En roman om reality-tv-sjangeren, om ensomhet og om hvem som skal være publikum når alle står på scenen

Hva handler romanen om?

–  Den handler om en ung kvinne som har jobbet på en reality-innspilling som aldri ble sendt på tv.

– Hun isolerer seg hjemme med tv-en på hele døgnet mens hun bedriver en endeløs scrolling langt inn i de usosiale krokene på nettet. Mens regningsbunken vokser og NAV maser, rømmer hun inn i andre menneskers liv. Men hva er virkelig, og hva er iscenesatt? Og hva var det som gikk så fryktelig galt på innspillingen?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg vil si det er mange ideer i én bok her, men alle handler vel i grunn om den kikkerdriften som jeg tror alle har, men som vi ofte ikke vil vedkjenne oss, sammen med et behov for å bli sett som kan føre folk ut i de mest absurde situasjoner. Ideen var vel å utforske dette som er grunnleggende i oss og som mediene og algoritmene bygger opp under. Og så synes jeg det var interessant å skrive om alle de som iherdig prøver å bli sett, men som ingen legger merke til. Og hva med de som faktisk ikke vil bli sett i det hele tatt, er det mulig?

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

–  Jeg vil si det er mange ideer i én bok her, men alle tar vel utgangspunkt i en idé om hvordan vi utnytter og blir utnytta av teknologi og media.

– Jeg har dessuten ofte lekt med tanken om at man kanskje etter hvert kan starte en publikums-business. Altså å ta oppmerksomhetsøkonomien helt bokstavelig og at det å se eller høre på folk som legger ut podcaster og videoer osv. er en tjeneste man kan ta seg betalt for. En slags oppmerksomhetsprostitusjon kanskje?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

–  Jeg fikk barn midt under arbeidet med romanen så det satte prosjektet litt på vent og ble en ny og krevende øvelse når jeg skulle ta arbeidet opp igjen. Men jeg hadde aldri noe tvil om at jeg skulle fortsette, veit ikke hvorfor, men det hadde vært rarere å gi seg enn å gjøre boken ferdig.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

–  Mellom slaga. Med full jobb og barn så er en annen metode ønskelig, men ikke mulig. Og så jobber jeg veldig idébasert, nærmest konseptuelt, men det er nok en yrkesskade fra reklamebransjen.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

–  Samboeren min Truls er veldig flink til å heie og å lese tekstene mine. Det setter jeg stor pris på og motiverer når det føles dritt.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  Jeg tenker at kunsten forsvinner med den menneskelige kunstneren (katter kan vel spille atonal samtidsmusikk, men det har jo aldri blitt anerkjent som kunst, for eksempel), men så er det sikkert mange lure måter for kunstnere å bruke KI som verktøy på, på veien mot kunst.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Hvis jeg er så heldig at boka blir oversatt til engelsk, så hadde vært utrolig gøy om Jia Tolentino hadde lest den. Hun er en amerikansk journalist og essayforfatter som skriver utrolig presist og smart om populærkultur, medier og vår egen samtid. Men da må den nok oversettes til engelsk først.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

–  Ja, det er mange. Men hvis vi først er inne på temaet reality, populærkultur osv. så vil jeg anbefale Tone Schunnessons Dagarna, dagarna, dagarna og/eller Triprapporter. Hun skriver sjukt drøyt, sjukt morsom, og sjukt skarp.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Av alle ting leser jeg Kristianiabohemen. Det sto om den at det er boka ingen har lest, så jeg tenkte jeg fikk gjøre noe med det. Pikeskolen gutta i boka drømmer om er for øvrig et nært perfekt realitykonsept, men hadde nok blitt kansellert i pitchen, med god grunn.