryggere og mer selvstendig plass i samfunnet. Som mann fra øst har jeg sett hardere former for ulikhet på nært hold: Kvinner hvis liv og valg var bundet til viljen til en mann, en familie eller en samfunnsorden de selv ikke kontrollerte.

Men likestilling handler om mer enn kjønn. På et dypere plan handler det om makt: Hvem som får definere virkeligheten, hvem som får høre til uten å måtte forklare seg, og hva som skjer når makt brukes mot mennesker i en mer sårbar posisjon. Noen ganger handler det om å være kvinne. Andre ganger handler det om navnet ditt, hudfargen din, aksenten din, bakgrunnen din eller synspunktene, identiteten eller levemåten du bærer med deg.

I Norge har jeg ofte levd uten å kjenne at navnet eller hudfargen min betydde særlig mye. Kanskje henger det også sammen med at jeg har arbeidet i akademia og IT, miljøer som ofte er mer internasjonale og sammensatte enn mange andre. Likevel har det vært øyeblikk der jeg har kjent på et visst ubehag, som om noe ved meg allerede var blitt lagt merke til, tolket eller vurdert før jeg i det hele tatt hadde sagt noe. Dette var ikke dramatiske hendelser, men små signaler, subtile innramminger og situasjoner som var vanskelige å bevise og derfor vanskelige å sette ord på.

Jeg husker fortsatt ett øyeblikk som utenfra kan virke lite, men som ble værende hos meg. Jeg satt i telefonkø hos UDI og hørte på sangen This Is Not America. På det tidspunktet sto jeg allerede i noen vanskeligheter i saken min, så øyeblikket traff annerledes. Det kan ha vært tilfeldig, bare bakgrunnsmusikk. Men i et system som på mange måter befinner seg mellom tilhørighet og ikke-tilhørighet, kjentes sangvalget merkelig. Det opplevdes ikke som åpen fiendtlighet, og kanskje lå det ingen intensjon bak i det hele tatt, men det ble likevel et slikt øyeblikk der man blir oppmerksom på hvor skjør plassen ens kan føles.

Dette er viktig hvis vi vil forstå hvordan likestilling og mangfold utfordres i ulike kulturer. I mer maktorienterte samfunn kommer ulikhet ofte til uttrykk direkte. I flatere og mer siviliserte systemer kan den oftere vise seg gjennom innramming enn gjennom rå makt. Det du opplever, blir sjelden avvist direkte; i stedet blir det fortolket for deg. Det du ser klart, kan bli bortforklart som noe annet. Resultatet er ekskludering, men også en indre kamp: Skjedde dette faktisk, eller innbiller jeg meg det?

Det kan være en av de vanskeligste formene for ulikhet. Når budskapet er direkte, er såret tydeligere. Når det er indirekte, polert og mulig å benekte, begynner sinnet å kjempe med seg selv. Du leter etter bevis, språk og sikkerhet, mens de rundt deg ser kanskje ikke noe som helst.

At diskriminering og ulikhet ikke alltid er direkte synlige, betyr ikke at de er fraværende. De forsvinner ikke fordi vi oppretter institusjoner, skriver strategier eller gjentar de riktige slagordene. De blir svakere først når tankesett endrer seg, når måten vi ser på andre mennesker på endrer seg, og når vi lærer å lytte alvorlig til erfaringer som ikke passer inn i et samfunns dominerende selvbilde. 

Jeg må også innrømme noe annet. Det var en tid da Europa føltes dypt fremmed for meg. Det var ikke fordi menneskene her manglet menneskelighet, men fordi jeg ennå ikke hadde lært å lese dem, og de ennå ikke hadde lært å lese meg. Det endret seg da jeg begynte å arbeide tett med mennesker, dele ansvar, samtaler og hverdagsliv.

Når jeg ser tilbake, er jeg ikke sikker på at jeg følte ekte tilhørighet da jeg fikk enkelte stillinger eller formell anerkjennelse. Det ga status, men ikke nødvendigvis nærhet. Tilhørighet kom senere, og i enklere former: når kolleger begynte å stikke innom kontoret mitt ikke for møter eller beslutninger, men for sladder, småprat og den vanlige intimiteten i hverdagen. Jeg husker også at jeg sørget over et tap da en norsk kollega kom inn på kontoret mitt, satte seg ved siden av meg i sofaen og sa at vi mennesker har mer til felles enn det som skiller oss. Han fortalte også om sin egen erfaring med tap. Slike øyeblikk fikk meg til å kjenne at jeg ikke lenger bare var akseptert, men inkludert.

Jeg vet selvfølgelig at min egen historie bare er én blant mange. Jeg kom til Norge med utdanning, profesjonelle muligheter og en grad av status som mange innvandrere ikke har. I den bredere innvandringsdebatten er spørsmålene derfor langt mer komplekse enn det min egen erfaring alene kan romme. Selv i mitt eget tilfelle var tilhørighet aldri en enkel formel. Derfor har jeg vanskelig for å tro på enkle svar når innvandring diskuteres mer generelt. Vi trenger å finne en tredje vei: en som respekterer både samfunnet som tar imot og personen som kommer, og som forstår at tilhørighet bygges gjennom gjensidig anerkjennelse og ansvar.

I dag ser jeg ikke andre som grunnleggende forskjellige fra meg selv, enten det gjelder nasjonalitet, kjønn eller bakgrunn. Vi har alle våre egne måter å være på, vaner og historier. Å forstå det betyr ikke at vi vil like alt ved hverandre. Men det betyr at vi kan møte hverandre med mer ydmykhet, og kanskje med mindre frykt. En slik inkludering krever ikke at mennesker blir like. Begge sider forandrer seg. Vi beveger oss mot verdier vi deler og et felles grunnlag, samtidig som vi fortsatt bærer med oss våre egne farger, vår kultur og vår historie. På sitt beste er dette ikke en byrde for samfunnet, men en del av det som beriker det.

Kanskje er det nettopp dette vi trenger mer av. Ja, vi skal være oss selv, både som individer og som nasjoner. Men vi må også åpne oss for andre: reise, snakke, lytte og prøve å forstå, ikke for underholdningens skyld, men for innsikt. Likestilling og mangfold kan ikke hvile bare på lovverk eller politikk. Til syvende og sist avhenger de også av om vi fortsatt kan se i hverandre, for å låne fra den tyrkiske forfatteren Zülfü Livaneli, et menneske som elsker, lider, sulter, fryser og er redd.

Forfatteren har brukt språklige verktøy og veiledning til bearbeiding og oversettelse. Innhold, refleksjoner og struktur er hans.