Diagnoseleverandørene

«Friske mennesker kommer til å forsvinne. Som ved utryddelse av enhver art, kommer det til å være en siste overlever. Min gjetning er at utryddelsen vil skje en gang sent i 1998.»¹

Clifton K. Meador, pensjonert lege og professor emeritus ved Vanderbilt Medical School i USA, skrev en fornøyelig og tankevekkende artikkel i New England Journal of Medicine i 1994 om det han kalte det siste friske mennesket her på planeten. Foranledningen var at han hadde vært i et middagsselskap hvor ingen anså seg som friske. Alle hadde «noe», det være seg høyt blodtrykk, høyt kolesterol, «grenseanemi», unormal celleprøve, unormal tredemølletest med mer.

Hvorfor forsvinner de friske? spør Meador. Han oppgir den viktigste grunnen til å være at folks forventninger om den definitive velvære er på kollisjonskurs med folks tro på et diagnostisk system som er rigget for å finne sykdom. Publikum jakter ustanselig på det uoppnåelige, samtidig som moderne medisinske verktøy er i stand til å finne selv de minste uregelmessigheter. Det paradoksale er at vi ikke har noen medisinsk test som er i stand til å skille klart mellom en frisk og en syk person.

En frisk person er blitt til en person som ikke er undersøkt nok.

Mine første år som lege 

Selv er jeg født få år etter krigen. Landet skulle bygges, og folket skulle trygges. Jeg var inspirert av 68-generasjonen. Jeg skulle ut og tjene folket.

Min første ordentlige jobb etter turnustjeneste var som distriktslege i Ulvik og Granvin. I 1979 var jeg alene som lege i de to kommunene, men hadde et nært samarbeid med helsesøster. Jeg tok imot det som kom på døra av henvendelser. Det var ikke timebestilling, alle pasientene kom klokken 0800, medbringende nistepakke og kaffe på termos. Kvinnene hadde ofte strikketøy. Venterommet var en sosial samlingsplass hvor man hørte nytt om kjente og ukjente. Og det var lytt inn til kontoret hvor jeg hadde mine konsultasjoner..

Folk var tålmodige. Jeg husker spesielt en pasient som en tirsdag morgen ventet på utekontoret i Granvin med begge underarmer inntullet i kalde omslag. Hun hadde falt ned fra taket og brukket begge armene sist fredag, etter at jeg hadde reist hjem for dagen. Hun hadde ventet fordi hun ikke ville «forstyrre doktoren unødvendig». Gamledoktoren før meg hadde vært alene i bygda i 30 år. Hver torsdag kveld spilte han bridge på hotellet i bygda. Ingen kontaktet han på torsdagskveldene med mindre det stod om livet.

Jeg var ung, uerfaren, og følte meg alene. Jeg trøstet meg med et gammelt latinsk ordtak: Legens fornemste oppgave er å underholde pasienten mens naturen helbreder.

Det var en helt annen legesøkning da enn det er nå. Oppsummert og satt litt på spissen, kan en kort beskrive det slik: Før gikk folk til legen for etablerte plager. Nå går folk til legen for å forebygge framtidige sykdommer og plager.

Den medisinske utviklingen 

Den medisinske utviklingen har vært voldsom fra 70-tallet og fram til i dag. Det syldes blant annet en fantastisk utvikling innen diagnostikk og behandling av hjerte- og karsykdommer og mange andre alvorlige tilstander som kreftsykdommer og ulike kroniske lidelser. Dessverre har vi ikke kommet like langt i forståelse, diagnostikk og behandling av mer sammensatte lidelser som for eksempel utmattelsestilstander. Det er også stor faglig uenighet om vi skal forstå psykiske lidelser innenfor en medisinsk sykdomsmodell eller innenfor en kontekstuell modell. Skyldes lidelsene sykdom i hjernen eller forventet og normale reaksjoner på et vanskelig liv?² Dertil mangler vi dessverre i stor grad breddekompetanse innenfor spesialisthelsetjenesten.

Parallelt med den teknologiske og farmakologiske utviklingen har vi sett en svær endring i både antall diagnoser og i hva som skal til for å stille de ulike diagnosene. Denne utviklingen har hatt klare ulemper og nedsider. Norske allmennleger var tidlig ute med å peke på den moderne vestlige medisinens stadig økende oppmerksomhet omkring risiko for fremtidig sykdom.³ Allerede i 1980-årene reiste Jostein Holmen gjennom sitt doktorarbeid prinsipielle spørsmål om blodtrykksbehandling på dagsordenen, og han brakte begrepet «det medisinsk-industrielle kompleks» inn i norsk debatt.^{4 og 5}

Et til dels svært tett internasjonalt samarbeid mellom leger og legemiddelindustri har trolig vært sterkt medvirkende til en medisinsk utvikling som i stadig større grad har vært opptatt av individuelle tiltak for å forebygge framtidig sykdom gjennom såkalt risikointervensjon, av noen kalt risikomedisinens utopiske nullvisjon.

Helseismen

Også synet på kropp og helse har endret seg betydelig de senere tiårene. Professor i sosialmedisin, Per Fugelli (1943-2017) var en mester i å formulere seg og beskrev «helseismen» i Dagbladet allerede i 2008.⁶ Som andre «ismer» har helseismen det perfekte mennesket som mål. Den dyrker helsen som den nye Gud. Kroppen er et tempel. Kroppen må bygges, renses og holdes hellig. Hver dag må livsstilen foredles og immunapparatet styrkes. Alt skal stå i helsens tjeneste. Mer og mer av livets ubehag får en diagnose på seg og en pille mot seg. Mer og mer av den risikosonen som livet er, blir besatt av beskyttelse.

Dette er en meget presis beskrivelse av en utvikling som bare har fortsatt og som drives fram av sosiale medier og et økende marked av varer og tjenester som spekulerer i hvordan man kan se flottere og sprekere ut og holde seg evig ung. Mange strever etter en perfekt kropp og et perfekt liv. Årsaker, virkninger og tiltak for å motvirke dette har vært behørig omtalt og beskrevet i ulike medier og plattformer de senere årene. Ingen nevnt, ingen glemt.

På individnivå er flaks og uflaks en underkommunisert faktor når det gjelder sykdom og død. På gruppenivå ser vi imidlertid klare sammenhenger mellom sosial status, inntekt og utdanning på den ene siden, og risiko for sykdom og død på den annen side. Det er en lineær sammenheng mellom forventede antall leveår og inntekt for både kvinner og menn inntil man kommer til de 20 prosent fattigste, hvor man ser et brått fall i forventede leveår.⁷ En fremstående politiker skal en gang ha sagt at det er langt bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Han hadde dessverre et poeng. Moderne interdisiplinær forskning viser med all tydelighet at livet «innskrives» i kroppen og at de sosiale forskjeller vi ser i sykelighet og dødelighet på gruppenivå også kan forklares biologisk på individnivå.⁸

Mye av det som skjer i livet, og som vi slett ikke kan kontrollere, har betydelig innvirkning på helsen vår.

Hva er diagnoser?

Fra tidenes morgen har legens oppgave vært å diagnostisere, finne årsakssammenhenger og behandle sykdommer og lidelser. Det er utarbeidet ulike internasjonale klassifikasjonssystemer for diagnoser, både basert på symptomer, definerte sykdommer og ulike prosedyrer. Klassifikasjonssystemene er i stadig utvikling.

Allmennleger i Norge bruker diagnosekoder fra ICPC, (International Classification of Primary Care), et klassifikasjonssystem opprinnelig utarbeidet i 1972. En internasjonalt sammensatt gruppe av allmennleger sørger for konsensusbaserte revisjoner av kodeverket. Helfo krever at norske allmennleger skriver en diagnose på hvert eneste regningskort for å få betalt for arbeidet.

Spesialisthelsetjenesten i Norge og Europa ellers bruker kodeverket ICD, Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. ICD eies av Verdens helseorganisasjon, WHO. Per i dag benyttes ICD-10 i Norge. For psykiatriske diagnoser har vi to ulike klassifikasjonssystemer, ICD-10 og DSM.⁹ DSM-5 er i dag gjeldende versjon og kom i 2013.

Det er skjedd mye de siste årene både med tanke på  antall diagnoser, og hva som skal til for å få dem.

Vi finner mer 

Det har vært en revolusjon i medisinsk bildediagnostikk de senere årene. Det gjør at vi finner stadig mindre lesjoner og ofte egentlig normale aldersforandringer som vi ikke kan være sikre på ikke er tegn på sykdom. Når slike forandringer er funnet, vil legene ofte ha «lim på fingrene»: Man blir nødt til å undersøke videre for å forsøke å utelukke alvorlig sykdom.

Svært mye av radiologers og radiografers tid går nå med til å kontrollere tilfeldige funn som er oppstått fordi CT- og MR- undersøkelser av ett organ kan avdekke forandringer i andre og nærliggende organer. Spesielt er dette aktuelt når friske personer innkalles til ulike screeningundersøkelser.

I dag får legene ofte følgende bestilling fra pasientene: du må undersøke ALT, doktor! Jeg vil være helt sikker på at det ikke er noe farlig. Problemet er at dersom en slik bestilling skal etterkommes, risikerer vi hele tida å finne noe nytt fordi moderne bildediagnostikk finner stadig nye uregelmessigheter som ofte viser seg å være normale aldersforandringer. Jeg kaller det ofte «indre rynker».

Kommersielle aktører finner stadig nye måter å tjene penger på, som for eksempel helkropps ultralyd og epigenetiske tester hvor man kan kartlegge et utall biomarkører. Det er ikke vist at slike helseundersøkelser av friske voksne verken reduserer sykelighet eller dødelighet, men man vil ofte finne ulike forandringer som må følges opp.¹⁰ Helsetilsynet har nylig kommet med en uvanlig sterk kritikk av en slik kommersiell aktør, og hevder at firmaet driver unyttig og uetisk.¹¹

Vi inkluderer mer

Dertil er kriteriene for å stille en rekke diagnoser, det vi kaller inklusjonskriterier, endret ved at det nå skal langt mindre til for å stille ulike diagnoser enn tidligere. Dette gjelder både innen somatikk og innen psykiatri. Behandlingsgrenser og terskelverdier for risikofaktorer og risikointervensjon er redusert, og sykdomsdefinisjoner er utvidet.

Den amerikanske professoren Gilbert Welch beskriver i boka Overdiagnosed hvordan de diagnostiske kriteriene for en rekke tilstander og risikofaktorer som blant annet diabetes, høyt kolesterol og osteoporose, er endret.¹² Grensene er endret slik at langt flere tilfredsstiller de nye kravene.

Liknende forandringer har skjedd for diagnoser som astma, hjerteinfarkt, nyresvikt og hjertesvikt. Og som om ikke det er nok: Det er innført en rekke prediagnoser som prediabetes, prehypertensjon, prehjertesvikt, predemens og prekreft- tilstander. I dette perspektivet kan livet synes å ha blitt redusert til en premortalitetstilstand, og døden til en behandlingsfeil.

For psykiske lidelser har det også skjedd store forandringer. Den pensjonerte amerikanske professoren i psykiatri, Allen Frances, var med i arbeidet med DSM-3 (1987), ledet arbeidet med DSM-4 (1994) og har siden vært kanskje den største kritikeren til eget arbeid og til DSM-5 som kom i 2013. I ettertid ser han at arbeidet med DSM-4 la grunnlaget for en svær økning i antall psykiatriske diagnoser og i antall inklusjonskriterier for å stille diagnosene. Han sier selv han ikke klarte å forutse hvilke sterke krefter legemiddelindustrien og mange kolleger utgjorde i retning av å sykeliggjøre livets normale vansker og reaksjoner. 

I et intervju i Aftenposten 24. mars 2019 medgir han at han «har vært med på å skape psykiatriske epidemier: Diagnostikken er ute av kontroll. Vi må redde det normale. Livet er fullt av smerte. Det betyr ikke at alt dette skal forstås og behandles som psykiske lidelser. ADHD ble en epidemi fordi legemiddelindustrien så muligheten». I boka Saving Normal beskriver han tre nye, falske epidemier: ADHD, Autismespekter og Bipolarspekter.¹³

Disease mongering, sykdomskremmeri

Den internasjonale legemiddelindustrien har vært en pådriver i utviklingen av antall diagnoser og hva som skal til å kunne stille den enkelte diagnose. Den nå pensjonerte engelske allmennlegen og tidligere leder av Royal College of General Practitioners, Iona Heath, har formulert dette slik:

«Sykdomskremmeri utnytter vår dypeste nedarvede frykt for lidelse og død. Det er i legemiddelindustriens interesse å utvide grensene for det unormale slik at markedet for behandling blir tilsvarende utvidet.»

Det arbeides nå ikke lenger bare for å skaffe en ny pille for enhver ille, men også å lage en ny ille for enhver pille. Noen eksempler på nye diagnoser:

HSDD, HypoSexual Desire SynDrom, lav sexlyst. 

SDADW, Sexual Desire and Arousal Deficiency syndrom at Women, nedsatt sexlyst hos kvinner. 

MDD, AMDD, (Adult) Motivation Deficiency synDrom, motivasjonsmangel syndrom. 

PPS, PostPrandial Stupor, tretthet etter måltid. 

CDED, Chronic Dry Eyes Syndrom, kronisk tørre øyne. 

LowT, Low Testosteron, lavt testosteronnivå. 

SEID, Systematic Exercise Intoleranse Disease, intoleranse for systematisk trening. 

BDD, Body Dysmorphic Disorder, overdrevent opptatthet av innbilt eller minimal defekt ved eget utseende. 

BDDbP, Body Dysmorphic Disorder by Proxy, en tilstand hvor du hater en annens utseende.

Den observante leser vil se at legemiddelindustrien har medikamenter de mener kan hjelpe til ved flere av disse tilstandene. For eksempel for BDDbP kan du søke opp psykologisk hjelp til å håndtere dette.¹⁴

I kjølvannet av Covid-pandemien er det mange som har ulike plager i lang tid. Det er en pågående faglig diskusjon om hva dette egentlig dreier seg om, hva som egentlig er mekanismene knyttet til disse langvarige plagene, og hvilke begreper og diagnoser man bør bruke. I en studie publisert i Jama Network Open fant den norske professoren og forskningslederen Vegard Bruun Bratholm Wyller at cirka 50 prosent av ungdommene de undersøkte, hadde symptomer som stemte med long covid.¹⁵ Men forskerne fant samme resultat også i den gruppen ungdom som ikke hadde vært smittet med covid-19. Dette taler for at dagens definisjon på long covid ikke er hensiktsmessig.

Den samme Bruun Wyller fant i en annen studie at langvarige tretthetstilstander etter seks måneder var assosiert med psykososiale faktorer som ensomhet og nevrotisisme, og ikke ulike biomarkører.¹⁶

Kulturen medikaliseres, språket er i endring 

Den velkjente tyske forfatteren og poeten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) var ganske forutseende. Han skrev allerede i 1787 følgende: «Jeg tror menneskeligheten vil vinne i det lange løp. Jeg er bare redd for at verden på samme tid vil være endret til et stort sykehus hvor alle er hverandres pleiere.»

I min studietid på 70-tallet provoserte den østerrikske teologen og historikeren Ivan Illich (1926-2002) den etablerte medisinske verden gjennom boka Medisinsk Nemesis ved å beskrive medisinens skadevirkninger i et moderne samfunn.¹⁷ Han hevdet blant annet at konsekvensene kunne bli et helsestell som vokser utover rimelige grenser og fratar individet dets rett til å helbrede seg selv. Det dekker over sosiale forhold som gjør samfunnet usunt, og det fremmer industriens utvikling snarere enn individets. Han ønsket seg et samfunn hvor mennesket skal erkjenne sin skrøpelighet og sin avhengighet av andre. Opplevelse av smerte, sykdom og død blir da en naturlig del av vår tilværelse.

Utviklingen har nok ikke gått i den retningen han ønsket seg. I boka Den terapeutiske kultur diskuterer psykologen Ole Jacob Madsen (f. 1978) hva som skjer når den moderne psykologien underlegger seg stadig nye sfærer.¹⁸ Vi blir i den vestlige verden i økende grad preget av et terapeutisk tenke- og talesett.

I antologien Det diagnostiserte livet drøfter flere psykologer, filosofer og sosiologer om vi er i ferd med å overdiagnostisere og i økende grad sykeliggjøre sider ved menneskelivet.¹⁹ Er vi i ferd med å sette diagnoser på alt? Aldri før har så mange mennesker fått diagnoser knyttet til stress, depresjon, angst, ADHD osv. Vi gir i økende grad medisinske forklaringer og løsninger på eksistensielle problemer.

Kari Nyheim Solbrække og medarbeidere spør i boka Snart er vi alle pasienter om vi er blitt sykere og mindre motstandsdyktige overfor påkjenninger enn tidligere.²⁰ Stadig flere av våre livsområder og problemer blir forstått gjennom biomedisinske forklaringsmodeller og behandles av helsevesenet.

Senest har Henriette Kirkaune Sandven skrevet boka Diagnosefellen, hvor hun skriver om sykeliggjøringen av norske barn.²¹ Hun ytrer særlig bekymringer for økningen av bruken av sentralstimulerende ADHD-medisiner de siste årene.

Mange har vært opptatt av og bekymret over en utvikling hvor vi i stadig økende grad forklarer og beskriver livets eksistensielle sider med en medisinsk forståelse og terminologi. Dette preger vår hverdag i stor grad. Unge er knapt lei seg lenger, de er deprimerte. Før snakket man om ulike personligheter som for eksempel melankolske eller sangvinske personligheter. I dag snakker man helst om personlighetsforstyrrelser. Satt på spissen, kan for eksempel en sangvinsk personlighet ha blitt til en bipolar lidelse. Det som før ble kalt beskjedenhet, kan ha blitt til en diagnose innen autismespekteret.

I dag forsterker sosiale medier dette i betydelig grad. Man kan i dag google symptomer og lete seg fram til en diagnose som passer en selv. Diagnostikk er ikke lenger noe som er forbeholdt leger eller psykologer. Det er noe man nå ordner selv. Og når man får eller stiller seg selv en diagnose, vil det kunne være en «forklaring» på det man måtte ha av vansker og utfordringer her i livet.

Den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt (f.1963) beskriver i boka The Anxious Generation hvordan generasjonen født etter 1995, populært kalt Gen Z, er blitt det han kaller den engstelige generasjonen.²² Han beskriver hvordan den nye, elektroniske hverdagen med umiddelbar tilgang til blant annet sosiale medier, har skapt en epidemi av psykiske lidelser. 

Fastlegen – en diagnoseleverandør?

Fastlegene merker denne utviklingen hver eneste dag. Daglig kommer unge og gamle som har googlet symptomer, og beskriver plager og symptomer i medisinske ordelag. Fastlegen lever med et krav om diagnoser fra nær sagt alle hold.

Myndighetene, herunder Helfo, krever at fastlegen setter en diagnose på alle regningskort etter hver kontakt og konsultasjon. Fastlegene bruker som tidligere beskrevet, ICPC-2 diagnosekoder. Strukturen i ICPC er langs to akser: Generelle tilstander (A), 14 organkapitler, videre psykiske problemer (P) og Sosiale problemer (Z). For alle unntatt Sosiale problemer, gjelder komponentene Symptomer (smerte, plager, bekymring), Prosesser/prosedyrer, samt sykdomsdiagnoser.

NAV stiller krav om diagnoser i flere situasjoner. Dersom fastlegen mener en pasient av helsemessige årsaker trenger en sykmelding, kan hen ikke bruke Z-diagnoser. Z-diagnoser gir ikke grunnlag for sykmelding. Det samme gjelder arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Her kreves en såkalt medisinsk inngangsbillett. Dette betyr at plager og sykdommer som egentlig har sin bakgrunn i sosiale forhold, må beskrives i medisinske termer dersom pasienten skal få de rettighetene som fastlegen mener hen bør ha. Her ligger en klar driver i retning av å bruke P-diagnoser, altså psykisk problem, som årsak til sykmelding, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

I tillegg til dette krever NAV en såkalt sykdomsdiagnose for fortsatt sykmelding utover åtte uker. 

Videre krever både hjem og skoler ofte diagnoser som grunnlag for ekstra støtte i forbindelse med læring og skolegang. Spesialisthelsetjenesten krever ofte en sykdomsdiagnose for at pasienten skal få rett til utredning og behandling hos spesialist.

I tillegg er det behov for diagnoser ved ulike attester, helseerklæringer med mer. Forsikringsselskaper har normalt krav på å få vite om diagnoser som er satt inntil ti år tilbake. Dette kan bety at barn som har fått en diagnose som indikerer kronisk sykdom, for eksempel astma, kan få økt premie og/eller redusert dekning og utbetaling. Dette er et forhold som viser hvor viktig det er at diagnoser alltid bør ha et godt fundert faglig grunnlag.

Gjennom mine nesten 50 år som allmennlege har oppdraget i økende grad endret seg fra å finne og behandle alvorlig sykdom til hver dag å bruke tid på å normalisere ulike plager og symptomer: En rekke bekymrede friske kommer med plager og symptomer som egentlig hører det normale livet til

Dersom man googler symptomer, er algoritmene innrettet slik at det farligste og de mest alvorlige diagnosene kommer opp først. I en fastlegepraksis er det som i livet ellers: det vanligste er vanligst.

Avsluttende tanker 

Det er gått over 30 år siden Meador skrev sin artikkel om Den siste friske personen. I mine øyne var han forutseende. Utviklingen som Fugelli beskrev om helseismen og det perfekte mennesket tilbake i 2008, ser ikke ut til å ta slutt. Vi har fått et samfunn hvor en rekke eksistensielle og sosiale forhold forstås og beskrives i medisinske termer. Moderne bildediagnostikk og utvikling av ulike analyser gjør at vi ser og finner langt mer enn tidligere. Utviklingen med økt antall diagnoser og utvidede inklusjonskriterier vil fortsette, godt hjulpet av media, myndigheter, ulike helseprofesjoner, legemiddelindustri, og ikke minst befolkningen selv. Mennesket vil alltid være bekymret for alvorlig sykdom. Fastlegene kommer ikke til å bli arbeidsledige med det første.

1. Clifton K. Meador, The Last Well Person, New England Journal of Medicine, 10. februar 1994.

2. Trond F. Aarre, En mindre medisinsk psykiatri, Universitetsforlaget 2018.

3. https://tidsskriftet.no/2016/12/kronikk/overdiagnostikk-norske-allmennleger-viser-vei.

4. J. Holmen, Blodtrykkspasienten, legen og samfunnet. Verdal: Seksjon for helsetjenesteforskning, Senter for samfunnsmedisinsk forskning, 1992.

5. J. Holmen, Medikamentell risikointervensjon – en omsorgsteknologi i krise? Tidsskrift for Norsk Lægeforening 1994; 114: 465 – 9.

6. Dagbladet 6. september 2008.

7. Kinge et al. JAMA 2019, Life Expectancy by Income and Education.

8. John Gunnar Mæland, Sykdommers sosiale røtter, Gyldendal 2020.

9. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders utgis av The American Psychiatric Assosiation.

10. Lasse T Krogsbøll et al, BMJ 2012; 345: e7191 doi: 10.1136/bmj.e.7191.

11. NRK Møre og Romsdal, 310325.

12. Dr. H. Gilbert Welch, Overdiagnosed – making people sick in the pursuit oh healt, 2011. Beacon Press, Boston.

13. Allen Frances, MD, Saving Normal. An insider’s revolt against out-of-control psychiatric diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the medicalization of ordinary life. HarperCollins Publishers 2013.

14. https://mghocd.org/bddbp.

15. Vegard Bruun Bratholm Wyller, Jama Network open March 30, 2023, Prevalence and Characteristics Associated with Post–COVID-19 Condition Among Nonhospitalized Adolescents and Young Adults.

16. Vegard Bruun Bratholm Wyller, Brain, Behavior & Immunity – Health, March 2025 vol 44: Rick factors for fatigue severity in the post-COVID 19- condition, a prospective study.

17. Ivan Illich, Medisinsk Nemesis, Gyldendal Norsk Forlag 1975.

18. Ole Jacob Madsen, Den terapeutiske kultur, Universitetsforlaget 2010.

19. Svend Brinkmann (red.) Det diagnostiserte livet, Fagbokforlaget 2015.

20. Kari N. Solbrække (red.) Snart er vi alle pasienter, medikalisering i Norden, Scandinavian Academic Press 2017.

21. Henriette Kirkaune Sandven, Diagnosefellen, Vigmostad & Bjørke 2025.

22. Jonathan Haidt, The Anxious Generation, Penguin Press New York 2024.