Halvard Hølleland brukte pappapermen på å forfatterdebutere

Hva handler romanen om?

– Hovedpersonen Jan Otto Smith er en respektert lektor ved Oslo katedralskole, men det er 50 prosent sjanse for at han har arvet en sjelden, snikende og ganske grusom sykdom. Som de fleste sjeldne sykdommer finnes det ingen behandling eller kur.

– Jan Otto har så langt valgt å ikke teste seg, og lever i et ganske krevende kompromiss med frykten for at han en dag kan bli syk. Frykten har hindret ham fra å utvikle relasjoner med andre mennesker, og det meste i livet leves i og rundt hans egen leilighet på St. Hanshaugen.

– Men når et nytt skoleår går i gang har skolen fått en ny bibliotekar som han utvikler en relasjon til. Det gjør at han må tenke seg om på nytt, og vurdere om han skal ta en gentest og finne ut om han faktisk har arvet sykdomsgenet. Men er han klar til å bære konsekvensene av et så stort valg?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Boken er ikke basert på en idé. Jeg begynte bare å skrive om at en mann låste seg ut av leiligheten sin på St. Hanshaugen og satte seg selv i bevegelse mot Oslo sentrum. Så åpenbarte livet hans seg for meg etter hvert som jeg skrev.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Boken omhandler et utenforskap som får lite oppmerksomhet i samfunnet. Utenforskap handler i dag ofte om arbeidsledighet, utdanning og økonomi, altså ting fellesskapet kan gjøre noe med så lenge det er politisk vilje til det. Men det utenforskapet jeg skriver om har egentlig ingen løsning. Mennesker som kanskje kan ha arvet en sjelden sykdom slik som min romanfigur er når alt kommer til alt overlatt til seg selv.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Skrivingen kom i gang sommeren 2018. Jeg husker jeg hadde lest noen bøker og var litt inspirert av dem, så jeg begynte bare å skrive noen setninger for å se hvordan de ble seende ut, nesten som et innfall. Da jeg senere gikk ut i pappaperm fortsatte jeg å skrive mens sønnen min sov. Jeg synes det var moro å se hvor fantasien kunne ta meg, og å prøve å omsette fantasi til noe litterært. Men det var ikke alltid like moro da sønnen min våknet og jeg verken hadde ryddet eller ordnet stellevesken.

LES MER | Vilde Fastvold frykter at svigermor leser boka hennes om sex, diskriminering og makt

Når og hvor skriver du?

– Jeg kan skrive omtrent når som helst og hvor som helst, men den beste tiden er tidlig på morgenen, helst før jeg har stått opp.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det er kanskje at jeg sjelden sitter sammenhengende og skriver, rett og slett fordi jeg liker å bruke det meste av tiden på jobb og familie. Jeg trekker i stedet, og sikkert til visse andres frustrasjon, opp datamaskinen i tide og utide, men helst i ferier og helger. Da blir det ti minutter her og en halvtime der med skriving.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg teller ikke, men jeg leser rundt 20-25 romaner i året, stort sett skandinavisk samtidslitteratur, men jeg liker også politiske bøker.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Forhåpentligvis tre jeg ikke kjenner navnet på. Det betyr at boken har nådd ut til mer enn venner og familie.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Jeg leste nettopp «Vinebelastning» av Helga Flatland, det var en sterk opplevelse. På en måte vondt, men på en annen måte var det også litt godt å kjenne at en bok kan røske tak i meg.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Det måtte vært med Karl Ove Knausgård som småbarnsfar, et eller annet sted i handlingen i Min kamp 2. Neida, det holder i massevis for meg å lese bøker, jeg sitter sjelden igjen med et ønske om å spise lunsj med forfatteren. Men Zeshan Shakar og jeg jobber på samme sted, så han tar jeg gjerne en ny lunsj med.