Utøya over i historiebøkene

Skuespiller Christina Sleipnes er alene på den provisoriske scenen og forteller – og spiller – historien til en 17-åring som overlevde 22. juli 2011. Det gjorde ikke hennes 23-årige bror.

Teksten til Nina Wester er sterk inspirert av et søskenpar fra Nord-Norge, fremgår det i programmet til Rimfost produksjoner, som denne gang spiller i Gamle Norges Banks lokale i kvadraturen.

«Alltid der for deg»

Det begynner med at Sleipnes puster tungt mens hun løper krumbøyd i sirkel. Hun har lært seg pusteteknikk for å motstå panikkanfall, forteller hun oss.

Så kommer historien hennes – først om hvor glad hun var i broren. Han irriterte henne også med sine bedrevitende storebrorfakter, sin dårlige parfyme og dragetatoveringen på beinet. Men samholdet var absolutt, og han vil jo alltid være der for lillesøster – selvfølgelig ville han det.

Søsknene skal studere begge to, forteller hun, de skal få seg gode jobber og hver sin perfekte partner, og de skal bo som naboer som voksne. Men alle først skal bror og søster på sommerleir i regi av AUF, og det gleder de seg til.

I neste øyeblikk er vi i skogen på Utøya. Vår hovedperson løper og løper. Til slutt faller hun ned og ligger musestille. Skudd lyder helt annerledes i virkeligheten enn på film, får vi vite, det er mye, mye høyere. Dødsskrikene skjærer gjennom luften fra alle kanter. Det lukter krutt. Bakken er våt. Blod ser ikke ut som ketchup, mer som treig, svart flytende olje.

Mobiltelefonen forteller henne at omverdenen vet at det er felt skudd på øya, at ungdom blir skutt på. Så hvorfor kommer det ingen som hjelper dem?

Når hun omsider blir funnet og blir fraktet vekk, ser hun mengder med forvridde døde kropper på begge sider av stien. En av dem mangler et øye. En kropp blir fraktet på en båre. Hun ser bare leggen stikke ut fra under teppet – med en dragetatovering.

Senere får hun vite hvem som hadde falt i kafébygget, ved pumpehuset, på kjærlighetstien, nede på stranda. En av dem var gutten hun gått på kjærlighetsstien sammen med kvelden før.

Emosjonelt

Utgangspunktet for oppsetningen er – ifølge opphavspersonene – en uro over at terrorhendelsen kanskje er i ferd med å bli glemt eller gjemmes bort. Er de som ikke var født da, eller som var for unge til å forstå hva som hendte i 2011, engasjert? Har de ikke har hørt om det, eller opplever de Utøya som noe fjernt og historisk, spør teatret.

Så jeg spør min teatergjest, Sigrid Hauge Nustad, om hun lærte noe nytt.

– Nei, når det gjelder fakta var alt kjent. Det gjelder for de aller fleste, tror jeg. Men det virket rystende å bli involvert mer emosjonelt. Det var en fin og viktig forstilling, mener 23-årigingen som studerer filosofi og psykologi på Universitet i Oslo.

– Det gjør noe med en å bli involvert så intimt i personlig sorg, i ettervirkningene, i sinnet, i depresjonen, i sårheten. Og når vi sitter der i salen i litt over en time, kommer vi oss ikke unna. Å gå på teater er ikke som å se på TV eller lese en bok. Vi kan ikke scrolle på telefonen eller gå på WC. Jeg har veldig sans for teater som kunstform. Det er fysisk tilstedeværelse. Og det er ekstra viktig i vår distanserte, elektroniske tid, tilføyer Nustad.

For alle

– Du er litt eldre enn de som sannsynligvis er oppsetningens primære målgruppe. Hva husker du fra 13 år siden?

– At det var en veldig stor nyhetssak som alle var opptatt av, som alle ble skremt av og snakket om, også vi som var barn. Jeg var på sommerstedet vårt, som er veldig idyllisk. Moren min sendte oss opp i annen etasje for å finne ut mer fra nyhetene. Jeg var ti, så de voksne prøvde nok å skjerme meg. Jeg visste jo at pappa og andre som jeg kjente jobbet i nærheten.

– Teatret sikter seg inn på Den kulturelle skolesekken. Hvilken målgruppe passer forestillingen best for?

– Alle. Gjerne de på min alder – eller eldre også. Ikke veldig små barn. Men jeg skulle ønske at det hadde kommet flere som var klart yngre enn meg.

– Er dette nytt stoff for barn?

– Jeg kan ikke svare for de som er mye yngre enn meg. Egentlig tror jeg ikke det. På årsdagen de første årene var Utøya alltid veldig mye i mediene. Som samfunn snakket vi om det igjen og igjen. Dette har gjentatt seg i alle årene siden – litt mindre etter hvert. Men det er vel naturlig.

Før og etter

– Er Utøya et slags skjellsettende øyeblikk for nordmenn, som Kennedy-drapet i Dallas for amerikanerne eller lignende – og i så fall, hva «betyr» Utøya? Politikk? Frykt? Minoriteter? Vold?

– Det er et slags vendepunkt; da vi forsto at heller ikke vi som bor i Norge er trygge. Og det handler også om alt du nevnte.

– Var denne oppsetningen politisk, eller var den også for FpU-ere – du har jo selv vært aktiv i SU?

– Den var ikke politisk, og det synes jeg ikke den bør være. Men den var jo politisk i den forstand at hovedpersonen fortalte om flyktningengasjementet til den avdøde broen, og at det var kommet grusomme meldinger inn på telefonen hennes i ettertid. Noen fremmede der ute ønsket at Breivik hadde drept enda flere. De ønsket henne død. Men slik er vel mer patologi enn politikk. For mitt eget vedkommende har jeg tenkt mye på at man kan bli drept i Norge for å mene omtrent det samme som meg selv.

– Hun var også sint over påstander i etterkant om at hele Norge står samlet, om at vi er alle rammet, og nå skal vi synge Barn av regnbuen sammen?

– Det skjønner jeg godt. Jeg syntes det var fint at hun sa det. Hva jeg ellers la spesielt merke til? Hvordan mange mobiltelefoner som lå og kimte og lyste i skogbunnen uten at noen tok dem. Vi opplevde sammen med henne hvordan systemet sviktet, politiet og hvor lenge det tok før de fikk hjelp. Hvor lenge helikopteret ble hengende og snurre i luften. Det gjør inntrykk når hun sier at foreldrene nok hadde ønsket at det var broren som hadde overlevet og hun selv som var blitt drept. «Hvordan kan jeg leve livet til den døde broren min, for å vise at han ikke døde forgjeves? Og hvorfor var det ikke jeg som døde? Hadde ikke han fortjent å leve enda mer enn meg?».

– Det var nok ikke egentlig sånn som hun fremstilte det. Foreldrene var nok like glade i begge. Jeg tror dette skulle vise hennes overlevelses-skyld. Det er ikke uvanlig at overlevende påtar seg en slags skyld for at de overlevde. Men det var sterkt å oppleve, sier psykologistudenten.

Om 13 år igjen

– Til å begynne med syntes jeg at de lystige partiene da hovedpersonen fortalte om hvordan hun og broren pleide å fleipe og hvordan de så på fotballkamper og heiet på Arsenal, virket litt malplassert. Hva synes du?

– Jeg forstår ha du mener. Etter hvert følte jeg allikevel at mindre alvorlige innslag i fortellingen var nødvendige for å holde på publikum. Det kan bli for vondt å sitte i sorg i hele tiden. Slik var det for hovedpersonen også. Vi trenger å le litt selv midt i tragedie. Og folk lo jo. Og så gråt de, jeg hørte snufsing fra alle kanter. Jeg tror alle gråt litt – jeg også.

– Jeg også. Er dette et stykke man kan spille igjen om 13 år?

 – Det kan man nok. Jeg håper ideelt sett at da har vi fått et samfunn håper man jeg man gjør og at vi ideelt sett om 13 har et samfunn hvor noe sånt aldri vil skje igjen. Men jeg tror det nok ikke – dessverre. Jeg frykter for at vi får et samfunn hvor krig og vold og terror er kommet enda nærmere.