Forfatter Jan Kjærstad holdt på å skrote alt han hadde skrevet i mars 2020, men fant til slutt en løsning

Jan Kjærstad debuterte i 1980 med novellesamlingen «Kloden dreier stille rundt» og regnes ofte som en av Nordens fremste forfattere. Denne høsten er han aktuell med romanan «En tid for å leve».

Hva handler romanen om?

– Vi følger tolv mennesker mens de er på vei til, og mens de sitter i, Nationaltheatret for å overvære premieren på «Hedda Gabler».

– Det er ikke en roman om teater, men om disse tolv menneskenes liv. Eller skjebner. De har alle hvert sitt kapittel, og i mye handler det om avgjørende øyeblikk, de sekundene som kan vende et liv.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg skriver alltid med mitt eget liv, mine egne erfaringer, som rampe. Det meste er, iallfall som kimer, selvopplevd. Alle de tolv personene er på mange måter meg selv. Jeg har aldri helt skjønt dette skillet mellom autofiksjon og historier som er funnet på.

– Ellers ble hele prosjektet sterkt påvirket av pandemien. Idet den slo inn, fra begynnelsen av mars (egentlig fra januar), måtte jeg forandre mye ved den opprinnelige ideen. Blant annet flyttet jeg premieren ett år tilbake i tid, til mars 2019. Samtidig tok både form og innhold farge av det umistelige i å sitte tett sammen i en sal, altså rent fysisk.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det samme som alltid: Hva det er å være menneske her og nå.

– Jeg ville også, kanskje på en annen måte enn i tidligere romaner, forsøke å få fram at mennesket like mye som å ha en «fast» form, er flytende. Vi er likere hverandre enn vi ofte tror, vi flyter også inn i hverandre, påvirker hverandre uten å være klar over det. Historiene våre er koblet til hverandre. Det helt essensielle er at vi bærer hverandres løsninger.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg fikk en liten mental knekk i mars 2020, som vel mange andre. Jeg var på nippet til å skrote det jeg hadde skrevet så langt. Men ofte er motstand, utfordringer, en trigger for kreativiteten. Jeg fant en løsning. Og jeg fikk nye ideer.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er lenge i kaos. I denne perioden skriver jeg ned alt mulig, fra ord og korte setninger, replikker, til situasjoner og personkarakteristikker på en halv side. Løsrevne beskrivelser, referater av bøker jeg leser, filmer, TV-serier, tanker etter å ha hørt på musikk, sett utstillinger, vært på fester. Venners merkelige utsagn og meninger. Minner. Påfunn. Egentlig er det en lang, lang høyttenkning.

– Jeg tvinger meg faktisk til å være i dette kaoset av fragmenter lengst mulig, nesten til det fysisk smerter. Opp til to år. Rundt fem hundre sider med notater, ideer. Så, omsider, leser jeg igjennom alt og plukker ut de brokkene som «brenner», du ser det med en gang, i beste fall gir det et femti siders utgangspunkt for det som blir romanen.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Det er i alt vesentlig andre forfattere. Det å lese, lese, lese. Men jeg tror ikke jeg kan gjøre rede for dette. Mye er etterrasjonalisering – for å kunne svare i intervjuer, ofte for å gjøre meg mer interessant enn jeg er. Det meste er ubevisste påvirkninger. Ellers er barndommen en evig inspirasjon. Å skrive historier er gjenfunnet barndom. Det vil si, du får lillefingeren i den imaginasjonen du hadde som barn.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg tenker aldri sånn. Jeg klarer heller ikke å komme på en sånn person nå. Jeg håper alltid at så mange som mulig skal lese romanen. Jeg håper også at disse personene skal være åpne og nysgjerrige.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Bølgene» av Virginia Woolf. Det er en slags gren på romantreet som ikke har fått nye kvister, ingen fortsettelse. Det ligger mye ubrukt krutt i denne måten å skrive på. Jeg tror man kan tufte en ny type roman på Woolfs unike forsøk.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser romanen «Presens maskin» av Gunnhild Øyehaug. Den kom i 2018, jeg ligger alltid langt etter i bunken av alt jeg har lyst til å lese. Jeg har stor sans for Øyehaugs forfatterskap. Hun er en av de få norske samtidsforfattere som våger å være eksperimentell.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å skrive og å lese mer.