– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått skrive ut denne sinte, uspiselige og skrøpelige karakteren
Marit Røste: – Den psykiske belastningen ved å være tjukk er det som er mest skadelig, ikke den fysiske
Andrea Bræin Hovig med metoo-roman: – Jeg ønsket å skrive fortellingen til et par av dem som tok avstand
Tormod Haugland: Eg skreiv omlag ti sider om dagen, eit tempo eg aldri har vore i nærleiken av tidlegare
Å bli 70 år gjorde noe med Ketil Bjørnstad: – Samfunnet forandrer seg med voldsom fart. Men finner jeg min egen plass i verden lenger?
Hege Susanne Bergan: – Hver gang jeg tenkte at dét kan jeg ikke skrive, det er for drøyt, så skrev jeg det likevel
Anngjerd Rustand: Sånne utfordringer kan gjøre meg helt besatt, og jeg elsker det når en brikke faller på plass
Maren Skolem har skrevet en roman om tvangstanker og dating, om håp versus angst og kontroll versus hodeløs forelskelse
– De ambivalente følelsene er kanskje tabubelagte etter forelderens død. Men de er der, høyst reelle, og trenger å utsies og kjennes på
– Kuren har vært innspill fra venner, fra redaktøren min, arbeidet mitt som kritiker – og den litteraturen jeg selv har lest
I romanen utforsker Truls Unholt hvordan han har blitt den han er for å finne ut mer om hva et menneske er
– For det første hadde eg lenge lagt merke til at kvinner som blir sinte får heilt andre reaksjonar enn menn, for det andre møtte eg sinne på nytt i mitt eige liv
– I møte med alvorlig sykdom ble jeg konfrontert med min egen dødelighet. Og det var på en måte befriende, faktisk
– Det er gøy å skrive ut digresjoner. Så får heller redaktøren piske meg tilbake på den smale sti. «Dette er ikke av interesse for leseren», pleier hun å si
Edy Poppy begynte å skrive romanen da hun var trettisyv år, singel for første gang siden hun var sytten. Og barnløs.
– Hadde det ikke vært for at redaktøren min forventa å få en bok, hadde jeg sikkert sittet der oppe fortsatt, på skriverommet, vill i blikket
– Jeg opplevde mange eldre som var fortvilet og engstelige for å dø, samtidig som jeg ikke hadde tid til å sitte ned og snakke med dem
Da Markus Midré ble antatt som 19-åring, spurte han forlaget om de kunne sende brevene i umerkede konvolutter
Kristin Vego: Jeg begynte å skrive denne kjærlighetshistorien, der en kvinne har mistet mannen sin, det året jeg giftet meg
Aina Villanger: Jeg skriver dikt fordi jeg får uttrykt noe jeg ikke får uttrykt i noen andre kunstarter
En roman om reality-tv-sjangeren, om ensomhet og om hvem som skal være publikum når alle står på scenen
Susanne Mørk: – Etter noen måneder sendte jeg inn et kort lite manus og fikk møter med et forlag. Det var en veldig merkelig opplevelse
Kjersti Halvorsen: – Jeg var tidlig i tenårene da jeg innså at noe av det beste jeg visste var å skrive i flere timer i strekk
– Forfattarane tek opp etiske dilemma der omsyn til personvern kolliderer med behovet for å fortelje viktige historier
Heidi Sævareid: – Jeg kjenner yogamiljøet fra innsiden, på godt og vondt, og har lenge hatt lyst til å skrive noe om det
Skjønnlitterær debut om en romanfigur som går på en mental smell i møte med et 100 år gammelt Ibsen-stykke
Joanna Lundberg begynte på de første tekstene som senere ble debuten etter at hun selv hadde blitt mor
Rita Paramalingam: – De siste årene har jeg skjønt at det eneste som virkelig hjelper, er å sette seg ned for å skrive
