Sveitsiske «selvmordsklinikker»: Det skal en god del mer til enn å booke en time og møte opp

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.­

­

Eutanasi, aktiv dødshjelp, har ofte skapt debatt her i Norge, uten at det noen gang har blitt legalisert. Dette er ikke tilfellet overalt. Varianter er lovlig i for eksempel Nederland, Belgia, Luxemburg, Canada og Columbia. Men det er den sveitsiske varianten det ofte prates om.

Ikke alle typer aktiv dødshjelp er det samme. Man skiller gjerne mellom tre typer: frivillig, ikke-frivillig og ufrivillig. Forskjellen på de to sistnevnte er om personen er i stand til å gi sitt samtykke eller ikke, et dilemma som kan dukke opp i situasjoner med pasienter i vegetative tilstander.

Det er kun den førstnevnte, også kalt legeassistert selvmord, som er lovlig i Sveits. Dette er et resultat av formuleringen i den sveitsiske straffelovens paragraf 115, hvor det står at «enhver person som av selviske motiver oppfordrer eller hjelper en annen i å begå eller forsøke å begå selvmord […] kan holdes strafferettslig ansvarlig».^[1]

Presiseringen av «selviske motiver» gir rom for at det er lovlig å hjelpe en person å begå selvmord, så lenge det gjøres av altruistiske grunner. Det er viktig å bemerke seg at pasienten selv må ta en aktiv rolle i prosessen, det vil si at en lege kan utskrive et middel, men kan ikke på noen måte administrere det.

Paragrafen har vært gjenstand for debatt flere ganger. I 2006 gikk en mann med bipolar lidelse til sak mot Zürich kanton for å få utskrevet legemidler til eutanasi. Han tapte saken. I domkjennelsen het det at ingen har rett til disse midlene, eller til legeassistert selvmord, selv om det ikke finnes strafferettslig grunnlag for å forby det.

I samme kanton ble det i 2011 hold en folkeavstemning om et forbud mot legeassistert selvmord. Av de 278.000 stemmene som ble telt, var hele 85 prosent mot et slikt forbud. 78 prosent av stemmerne mente også at prosedyren fortsatt burde være tilgjengelig for utenlandske statsborgere.

Det er med andre ord på ingen måte et ukontroversielt tema heller i Sveits, men per i dag er frivillig eutanasi lovlig etter sveitsisk straffelov. Det er ingen krav til statsborgerskap, slik som i mange andre land der aktiv dødshjelp er lov, noe som har gitt rom for den såkalte «selvmordsturismen».

Flere klinikker i Sveits tilbyr sine tjenester til både lokale og tilreisende, men det skal en god del mer til enn å booke en time og møte opp. Nøyaktige krav varierer mellom de forskjellige klinikkene, men vi ser en rekke gjengående krav.

Det første er medlemskap i den respektive klinikken. Dette er ikke offentlige organer, men privateide bedrifter, som krever medlemskap og -kontingenter før de tilbyr sine tjenester. Kun da kan man igangsette den lange og krevende evalueringsprosessen.

Først og fremst kommer søknaden. Denne består som regel av et brev som forklarer hvorfor vedkommende ønsker å ende sitt eget liv. Det er nemlig ikke alle grunner som godtas, felles for de fleste klinikkene er at pasienten må ha en livstruende sykdom med relativt kort tid igjen å leve, eller en fysisk tilstand som forhindrer et verdig liv. Den overnevnte rettsaken fra 2006 er toneangivende, psykiske lidelser er nesten aldri et grunnlag for å godkjenne en søknad.

Sykdommen må derfor bevises med opp til flere legerapporter, den siste som regel ikke eldre enn seks måneder før søknaden sendes. Sammen med dette må man sende en CV og biografisk tekst, som blant annet beskriver hvem som skal være til stede under prosedyren. Det trengs nemlig et vitne som kan identifisere den avdøde for politiet og det sveitsiske rettsvesenet, som kommer til å åpne en sak.

I tillegg til dette må man bevise sin ekteskapelige status med en gifte- eller skilsmisseattest. Om man ikke har vært gift, må man avlevere en såkalt sølibatsattest, noe som er vanskelig å oppdrive i land som Norge. Hensikten her er tydelig: Hvis en vil benytte dette tilbudet, så skal familie og venner være godt informert på forhånd.

Kun etter at alle disse dokumentene og søknadene er godkjente, kan man få et såkalt provisorisk grønt lys, som på ingen måte er slutten på prosessen. «Grønt lys» betyr her kun at man kan konsultere en sveitsisk lege, gjentatte ganger, før man godkjennes.

Det hersker en del myter om den sveitsiske selvmordsliberalismen, som ikke stemmer helt overens med virkeligheten. En skal gjennom ganske mange steg, og avse den nette sum av 110–120.000 kroner, før man engang kan bli evaluert til tjenesten.

Dette er ikke ment å være en lett tilgjengelig tjeneste. Selv om det har eksistert forsøk på å liberalisere prosessen, er det per i dag kun ment for de som lider av såpass store smerter eller hvor døden allerede er sikker og tidfestet før første søknad er sendt.