Latin-Amerika under Trump 2.0: Pax Americana eller ny anti-imperialisme?

Vegard Bye

Vegard Bye er statsviter, dr. philos, tidligere journalist, forfatter, forsker på internasjonale relasjoner og seniorpartner i Scanteam.

– Mexico sender oss «kriminelle, narkotikasmuglere og voldtektsmenn, pluss noen bra folk, antar jeg». Vi skal bygge «en stor, vakker mur» mot grensa, «og Mexico skal betale for den», sa Donald Trump under valgkampen i 2015.

I løpet av sine første par uker tilbake på Det ovale kontor, klarte president Trump å tegne et helt nytt kart over den vestlige hemisfære, det egentlige Amerika der USA bare utgjør en mindre del av territoriet. Han forlangte å få Grønland fra Danmark, innlemme Kanada som den 51. delstaten i USA, og omdøpe Mexico-gulfen til Amerika-gulfen (og de mediene som nekter å endre navnet blir utelukket fra hans pressebriefinger). Han ville gjenerobre Panama-kanalen, og sende migranter (angivelig de farligste av dem) til Guantánamo-basen på Cuba og til sin venn Bukeles fangehull i El Salvador. Andre migranter ble returnert bastet og bundet i militærfly til to av hans ideologiske motstandere, Lula i Brasil og Petro i Colombia.

Hans viktigste handelspartnere, Mexico og Kanada, ble truet med 25 prosent straffetoll om de ikke klarte å stenge grensene for migranter og fentanyl. Han var villig til å ofre hele frihandelsavtalen USMCA (tidligere NAFTA), fordi naboene hadde vært frekke nok til å skaffe seg et stort handelsoverskudd med hans Amerika. Slik skulle han Make America Great Again. Nåde den som ikke ville gjøre som han forlangte.

President Trump blir ofte oppfattet som en isolasjonist i utenrikspolitikken. Hans verdensanskuelse viser tydelige tegn til å anerkjenne konkurrerende globale interesse-sfærer. I en interessant artikkel i Foreign Affairs hevdes det at Trump ligner ganske mye på Xi i betydningen at han er «uinteressert i amerikanisering som en utenrikspolitisk agenda», tilsvarende slik Kina ikke er interessert i å eksportere den kinesiske samfunnsmodellen.¹ Tydeligst hittil har dette vist seg i forhold til Russland, og USA-dikterte premisser for fred i Ukraina.

Han overlater Europa langt mer til seg selv. Endelig kan det også være tegn på at han anerkjenner en kinesisk interessesfære, til tross for økt militær oppmerksomhet om Sør-Kinahavet. Trump har vist langt mindre vilje enn forgjenger Biden til å utfordre Kina i Taiwan-spørsmålet.

Men denne isolasjonismen gjelder ikke i forholdet til den vestlige hemisfæren, altså The Americas, der hans hegemonitenking heller forsterkes. Her anser han både Monroe-doktrinen fra 1823 (som han tørket støvet av i en FN-tale i 2018) og ikke minst «the Roosevelt Corollary» (1904) til samme doktrine, som legitime oppskrifter for USAs rolle. Monroes opprinnelige versjon var mest en advarsel mot makter utenfra regionen (tidligere Europa, i dagens verden Kina og Russland) om å holde seg unna. Theodore Roosevelts oppfølger er en rettferdiggjøring av det som seinere er blitt kalt kanonbåt-diplomatiet, USAs rett til å intervenere militært i Latin-Amerika om USA opplevde sine interesser som truet, eller som det ble formulert: om et land begikk åpenbare feil som «løsnet båndene til det siviliserte samfunn» (underforstått: USA). Svaret i slike situasjoner var: «send the Marines». Det begynte med at den spanske armada ble nedkjempet i Santiago de Cuba i 1898, noe som åpnet veien for USAs erobring av Puerto Rico og kvasi-annektering av Cuba (samt Filippinene og Stillehavsøya Guam). Etter det fulgte en uendelig rekke av militær-intervensjoner i Mellom-Amerika og Karibien, helt fram til Reagans contras-krig mot Nicaragua (1981-1990) og okkupasjon av Grenada (1983), og etterfølger Bush senior sin okkupasjon av Panama (1989).²

Da Panama-kanalen ble bygd under ledelse av amerikanske militær-ingeniører i et 1432 kvadratkilometer stort landområde, erklært som USAs eiendom (Kanal-sonen), var det ikke minst for å kunne flytte kanonbåtene sine enklest mulig mellom østkysten og vestkysten av det amerikanske kontinentet for å fasilitere disse intervensjonene. US Southern Command, med militært ansvar for Latin-Amerika, lå også der inntil kanalen ble tilbakeført til nasjonal kontroll på forrige århundres siste dag. Guantánamo-basen, som USA tvang fram som en betingelse for å gi Cuba formell uavhengighet, var et annet nøkkel-element i samme strategi.

Mange lokale ledere forsøkte å gjøre opprør mot USAs maktmisbruk: Sandino i Nicaragua, Farabundo Martí i El Salvador, Jacobo Arbenz i Guatemala, Juan Bosch i Dominikanske Republikk med mange flere. Den første som lyktes var Fidel Castro på Cuba (1959). Hele drivkraften i den cubanske revolusjonen var nasjonalistisk og anti-imperialistisk, rettet mot USAs dominans og maktovergrep. Derfor ble Cuba, Castro og hans «brother in arms» Che Guevara – med sin parole om å skape «to, tre, flere Vietnam» (1968) – selve fiendebildet for USA som har bestått fram til denne dag.

Cubas allianse med Sovjet ga påskuddet til USAs mer enn 60 år lange embargo-politikk overfor Cuba, hvert år fordømt av en nær enstemmig Hovedforsamling i FN. President Kennedy prøvde å bekjempe Castro både med pisk (Grisebuktinvasjonen i 1961), og med gulrot overfor resten av regionen (etablering av «the good neighbor policy» og USAIDS – som Trump nå vil nedlegge).

President Obamas forsøk på å slutte fred med Cuba ble kortvarig, da Trump overtok som president i 2017. I dag er det åpenbart Kinas ekspansjon, nå Sør-Amerikas desidert viktigste handelspartner, som provoserer USA, og som er selve drivkraften bak Trumps mange utspill. Men Kina driver business uten medfølgende militær-interesser, ønsket hjertelig velkommen ikke bare av venstre-regimer men like mye av lokalt privat næringsliv og etter hvert til og med av Argentinas store Trump-venn Javier Milei. Dette gjør det atskillig vanskeligere for USA å svare med maktbruk. Trumps hovedsvar på den kinesiske utfordringen er handelskrig, i Latin-Amerika som ellers i verden. Det er høyst tvilsomt hvor vellykket dette vil være, både med tanke på å utkonkurrere Kina sør for Rio Grande og for å gjøre «America Great Again» for sine egne velgere av arbeider- og middelklasse.

Trumps krigskabinett

Trump-administrasjonens utenriksminister Marco Rubio er født ti år etter Grisebukt-invasjonen, men iblant snakker han nesten som om han var med på operasjonen. Hans store politiske forbilder har vært medlemmene av den såkalte Brigade 2506, de Miami-ankomne landsmennene av hans cubanske foreldre, som med CIAs aktive støtte forsøkte å styrte Fidel Castro og den cubanske revolusjonen i 1961. Rubios politiske karriere er nærmest bygd opp rundt hans utallige hyllester til disse leiesoldatene som uselviske frihetskjempere mot tyranni. Han har alltid beklaget at president Kennedy ikke ga dem mer støtte da de raskt ble nedkjempet på det cubanerne kaller Playa Girón – «imperialismens største nederlag i Amerika». Han var så fanget av dette narrativet at han i sin første offisielle webside som senator (2011) hevdet at hans foreldre flyktet fra Castro da de kom til USA. Seinere måtte han erkjenne at dette faktisk var en ren løgn, og at de kom til USA mens Batista var diktator på Cuba (1956).

Da han forsøkte seg som republikansk presidentkandidat før valget i 2016, ble han ydmyket av Donald Trump som «Little Marco». Han er i dag en typisk representant for selvutslettende republikanske politikere som har innsett at deres eneste mulighet for politisk karriere består i underkastelse under Trump. Det har i hans tilfelle gjort ham til USAs utenriksminister, i spissen for et team av cubansk-ættede Florida-politikere som ikke har noe større ønske enn å bli kvitt både siste rest av Castro-veldet på Cuba og alle andre latin-amerikanske venstre-regimer – om de er demokratisk valgt eller ei.

I en ny stilling som spesialutsending for Latin-Amerika har han med seg Mauricio Claver-Carone, tidligere sparket som president for den Interamerikanske utviklingsbanken, og Kevin Marino Cabrera som ny ambassadør til Panama, angivelig med spesialoppdrag å ta tilbake kanalen. Michael Waltz, nasjonal sikkerhetsrådgiver, er også fra det samme Florida-miljøet, fram til utnevnelsen Kongress-representant for et område som ligger tett inntil Trumps Mar-a-Lago. Som ny ambassadør til Mexico, der det også nå skal «ordnes opp», har Trump pekt på Ronald Johnson, tidligere Green Beret, CIA-agent og ambassadør til El Salvador (der han ble nær personlig venn av president Bukele).

Aldri har USAs utenrikspolitiske ledelse vært besatt av så mange med spesiell interesse for Latin-Amerika, med et felles ønske om å gjenerobre USAs hegemoni i regionen. I så måte kan de nok også regne med støtte fra den norsk-ættede forsvarsminister Pete Hegseth. Marco Rubios første reise som utenriksminister gikk til Panama og Mellom-Amerika, før han måtte konsentrere seg om større globale spørsmål som Midt-Østen og Ukraina, og som Trumps utsending til Ryad-møtet med Lavrov starte vennskapsbyggingen med Putin. Det er all mulig grunn til å tro at Latin-Amerika vil komme sterkt tilbake på hans agenda.

Rubios relativt udiplomatiske omtale av ledere i regionen etterlater liten tvil om hvor sympatier og antipatier ligger. Han har tidligere hyllet Brasils Bolsonaro uten innvendinger mot hans forsøk på statskupp for å forhindre Lulas legale maktovetakelse i 2023. Han betrakter i dag Argentinas libertarianske ytre høyre-president Javier Milei som sin fremste allierte i regionen. Venezuelas Maduro, Cubas Díaz Canel og Nicaraguas Daniel Ortega har han beskrevet som undertrykkende tyranner som destabiliserer regionen.

Mexicos tidligere president Andrés Manuel López Obrador (AMLO) fikk skylda for å støtte narko-kartellenes undergraving av det amerikanske samfunnet, og Rubio argumenterte for militær intervensjon mot dem. Han anklaget – helt feilaktig – Brasils president Lula for å hvitvaske Maduros regime, og for å favorisere Kina på bekostning av USA. Han forlangte at Biden skulle stå opp mot Lula. Tilsvarende anklager kom mot Colombias president Petro, som han har kalt både kommunist og terrorist. Rubio har anklaget ham for farlig «apeasement» i den fredsprosessen med geriljabevegelsene FARC og ELN som Norge aktivt har støttet, og som ga eks-president Santos Nobels fredspris.

Dette er Rubios startkapital når han nå skal være USA fremste diplomatiske representant overfor Latin-Amerika.

I det følgende skal vi gå gjennom noen av hovedsakene på Trumps Latin-Amerika agenda, og hvordan den kan komme til å utvikle seg. ³

Masseutvisning av immigranter

Under presidentkampanjen i 2024 var en av Trumps viktigste løfter å masse-utvise 11 millioner angivelig illegale (udokumenterte) immigranter fra USA. To tredjedeler av disse er latin-amerikanere. 4 millioner er meksikanere, og de aller fleste latinos kommer over grensa derfra. Dette ble lite mer enn symbolpolitikk i hans første periode, og Mexicos venstrepopulistiske president Lopez Obrador klarte å få til et rimelig godt samarbeid med Trump i håndteringen av immigrant-presset. President Biden utviste faktisk betydelig flere udokumenterte immigranter i sin periode (4,4 millioner) enn hva Trump hadde maktet. Han fikk også republikanerne i Kongressen med på en strategi som kunne ha økt dette tallet, inntil Trump klarte å sabotere den fordi han var redd for å miste den som valgkampsak.

De som utvises etter å ha satset liv og alt de eier på å flykte fra vold, klimakatastrofer og fattigdom og klart å komme inn i USA, går som regel en enda mer katastrofal tilværelse i møte ved retur til sine hjemland. Det rammer også familiene deres, som i 2023 mottok 157 milliarder USD i kontante familie-overføringer, omtrent like mye som verdien av alle utenlandsinvesteringer og 5 prosent av Latin-Amerikas samlede GDP – i enkelte mellom-amerikanske land så mye som 20 prosent. Den negative virkningen på USAs økonomi kan også bli enorm. Udokumenterte innvandrere utgjør 25 prosent av arbeiderne i landbruket, 17 prosent i bygningsindustrien og 12 prosent i matserverings-sektoren.

Konflikten med Mexico

Aldri har mexicanerne med større rett kunnet klage over sin skjebne ved å sitere Porfirio Díaz (ref. sitatet under illustrasjonen i innledningen).

Et hovedanliggende i Trumps Latin-Amerikapolitikk er å bekjempe narko-trafikken, tidligere hovedsakelig kokain men nå den langt viktigere fentanyl-importen. Årlige overdosedødsfall i USA har ligget på over 100.000. Mesteparten av narkoen kommer riktignok fra Mexico, men det er amerikanske borgere som frakter den overveldende andelen inn i landet. Den andre siden av denne trafikken er at våpnene som brukes i narko-kartellenes krig i Mexico – som de siste 20 åra har kostet en halv million menneskeliv – i all hovedsak smugles fra USA.

Trump truer stadig med å innføre 25 prosent toll mot Mexico. I utgangspunktet var det ment for å presse Mexico til å stanse immigranter og narkotika-innførsel. Han setter narkokarteller på USAs terrorliste, og truer i siste instans med å angripe dem militært på meksikansk territorium. Mens Trump truer og fornærmer i kjent stil, har Mexicos president Claudia Sheinbaum vist sin diplomatiske kløkt og har kommet USA langt i møte, for om mulig å unngå straffetollen og redde frihandelsavtalen mellom Mexico, USA og Kanada (USMCA, tidligere NAFTA). Mexico har satt inn 10.000 nasjonalgardister ved grensa, og 29 kartellmedlemmer er blitt utlevert til USA.

Et av USAs mål er å stanse Kinas forsøk på å komme mer fordelaktig inn på USA-markedet ved å etablere industri – ikke minst bilindustri – i Mexico (såkalt friend-shoring). Mexico følger USAs eksempel med å legge ny toll på kinesisk import, etter mønster av USAs «North American Fortress» mot kinesiske varer. Alt dette har ført til utsettelser av tollkrigen, men ingen avlysning. Mexico presses fra skanse til skanse.

Spørsmålet er hvem som egentlig er mest avhengig av hvem i disse innfløkte handelsrelasjonene med verdikjeder på kryss og tvers, der Mexico har et stort handelsoverskudd med USA. Svaret er at alle vil tape, at Mexico kan få en alvorlig økonomisk knekk, men at også amerikansk industri og vanlige forbrukere vil få store problemer. Mexico leter aktivt etter å øke sin handel spesielt med Sør-Amerika og Europa.

Panama-kanalen

Som sagt har Panama-kanalen fra starten hatt en militær, like mye som en kommersiell betydning for USA. Trumps påstander som grunnlag for et krav om å ta kanalen tilbake som amerikansk eiendom, har vært preget av en rekke løgner og halvsannheter: det var slett ikke amerikanere, men gjestearbeidere fra Karibien, som døde massivt under byggingen. Avtalen om tilbakeføring til nasjonal kontroll (Carter-Torrijos-avtalen) var den eneste logiske løsningen på et grunnleggende nasjonalt krav mot slutten av 1900-tallet; kineserne kontrollerer ikke kanalen – to av havnene nær kanalen har vært administrert av kinesiske selskaper som har vunnet internasjonale anbud. Nå kan det diskuteres om Trump virkelig tror at han kan klare å ta tilbake kanalen, noe som ville være totalt uakseptabelt selv for Panamas sterkt proamerikanske regjering, og som antakelig ville kreve en eller annen form for militæraksjon. Det er mulig Trump vil være fornøyd med at de kinesiske-eide havnene nå uten problem er blitt solgt til et USA-selskap (BlackRock), og at han har klart å sikre enda bedre sær-rettigheter for kommersiell og militær amerikansk trafikk.

Deal med Venezuela?

Trumps forhold til Venezuelas diktator Maduro har sterke likhetstrekk med forholdet til Putin, og kan føre til en latin-amerikansk variant av Europas skarpe reaksjon på Trumps Ukraina-politikk.

Bakteppet her er at Latin-Amerikas demokratiske venstre-ledere, med Brasils Lula og Colombias Petro i spissen, endte opp med en skarp fordømmelse av Maduro for valgfusket i 2024, der Maduro ikke var villig til å offentliggjøre valgresultater i enkeltkretser som ifølge de kopiene opposisjonen klarte å skaffe seg viste et klart nederlag for Maduro. Lula og Petro kjørte en sterk kampanje med delvis støtte av Mexico, som også president Biden stilte seg bak, med krav om at resultatene måtte offentliggjøres før det ville foreligge et legitimt resultat. Alle regnet med at Trump – som i sin første periode antakelig godkjente en mislykket mini-invasjon mot Venezuela – ville stramme ytterligere til for å bli kvitt Maduro.

I stedet rekker han knapt å sette seg på Det ovale kontor før han sender en spesialutsending, Richard Grenell, til Caracas med et forslag om å gjenetablere bilaterale forbindelser. Den direkte foranledningen var å få frigitt seks amerikanere som Venezuela hadde arrestert med anklager mot seg for å ha deltatt i planleggingen av et kupp, og samtidig få Venezuela til å ta imot deporterte migranter. 600.000 av dem, som hadde fått beskyttelse av Biden som politiske flyktninger, kan nå også risikere tilbakesending. Venezuela ble også lovt at oljeeksport-embargoen skulle delvis oppheves, noe som det nå rår usikkerhet om. Selv om Trump fastholder at dette ikke innebærer noen anerkjennelse av Maduro, har flere republikanere kommet med sjelden kritikk av denne gesten til en president som også er blitt isolert av sine egne tidligere venstre-allierte i Latin-Amerika. Ikke minst har den sterkt pro-amerikanske venezuelanske opposisjonen, som mener de vant valget i 2024, reagert med vantro og bitter frustrasjon.

Dette er vel nok en bekreftelse på at Trump er atskillig mer fortrolig med diktatorer enn med egne allierte. Akkurat som han undergraver hele maktfordelingsprinsippet på hjemmeplan og viser at demokrati og menneskerettigheter er rimelig irrelevant for ham, inngår han gjerne avtaler med diktatorer og familiedynastier i andre land.

Global-politiske betraktninger anvendt på Latin-Amerika

Om isolasjonisme blir et dominerende trekk ved USAs utenrikspolitikk i resten av verden, der Russland og kanskje til og med Kina tillates å dominere i sine respektive tradisjonelle interesse-sfærer, kan det bli desto viktigere for USA å beholde – eller rettere sagt gjenreise – hegemoniet i den vestlige hemisfæren. Det kan bli i Latin-Amerika at Trump setter hegemoni-rivaliseringen med Kina på spissen.

En geopolitisk spekulasjon går ut på at USAs tilnærming til Russland er motivert av ønsket om å skape avstand mellom Russland og Kina, i en variant av Kissinger-doktrinen. Kissinger beilet som kjent til Kina for å isolere Sovjet. Han sa seinere at det farligste for USA var å bringe Russland og Kina inn i en vennskapsrelasjon – hvilket faktisk har skjedd. En nylig artikkel publisert av den halv-offisielle USA-tenketanken Council on Foreign Relations bedriver nærmest ønsketenking langs de linjene, særlig med henvisning til situasjonen i Sørøst-Asia: «Om USA får med seg Russland til å presse Vietnam, kunne det kanskje påvirke Vietnam til å bevege seg klarere fra Kina».⁴

Den samme logikken kan kanskje anvendes på Latin-Amerika. Om Rubios flokk av hauker skal få utfolde seg og bruke militær makt noe sted, måtte det være i sin egen hemisfære, der Cuba nå framstår som den mest lavthengende frukten. Den gamle anti-imperialistiske ledestjernen nærmer seg tilstanden av en forfeilet stat, som eksil-cubanske Miami Boys åpenbart bærer på en våt drøm om endelig å få has på. Hvordan skulle dette skje? For å svare på det må vi bevege oss et godt stykke ut i spekulasjoner.

Et ikke helt usannsynlig scenario for Cuba er som følger: etter Raúl Castros død – han er snart 94 og den eneste gjenlevende med rimelig legitimitet i parti og militærledelse – tyder mye på at regimet kan falle sammen. Den eneste institusjonen som da kan ta kontrollen, er Hæren, kanskje på oberstnivå, der gamle anti-imperialistiske dogmer må antas å være sterkt svekket gitt landets begredelige situasjon. De cubanske militære har fortsatt et nært forhold til sine russiske kollegaer.

Om nå forholdet mellom USA og Russland konsolideres, kan dette også bli veien inn for amerikansk de facto kontroll på Cuba, muligens uten at det løsnes skudd. Skjer det, ligger landet åpent for økonomisk nykolonisering av jordbruksland, strender og relativt nybygde luksushoteller. Ikke minst fristende er den moderne havna i Mariel, på nordkysten 50 kilometer vest for Havanna og rett i fleisen på USA. Kina har i motsetning til Russland ressurser til å investere og få deler av dette landet på fote igjen. Men USA kunne kanskje bruke en allianse med russiske militære til å skape en pro-amerikansk regime-endring, og med russiske oligarker – som alt har et fotfeste der – til å utkonkurrere Kina i et økonomisk kappløp. Egentlig er nok Trump – i motsetning til Rubio – mer interessert i stabilitet for å forhindre nye flyktningestrømmer, enn anti-kommunitistisk regime-endring som i utgangspunktet vil kreve maktbruk. Men om russerne kan være behjelpelige med å ordne regime-endring uten krig, ville jo det være det beste sett fra Trumps perspektiv.

Et annet land der USA nå kan skape trøbbel er Colombia. Med sine terrorlistinger av alle bevegelser som inngår i de norsk-støttede fredsforhandlingene, kan det være et mål å sabotere president Gustavo Petros drøm om Paz Total: Total Fred. Petro er historiens første venstre-orienterte president i dette tidligere så nært USA-allierte landet, og ingenting ville glede Rubio & co mer enn å presse Colombia tilbake i folden. Om USA også bruker sitt FN-veto til å få slutt på det viktige FN-mandatet som skal implementere fredsavtalen i landet, kan narkokrigen igjen få forrang foran alt annet. 

Brasil kan bli den aller største testen. President Lula er en markant leder for Det globale sør, i fjor som vert for G20, seinere i år for BRICS-toppmøtet og COP30. Han driver en agenda som vi kan kalle Aktiv Alliansefrihet.⁵ Når Lula bruker sin ledende posisjon i BRICS til å fremme en alternativ global orden, ser Trump bare rødt. ⁶ Foreløpig har Brasil bare med seg Cuba og Bolivia blant latin-amerikanske land i BRICS-klubben, mens i hvert fall Colombia godt kan tenke seg å bli med. Kina og EU søker økte økonomiske forbindelser med Brasil og Mercosur som kompensasjon for USAs toll-trusler. Trump kan sikkert finne på å gi Rubio & co fullmakt til å bruke alle skitne tricks til fordel for den høyre-ekstreme eks-presidenten Bolsonaro i polariseringen med Lula, støttet av Elon Musks trollgrep over sosiale medier.

Kristen-fundamentalister er en avgjørende sosial basis for kampen mot Lula og hans Arbeiderparti, i et land der evangelistene nå utgjør hele 30 prosent mot katolikkenes 50 prosent, og truer katolikkenes hegemoni i landet som fortsatt har flest katolikker i verden. I Latin-Amerika samlet er dette forholdstallet redusert til 60-25 i katolikkenes favør. I Trumps team er det Russ Vought, nå leder for budsjettkontoret i Det hvite hus (OMB) og hovedmannen bak Heritage Foundation’s Project 2025 – av mange ansett som selve dreieboka for Trump-revolusjonen – som samordner de evangelikale troppene både i USA og i verden for øvrig. USAs støtte til den religionskrigen som utfolder seg er muligens den eneste gjenværende formen for soft power som Trump bryr seg om i Latin-Amerika – etter å ha gitt et brutalt nådestøt til et utall demokratiprosjekter i regi av USAID og National Endowment for Democracy 7.

Her står vi ved et nøkkelspørsmål i forholdet mellom USA og Latin-Amerika under Trump 2.0. Hvordan slår Trumps hatske kampanjer ut på latin-amerikanernes yankee-drømmer og -sympatier? Hva vil hans rasistiske holdninger, masseutvisning av dem som søkte den amerikanske drømmen mens rikfolkene med 5 millioner dollar i lomma ønskes velkommen, stans i kontantoverføringer, bøllete trusler mot naboene, gjøre med hele kampen mellom høyre og venstre i regionen? I dag har Latin-Amerika et klart demokratisk venstrehegemoni, med Brasil, Chile, Uruguay, Colombia, Mexico i spissen. Med unntak av Mexico – som har en president med trygt flertall i ryggen helt fram til 2030 – utfordres de fleste av disse regjeringene av tildels høyre-ekstreme pro-Trump-bevegelser som kan vinne valg og i løpet av halvannet år dreie regionen langt til høyre. Men, om Trump omsetter sin hardhendte ny-imperialistiske retorikk i militant handling for å tukte Latin-Amerika og latin-amerikanere, kan det utløse en ny anti-imperialisme som i valg skaffer venstre-kandidater nok støtte til å beholde makta. 

Hele verden er i spill. Det vil nok også USAs naboer i sør få merke i tida som kommer.

¹ Michael Kimmage: «The World Trump Wants. American Power in the New Age of Nationalism». Foreign Affairs, 25.02.25 https://www.foreignaffairs.com/united-states/world-trump-wants-michael-kimmage?utm_medium=newsletters&utm_source=twofa&utm_campaign=The%20World%20Trump%20Wants&utm_content=20250228&utm_term=EWZZZ003ZX

^{2 En fargerik gjennomgang av disse militær-intervensjonene finnes i Ivan Musicant (1990):} The Banana Wars: A History of United States Military Intervention in Latin America from the Spanish-American War to the Invasion in Panama. MacMillan Publishing Company, New York

³ En analyse av dette er gjort av Michael Reid, tidligere Latin Amerika-korrespondent for The Economist, i en podcast med tidsskriftet Americas Quarterly: https://podcasts.apple.com/us/podcast/trumps-impact-so-far-on-latin-america/id1099672310?i=1000694079893

⁴ https://www.cfr.org/article/trumps-abrupt-turn-russia-and-whether-us-russia-team-could-gain-any-sway-south-and

⁵ Se Benedicte Bull, Einar Braathen, Vegard Bye: «Aktiv alliansfrihet? Latinamerikas möjliga nyckelroll». Kapittel i svensk bok under utgivelse: EGENTLIGEN ÄR VÄRLDEN FULL AV HOPP. Trettiofem röster om det solidariska motståndet mot den globala konservativa nationalismen (Olle Törnquist, Anna Sundström och Ulf Carmesund (red.). Bokförlaget Korpen. Göteborg/

⁶ Ref min kronikk i Klassekampen, 29.10.24: BRICS som global motvekt. Trump har truet med 100% toll mot BRICS-land, med særlig referanse til planer om å utfordre dollaren som ledende verdensvaluta.