Religionene i en natur i krise

I en verden der naturkrise og masseutryddelse truer så mange av jordens arter, er det lett å se religionene som medskyldige. Slik det er i dag, har religionene – i all hovedsak – gjort lite for å bruke sin innflytelse for å beskytte naturen. Selv om enkelte religiøse ledere, slik som pave Frans, har hatt et større fokus på å verne naturen de siste ti årene, har de i liten grad klart å få sine trosfeller til å følge opp. Enkelte religiøse retninger har vært spesielt aktive i den andre retningen. Ikke minst leder konservative protestanter an i å støtte miljøødeleggelser. Flere undersøkelser fra USA viser at evangelikale og andre konservative protestanter i mye større grad enn andre grupper nekter å tro på at klimaendringene er menneskeskapte. De støtter også oftere opp om politikere som ønsker å ytterligere svekke beskyttelsen av naturen, republikanere i særdeleshet.

Det eneste erklærte kristne stortingspartiet, KrF, er ledende i sin kamp om å svekke vern av naturen.

Her i Norge ser man også tilløp til et lignende mønster, om enn i mindre grad. Det eneste erklærte kristne stortingspartiet, KrF, er ledende i sin kamp om å svekke vern av naturen. Da de sist var i regjeringen subsidierte de nedhogging av gammelskog, bevilget millioner for å lære barnehagebarn gleden av å ta livet av sakesløse dyr og stemplet miljøbevegelsen som ukristelig. I sitt ønske om å mest mulig desimere naturen, overgås de bare av Senterpartiet og Fremskrittspartiet, som igjen ser den kristne tradisjonen som sentral for verdiene de fronter.

Selv Den norske kirke, som gjerne liker å profilere seg som natur- og klimavennlig, arrangerer jevnlig såkalte jaktgudstjenester, for å velsigne mennesker hvis største glede er å gå rundt i naturen å drepe mest mulig av det de ser – midt i en naturkrise. Enkelte går enda lenger, som Hamar-biskopen Solveig Fiske som sender sympatierklæringer til aktivister som ønsker å fullstendig utrydde ulven fra skaperverket.

Hva enhver troende tror på, er og blir representativ for den troen hen ser seg som del av. Siden så mange kristne mener at naturen og ethvert dyr er der først og fremst for å brukes og forbrukes, er og blir dette en kristen verdi. Men det er like mye kristent å hegne om både natur som helhet og hvert dyr som individ, nettopp fordi så mange andre kristne gjør nettopp det.

Uansett hvordan de ser på natur og dyr, er likevel de fleste kristne opptatt av hva som står i Bibelen om ulike spørsmål. Å se nærmere på hva tekstene der faktisk sier, blir slik sentralt for å kunne forstå på hvilket grunnlag ulike kristne bygger sine verdier på.

Og vender vi oss til Bibelen, kan vi like godt starte med begynnelsen. Med skapelsen.

I begynnelsen

I begynnelsen skapte Gud himmel og jord ved å skille lys fra mørke og land fra vann. Men han ønsket mer. Han ønsket å fylle sin nye verden med liv. Så Gud sa: «I vannet skal det myldre av liv, og fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen … Jorden skal la alle slags levende skapninger gå fram, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.»

Slik skaper Gud dyrene, ifølge Bibelen. Dette er utgangspunktet for ikke bare hvordan kristendommen ser på de levende vesenene vi deler jorden med. Vi møter denne forestillingen også i jødedommen og islam. Dyrene er med oss helt fra begynnelsen. Akkurat som i naturvitenskapen, er dyrene faktisk der før vi mennesker blir til.

Denne naturen rundt oss er ikke bare gudeskapt – den er per definisjon «god». For som det står: «Og Gud så at det var godt.»

Vi, mennesker, kommer altså først til etter dyrenes skapelse. Men vi blir gitt en helt unik oppgave. For Gud vendte seg til oss sa: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

Slik vi er skapt, er det bare vi mennesker som kan ha dette forvalteransvaret. Det er bare vi som av naturen kan fatte den umåtelige helheten vi er en del av. Mens dyr også føler, er bevisst over seg selv, planlegger, kommuniserer, samarbeider i samfunn og bruker redskaper, har de ikke menneskets evne til å sette alt i kontekst. Kanskje det er dette som virkelig skiller oss fra dyrene.

Men hvordan er vi ment å råde over jorden, råde over alt levende? Hvordan kan vi råde over noe så fullkomment som selve skaperverket?

Men hvordan er vi ment å råde over jorden, råde over alt levende? Hvordan kan vi råde over noe så fullkomment som selve skaperverket?

Den bibelske påbudet om å råde over jorden, er hva som gjerne vises til av de kristne som mener at natur alltid må vike for menneskets interesser. At naturen må forvaltes, innebærer at den må brukes mest mulig, mener de.

Men er det virkelig slik at skapelsesberetningen gir grunnlag for alltid å prioritere boliger og arbeidsplasser fremfor natur, for å stadig drepe ville dyr for fornøyelsens skyld, eller for å frata dyr i matproduksjonen alt som overhode kan minne om en meningsfull tilværelse? Ser man formaningen om å råde over, i lyset av at den gudeskapte naturen var «god» før vi i det hele tatt ble til, blir en slik forståelse mer vanskelig.

For om man ser at skapelsesverket som sådan er å forstå som både guddommelig og godt, innebærer det å råde over jorden først og fremst et enormt ansvar, for jorden og for alt liv.

Om skapelsen virkelig er både guddommelig og god, må den holdes mulig intakt for å fortsette å være det. Guds formaning handler dermed like mye om at vi mennesker skal passe på jorden. Å råde handler om omsorg og beskyttelse, om tilsyn og bevaring.

Om skapelsen virkelig er både guddommelig og god, må den holdes mulig intakt for å fortsette å være det. Guds formaning handler dermed like mye om at vi mennesker skal passe på jorden.

Det forplikter. Vi skal være som den gode herskeren, som ser til at alle har anledning til å blomstre og utfolde seg på best mulig vis. Ikke bare vi selv. Men alle som hører til i vårt velde. Pave Frans uttrykker det på dette viset: «Vårt forhold til skaperverket» skal gjennomsyres av «kontemplasjon og omsorg».

Ser man hvordan den samme skapelsesberetningen behandles i jødedom og islam, finner vi en lignende grunnforståelse.

Jødisk forståelse

For jødedom har skaperverket tradisjonelt blitt sett på som hellig. På midten av 1800-tallet beskrev den høyt respekterte tyske rabbineren Samson Raphael Hirsch vår rolle som menneske på denne måten:

«Jorden ble ikke skapt som en gave til dere. Dere er blitt gitt til jorden, for å behandle den med omsorg, som Guds jord og alt på den som Guds skaperverk, som deres medskapninger – skapt for å bli respektert, elsket og hjulpet til å oppnå sin hensikt i henhold til Guds vilje.»

Koranen bruker begrepet khalifa – forvalter eller stedfortreder – for rollen ga Gud oss. Vi skal være selve skaperens stedfortreder og passe på hans skaperverk. Vi har ansvaret for alt det Gud har utformet i kjærlighet, for alt det han så var godt, for hvert levende individ han bryr seg om. Vår forpliktelse er å se til alle Guds skapninger på rettferdig vis.

At vi har fått oppgaven som skapelsesverkets forvaltere, innebærer nesten en juridisk rolle. Vi skal passe på at ting skal være slik Gud har forordnet. For Gud synes å ha fordelt skaperverket mellom de ulike artene. Som det står i Salmenes bok om hvordan han har skjenket hver art sitt eget sted:

De høye fjellene har steinbukken fått,

klippene gir grevlingen ly.

Sedertrærne i Libanon-fjellene, som han har plantet,

der bygger fuglene rede.

I sypressen har storken sitt hjem.

Her er havet, stort og vidt,

med en talløs vrimmel av dyr, både små og store.

Der er Leviatan, det store sjøuhyret, som du har skapt til å leke med.

Dette er vanskelig å se som annet enn at vi, slik som den gode herskeren, må se til at vi ikke forgriper oss på hva som hører undersåttene til. Det er som om vi er gitt et juridisk overoppsyn for å sikre at alle beholder den plassen Gud har gitt dem.

Slik kan det synes som om at vår oppgave om å forvalte skaperverket, først og fremst handler om å bevare skaperverket mest mulig i sin opprinnelige form.

Slik kan det synes som om at vår oppgave om å forvalte skaperverket, først og fremst handler om å bevare skaperverket mest mulig i sin opprinnelige form.

Dyr i fokus

Skapelsesberetningens dype fokus på vår plikt til å verne om naturen, synes å speiles i hvordan så mange av kristendommens mest sentrale skikkelser er kjent nettopp for sitt nære forhold til dyrene. Når menneskene nektet Josef og Maria plass på herberget, ble de tatt vel imot blant dyrene i stallen. Oksen og eselet var der da Jesus ble født, hyrdene kom med sine sauer for å hylle det nyfødte barnet og siden red Jesus inn i Jerusalem på et esel. Jesu beretning om hyrden som legger alt til side for å finne sin ene bortkomne sau, er selve bildet på Guds kjærlighet.

Frans av Assisi kalte dyrene for sine brødre og søstre. Da han preket for fuglene, bruste de med vingene for å vise hvordan de forsto det hellige budskapet. Da Antonius av Padova sto ved vannkanten og forkynte for fiskene, kom de strømmende til og stakk hodet over vannet for å lytte andektig.

Det å kunne kommunisere med dyrene er i kristen tradisjon et av de viktigste tegnene på at noen virkelig har rett tro og en ekte forbindelse med det guddommelige. Når ville dyr flokket seg rundt noen, var det et sant tegn på at vedkommende nærmest hadde gjenopprettet den opprinnelige menneskelige tilstanden – til tiden før syndefallet. Dyrene rundt de kristne helgenene gjenkjenner følgelig deres hellighet og hjelper dem. Frans av Assisi var stadig omringet av dyr. En løve med en torn i foten vendte seg i sin fortvilelse til den hellige Hieronymus i ødemarken, for så aldri å forlate ham igjen. Krokodillene i Nilen lot sankt Pakomius bruke dem som levende flåter, når han måtte krysse floden. Irske Gallus som bragte kristendommen til dalene nord i Alpene, levde sammen med en stor bjørn i skogen.

I kristendommen vises det også ofte til hvordan dyrene aldri gikk gjennom syndefallet, slik vi mennesker gjorde da vi brøt Guds bud og spiste den forbudte frukt. Mens vi har tapt vår opprinnelse tilstand, er dyrene fremdeles som de først ble skapt av Gud. De følger sin opprinnelige natur. Langt på vei reflekteres vårt syndefall i hvordan vi ikke lenger har den kontakten vi først hadde med verden rundt oss. Vi snakker ikke lenger med gudene ansikt til ansikt. Vi skjønner ikke dyrene rundt oss. Vi har mistet vårt opprinnelige forhold til naturen. Siden det er vi som har falt, er det vår feil at denne kommunikasjonen langt på vei er brutt.

Vi skjønner ikke dyrene rundt oss. Vi har mistet vårt opprinnelige forhold til naturen.  

Dyr i øst

Går man lenger øst, finner man en lignende religiøs tvetydighet til dyr og natur. Mens hinduisme og buddhisme i praksis ofte har ledet til store naturødeleggelser og lite respekt for dyrs rettigheter, finner vi en ganske annen forståelse i mer grunnleggende kilder. I begge disse religiøse tradisjonene hører dyr med i det evige livshjulet. Vi kan selv ende opp som dyr når vi blir gjenfødt og mange av dyrene rundt oss har også tidligere vært mennesker. Dyrene du ser rundt deg, kan være dine besteforeldre, dine tanter og onkler, venner og frender som er kommet tilbake etter å ha avgått ved døden. Dette gjør også noe med synet på våre medskapninger.

Om vegetarianisme ikke alltid er et absolutt krav innen disse to østlige tradisjonene, sier de opprinnelige kildene at dyrene rundt oss må bevisste vesener som behandles med så mye respekt som mulig. Mange buddhister og hinduer velger likevel helt å avstå fra kjøtt og fisk nettopp fordi det ikke er noe absolutt skille mellom livet til dyr og mennesker.

Ser man på jainismen, en annen av de store religionene i øst, er vegetarianisme derimot et krav for alle. Påbudet om ikke-vold er noe som gjelder hvordan vi forholder oss til alle skapninger. For hvert levende vesen har en egenverdi og et potensial for guddommelighet.

Disse mer særegne forestillingene om guddommelighet og reinkarnasjon kan muligens føles fremmed for mange. Men bak disse forestillingene, finner vi samtidig et mer grunnleggende prinsipp som speiles også i naturvitenskapen: Anerkjennelsen av dyrene som bevisste vesener. Dyrene er ikke automater styrt av instinkt. Akkurat som oss mennesker, erfarer de verdenen rundt seg med nysgjerrighet og begjær, frykt og glede. Dette er noe som enhver som har hatt en hund eller katt kan bekrefte, og noe forskning stadig viser er tilfelle også med andre dyr.

Jødedom og islam viser også til dyrenes bevissthet som grunnlag for hvordan vi skal behandle dem. Vi skal ikke plage dem. Jakt bare for fornøyelsens skyld blir fordømt.

Jødedom og islam viser også til dyrenes bevissthet som grunnlag for hvordan vi skal behandle dem. Vi skal ikke plage dem. Jakt bare for fornøyelsens skyld blir fordømt. Om man slakter husdyr som mat, skal det gjøres så skånsomt som mulig. Ifølge den jødiske Bibelen skal også dyrene få ha sin hviledag på sabbaten. Muhammed som alltid var omtenksom overfor dyrene. viste ikke bare med sin forbilledlighet hvordan vi skal behandle dyrene rundt seg med respekt. Han så dette i en guddommelig kontekst: «Det er en belønning i å gjøre godt til hvert levende vesen.» Selv mannen som kastet en stein på en daddelpalme, ble irettesatt av profeten.

Uansett hvor vi vender oss, ser vi at religionene påkaller større forståelse og respekt overfor både dyr og natur generelt, selv om religionene også har bidratt til mye ødeleggelse og lidelse og stadig gjør det. Men ser man på de samme religionenes egen forståelse av hva som skal ligge til grunn for sann tro, finner man at det er vanskelig å finne basis for en negativ holdning til dyr og natur. Desto nøyere vi ser på de ulike religionenes grunnsetninger, blir det tydelig at mennesker er ment å verne om skaperverket – og alt som er i det.