Elin Tinholt vil gjøre de usynlige kvinnene synlige

Hva handler romanen om?

– Romanen henter handling fra amtmannsgården Stenberg på Toten, men tema er universelt. Det handler om kjærlighet og kjærlighetens kår, makt, avmakt og undertrykkelse i en tid hvor familiens døtre var underlagt strenge konvensjoner og ikke hadde egen stemme.

– Det er blitt hevdet at Camilla Collett hentet inspirasjon fra livene til de tre døtrene på Stenberg da hun i 1854–55 skrev «Amtmannens døtre». Den unge, livsbejaende Camilla er en av skikkelsene vi møter i «Søstrene på Stenberg», men hovedpersonen i romanen er Amalia som er 22 år når hun møter kjærligheten.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Romanen tar utgangspunkt i et faktisk sted. Jeg er nok mer en middels opptatt av gamle hus og fortellingene de rommer. Stenberg amtmannsgård er bevart som en tidskapsel fra 1840. Gulvene har stier etter utallige tråkk. På dørene er malingen ved dørvriderne slitt ned etter å ha blitt åpnet og lukket utallige ganger. Rommene og stedet huser en helt særegen stemning av levd liv og drømmer. Man kan nesten føle søstrenes nærvær.

– Jeg ønsket å vekke dem til live igjen fra den lange tornerosesøvnen. Gjøre disse usynlige kvinnene synlige.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ønsker å formidle den særegne stemningen av Stenberg. Jeg ønsker å ta leserne med til en duftende og magisk sommer. Jeg ønsker å si noe vesentlig om kvinneliv. Å skrive frem de usynlige kvinnene har vært viktig, og også det å peke på hvor farlig det var å være kvinne på attenhundretallet. Kvinnene i embetsstand og borgerskap ble tidlig gift. Den eldste broren til søstrene gifter seg tre ganger og får til sammen 12 barn. Alle hans koner dør i barsel.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Jeg begynte å skrive på romanen sommeren 2017. Jeg hadde nettopp avsluttet det stedsspesifikke lytteteatret «Stenbergmonologene» hvor jeg hadde skrevet en monolog til tjenestejenta Eline og én til den aldrende Amalia.

– Etter at spilleperioden var over følte jeg meg på ingen måte ferdig med stoffet. Jeg hadde lyst til å møte Amalia den sommeren hun var ung og forelsket! Jeg har tidligere skrevet dramatikk og manus til dokumentarfilmer, men trodde ikke at roman-formen ikke var for meg.

– En venninne av meg, som også er dramatiker og forfatter, sa at jeg måtte skrive 60 sider for å se om stoffet bar. Jeg gjorde det, og det gikk mye fortere enn jeg hadde trodd. Romanen tok under ett år å skrive, men i etterkant kom selvsagt mange runder med finpuss og justeringer.

Når og hvor skriver du?

– Jeg trenger et rom og en dør som kan lukkes. Får jeg det, kan jeg skrive overalt. Aller best skriver jeg nok likevel på gården vår Brenner ved Gjøvik.

– Jeg har et stort skriverom med høye vinduer og utsikt mot hagen og de gamle epletrærne. Rommet er fylt med bøker og oppslagsverk, fotografier og minner - som de hvite steinene fra stranden på Fårø. Jeg elsker arbeidsrommet mitt og liker i grunnen gråværsdager best, da det ikke er noe som lokker der ute.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har skrevet mye som har rot i biografisk, historisk materiale. Jeg gjør grundig research. Jeg leser mye: Låner stabler med bøker på biblioteket og leter på nettet. Å gjøre research er viktig og morsomt.

– Jeg er interessert i historie og leter etter nye synsvinkler og nye blikk for å forstå fortiden. Til slutt kan jeg endelig begynne å skrive. Jeg skriver ganske fort, tror jeg, og stoler blindt på intuisjonen og den veien teksten leder meg.

– Jeg slutter og begynner hver skriveøkt med å lese siste del av teksten høyt for meg selv. Flyten i teksten, rytmen og klangen er viktig. Det samme er stemningen, tonen og fargen i teksten.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg har ingen oversikt over hvor mange bøker jeg leser i løpet av et år, men er av dem som «alltid» leser en bok. Jeg finner glede i å lese bøker innen mange ulike genre. Romaner, dikt, dramatikk, biografier og bøker som omhandler billedkunst og fotografi.

– I arbeidet med «Søstrene på Stenberg» var Poul Vads kunstbok om den danske maleren Vilhelm Hammerhøi en viktig inspirasjon. I romanen prøvde jeg å fange noe av den samme stemningen som finnes i Hammerhøis bilder.

– Noen bøker leser jeg igjen og igjen, som Tolstojs «Anna Karenina» eller «Buddenbrooks» av Thomas Mann. Jeg liker storslåtte episke romaner med rikt persongalleri, men også romaner som er langt strammere i formen, som romanene til Marguerite Duras.

– Den siste romanen jeg leste som virkelig slo meg helt ut var «Gutten» av den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson. Så mektig! Så uendelig vakker!

– Ellers kan jeg varmt anbefale å lese lyrikk! Gode dikt er lys i mørke. Selv blir jeg aldri lei av diktene til Emily Dickinson.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Herbjørg Wassmo, Ida Lorentzen, Hanne Bramness.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– «Blond» av Joyce Carol Oates. Romanen fra 1999, som jeg har lest oversatt av Tone Formo. Romanen er et uforglemmelig kvinneportrett av Norma Jean Baker som ble forvandlet til Marilyn Monroe. Amerikanske Joyce Carol Oates er etter mitt skjønn en av vår tids aller største forfattere. Hun kommer til Oslo i mai. Jeg gleder meg!

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Karen Blixen. Jeg skulle gjerne tatt en lang lunsj med henne på farmen hennes ved Ngong-fjellene i Kenya.