Eva Grinde: – Som kommentator i DN lever jeg av å skrive, men som forfatter må jeg gå helt andre steder i meg selv

Hva handler tekstene om?

– De handler om mennesker som står i nære og viktige forhold til hverandre, og hva som skjer når de treffer eksistensielle knekkpunkt i livet. Ane baler med å bryte ut av det klaustrofobiske forholdet til moren. Far er syk og vil dø, men datteren er ikke ferdig snakket. Og hva skjer i vennegjengen når en av dem tar sitt eget liv?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive den?

– Absolutt! Energien i historiene er hentet fra egne erfaringer. Mine personlige i en eller annen form, eller fra folk jeg kjenner, eller noen jeg har hørt om eller lest om. Jeg har for eksempel de siste årene opplevd å miste personer nær meg, også brått, med alt det setter i gang av tanker og følelser. Det har påvirket flere av fortellingene.

Hva vil du formidle med boka?

– Jeg ønsker å vise frem det uuttalte som foregår mellom folk som står hverandre nære. En anmelder skrev at jeg var tett på som en naturfotograf. Det likte jeg veldig godt. De små detaljene, pausene, kroppsspråket, det som ikke kan settes ord på, men som vi likevel enser og som delvis styrer oss. Og om hvor vanskelig det kan være å forstå, og bli forstått av, selv de som står oss aller nærmest.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er ganske god til å bare sette meg ved tastaturet og dure i vei. Kritikeren får komme inn senere. Jeg jobber aktivt med å orke å stå i kaoset i den fasen der (nesten) alle muligheter fortsatt er åpne. Da er det spaghettimetoden som gjelder. Den går ut på å skrive mye og hive det på veggen. Det som henger fast får være med videre.

– Dette er en metode jeg tester ut når jeg nå skal i gang med «den vanskelige andreboka». Så jeg vet ikke hvor godt den kommer til å fungere.

Hvorfor dette formatet?

– Det viste seg at det var mer enn én historie som skulle ut, og det ville blitt litt voldsomt å debutere med fire romaner! Underveis føltes det som jeg like gjerne kunne kalt det mini-romaner som noveller. Så fant jeg frem til «fortellinger». Den betegnelsen liker jeg godt.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Det er den draumen, da… Jeg ønsker å formidle og bevege, og har alltid beundret de som får det til på kunstnerisk nivå. Som kommentator i DN lever jeg av å skrive, men som forfatter må jeg gå helt andre steder i meg selv. Å skrive skjønnlitterært er som å lage en parallell verden, et frirom! Konkret har det vært en hobby siden 2017. Da kom jeg inn på et skrivekurs med Linn Ullmann, og ble grundig inspirert (og starstruck!). I løpet av dette første kurset fikk jeg både skriveverktøy og økt selvtillit. Linn har en helt egen evne til å skape et trygt rom med stor takhøyde, og dessuten få alle deltakerne til å føle seg helt spesielle.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg begynte på min første roman da jeg var ti år. Den handlet om en jente som het Marte og var nok en barnebok. Boka ble aldri ferdig. Motivet mitt var ikke det beste. Målet var nemlig å bli verdens yngste forfatter. Men så ga svenske Barbro Lindgren (11) ut en roman om å være deprimert. Da skjønte jeg at tiden ble for knapp, og jeg ga opp prosjektet. Men jeg elsket Barbros bok, og husker den godt fortsatt.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Faren min! Men han er død så da blir det mer et ønske enn et håp. Han var en jeg beundret på mange måter, og som sto meg nær. Også likte han å lese litteratur, særlig etter han ble pensjonist, alt fra klassisk krim til moderne versehistorier på nynorsk og Ulysses på originalspråket.

LES OGSÅ: Andreboka, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Før i tiden ble flaue og skuffende, men også ganske deilige andrebøker gitt ut i fleng. Av 14 forfattere som har vunnet Tarjei Vesaas' debutantpris siden 2010 har kun halvparten gitt ut en ny bok. Hva driver disse lovende debutantene med som er viktigere enn å skrive en ny bok?

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Å, det er så mange! Danskene er sterke for tiden. Solvej Balles serie Utregning av romfang er fin, fordi den er rar og tankeutvidende. Jeg er glad jeg kom over mine vante fordommer mot konstruksjoner av typen «hovedpersonen sitter fast i tiden». Jon Fosses Septologien anbefaler jeg som lydbok. Det rytmiske, gjentagende og evige i tekstene hans passer veldig godt på øret for eksempel på fjelltur!

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Det er generelt altfor mye overflatisk snikksnakk om kunstig intelligens. Primært vil KI bli et nytt hjelpemiddel for kreative mennesker til å eksperimentere og nå sine kunstneriske mål. Svindel, plagiat og dusinvare i kunsten finnes fra før uten at unike skaperverk på noen måte er blitt overflødige. Når det er sagt, er enkelte områder mer utsatte enn andre, for eksempel oversettelse og illustrasjon.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Rune Christiansens nyeste, Tragedie under drivende skyer. Fortellestemmene i bøkene hans har en helt fascinerende ro og autoritet. Det er inspirerende at hovedpersonene hans ofte er kvinner. Det viser at mye kan være helt sant i litteraturen.

– Og så lytter jeg til Stefan Sweigs selvbiografiske Verden av i går fra 1941. Den handler om den politiske og kulturelle omkalfatringen i Europa mellom 1900 og 1940, og er dessverre skummelt relevant.