Vårsesongen på Nationaltheatret: Fruktbar bredde

­Dramatiseringen av Ingvar Ambjørnsens ungdomsroman Døden på Oslo S fra 1988, i regi av Simen Formo Hay, skulle vise seg å bli en dundrende suksess for Nationaltheatret. Det ene fulle huset etter det andre i et nedlagt kjøpesenter på Økern denne våren, tyder på at både valg av lokale og tematikk satt akkurat som det skulle for et ungt og åpensinnet teaterpublikum. I en situasjon der nettopp spørsmålet om hvor Nationaltheatret skal befinne seg de neste årene fremdeles er uavklart, har teatrets ledelse vist at også de er i stand til å tenke nytt og alternativt når det gjelder spillesteder. Det kan nok vise seg å bli nyttig.

Egoisme og ensomhet

På den mer aldersstegne hovedscenen var det nærmest snakk om en bestilt suksess da Sverre Anker Ousdal som doktor Isak Borg gjorde et forrykende comeback i oppsetningen av Ingmar Bergmans Jordbærstedet. Regissør var Johannes Holmen Dahl.

Den nå blinde Ousdal entrer scenen stille og forsiktig, men det tar ikke lang tid før han har festet både rollen og tilskuerne i sitt grep. Jordbærstedet er et stykke om hvordan egoisme kan straffe seg, om ensomhet og om påtrengende minner. Isak Borg har skremmende drømmesyn om seg selv som død, men den naturlige pompøsiteten hans blir raskt punktert av Anne Marit Jacobsens hushjelp. Forholdet dem imellom er et forhold mellom to gamle, muntert ondskapsfulle mennesker.

Laila Goody gjør en bemerkelsesverdig presis tolkning av Borgs uutgrunnelige svigerdatter Marianne, et av de få menneskene Isak Borge ikke ser ut til å ha kontroll over. Når han nå skal offentlig feires og motta sitt æresdoktorat, utløser det en rekke tilbakeblikk og drømmeaktige konfrontasjoner med folk som han ser ut til å ha dominert, men som nå plager og konfronterer ham.

Bitter ironi

En del av tilbakeblikkene fører imidlertid til at stykket mister framdrift og tempo, det kan bli mer pent enn intenst.

Intensiteten blir til gjengjeld rikelig ivaretatt av Anne Krigsvoll som Isaks eldgamle mor. Hun er sorgtung, men hard som stål, der hun går rundt i minnene om barna som er døde. Selv mener hun seg helt glemt av resten av familien. Krigsvolls bitre ironi etser et varig inntrykk hos publikum.

Det samme gjør Sverre Anker Ousdals sterke og klare rolletolkning, med et minespill som få, om noen, gjør ham etter.

Når han i stykkets siste scene snur ryggen til og forlater oss i det som skal ligne et jordbærsted, er det vanskelig å ikke være berørt av den mildheten han paradoksalt nok også etterlater.

Alkoholikerens selvbedrag

Jeppe på Bjerget er Ludvig Holbergs kanskje mest kjente stykke, og også det (kalt Jeppe på berget) fikk sin oppsetning på Nationaltheatrets hovedscene denne våren. Det ble rock'n'roll-utgaven vi fikk se denne gangen, nær sagt som alltid når danske Christian Lollike står for regien. Stakkars Jeppe ble spilt av Enidride Eidsvold, mens Trine Wiggen hadde rollen som den mildt sagt omfangsrike kona Nille.

Alkoholikerens stakkarslige selvbedrag blir løftet fram som et hovedtema i denne oppsetningen. Jeppe er tidsriktig nok blitt en mann herjet av minner og krigstraumer, og et lett offer for de rike og dekadentes humor. Særlig Olav Waastad som baron Nilus må nevnes.

301 år etter at stykket ble skrevet er Jeppe på Berget fremdeles en godslig komedie som går hjem hos publikum. Timing og samspill blant skuespillerne sitter som et skudd, her både synges og danses det i vilden sky.

Sverdsluker og dinglende peniser

En ekte sverdsluker er det òg funnet plass til, samt ikke fullt så ekte, dinglende peniser. Penisene dukker også opp igjen i stykkets bokstavelig talt sprutende avslutning.

Jeppe på Berget er grunnleggende sett et stykke om menneskets tåpelighet, angst og ruelse. Det meste går i sirkler, men når Jeppe på slutten plaffer ned sine plageånder kan han og Nille ihvertfall tilsynelatende forlate scenen i triumf.

Da trenger nok også publikum å puste ut, etter nesten to timers tour de force med heltente skuespillere.

Middelklassekvaler

Kanonhallen på Løren har fungert som Nationaltheatrets avlastningsscene i noen år allerede. Et av stykkene som ble vist denne våren var Et stykke plastikk av den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg.

Det er et stykke om performancekunst og middelklassekvaler, om posering og livslede. Ulrike, spilt av Mariann Saastad Ottesen, jobber som en slags assistent for kunstneren Haulupa. I denne rollen gjør Jan Sælid en av sine beste prestasjoner. Han er perfekt som den mildt sagt invaderende og selvopptatte kunstneren, som bak tomme fraser om kunstens frihet og grenseløshet tar alt og alle rundt seg som gisler i sitt abnormt egoistiske kunstprosjekt. Jan Sælid poserer og serverer visvas med en ustoppelig energi, og tilfører stykket en sårt tiltrengt dose humor.

Prater for mye

Ellers er det mye tristesse bak de endeløse og ulidelige kranglene mellom Ulrike og mannen Michael, spilt av Ola G. Furuseth. De prater for mye, de ekles tilsynelatende grunnleggende ved seg selv og den andre, de befinner seg i en evig nedadgående spiral av infantilitet og angst. Fullstendig etter den moderne europeiske middelklassens dreiebok, står sønnen Vincent (Jonas Hoff Oftebro) midt oppe i en situasjon preget av kjønnsforvirring og identitetsproblemer.

Og i pakt med klassisk dramatikk, er det et «utenforstående» vitne på scenen. Den syngende hushjelpen Camilla, framstilt med stor energi av Lena Kristin Ellingsen. Det er henne Haulupa ser seg ut som sitt nye offer, men handlingen utvikler seg nok ikke helt etter verken hans eller andres forventninger.

Gode skuespillerprestasjoner til tross, dette etter hvert ganske forutsigbare portrettet av en families ferd mot avgrunnen ender mer som en litt overfladisk tidsdiagnose enn som et virkelig engasjerende stykke teater.

Stille sjokk

Nationaltheatrets eldste biscene er selvfølgelig Torshovteatret. Siden 1977 har det holdt til i kulturslottet Soria Moria på Oslos beste østkant. Det intime scenerommet, der publikum kommer helt tett på skuespillerne, er et godt valg for å sette opp Øystein Røgers enmannsforestilling Hvis dette er et menneske, basert på Primo Levis bok med samme navn.

Taktfast musikk, lyden av stemmer i bakgrunnen og en illevarslende, enslig vannkran møter publikum når de kommer inn i salen. De fleste er nok allerede kjent med den italienske og jødiske forfatterens roman, som er en av de viktigste og mest ubarmhjertige skildringene fra nazistenes konsentrasjonsleirer.

Det er likevel vanskelig å være forberedt på det stille sjokket som venter.

Konkret og nøkternt

Øystein Røger innleder med å understreke forfatterens ord om at dette er et vitnesbyrd. Alt er sant, alt har skjedd. Så tenner han et enslig lys på scenen, og går rett på sak. Fra oppsamlingen av jøder i Italia, til godstogtransporten til Auschwitz. Det føles snart like klaustrofobisk i salen som i togene, understreket av det konkrete og nøkterne språket Primo Levi benytter seg av.

Det nazistiske voldsapparatet fortelleren i teksten møter er ikke individer, men mer som «en mørk masse». Noe som er med på å understreke dehumaniseringen ved det hele.

Der ordene når sine grenser

Der vi sitter i salen er det som om mørket rundt oss blir en del av historien, den ekstreme ensomheten som fortelleren / Øyvind Røger formidler er til å ta og føle på. Det samme er styrken han makter å hente fram, en slags oppgitt trass som holder ham gående.

Dantes Guddommelige komedie er et sted å søke mental tilflukt, det samme er alle slags fragmenter som kan knytte ham til et slags normalt liv.

Stykkets forteller blir etter hvert utvalgt til å jobbe i leirens laboratorium, noe som kanskje er med på å forklare at han overlevde helt fram til evakueringen i 1945.

Men noen lykkelig slutt er det selvsagt ikke snakk om. Primo Levi var blant de første som ubarmhjertig skildret den overlevendes skam og skyldfølelse.

Det samme gjelder frykten som sitter igjen, når man skal gjenoppta et såkalt normalt liv.

Hvis dette er et menneske er paradoksalt nok et stykke som viser hva som skjer når ordene når sine grenser.

Denne oppsetningen er en stor kunstnerisk seier for Øystein Røger og Torshovteatret.

Det er lov å håpe at Nationaltheatret kan videreføre en slik fruktbar bredde på alle sine scener når høstsesongen starter opp.