Teaterdebatten: Uttrykk for krise?

I en artikkel i litteraturavisa Bla skriver litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen at norsk teater må ta den litterære arven på alvor dersom det igjen skal få en sentral rolle i kulturen.

Det må «ikke falle hen til fiffige påfunn, show og etteraping av underholdningsindustriens virkemidler».

Pedersen mener teatrene har mistet kontakten med sin litterære tradisjon, og det var Kjersti Horns nytolkning av Romeo og Julie på Den Nationale Scene i Bergen, som altså inneholder grilldresser og musikk av Kygo, blant annet, som fikk begeret til å renne over.

Oppsetningen vant flere Heddapriser i år og har høstet høye terningkast fra flere av landets aviser.

• LES OGSÅ: Provosert av Nationaltheatret.

Teatre i krise

Men problemet er større enn én enkelt forestilling, mener han.

I Dagsnytt 18 tirsdag hevder han at teatrene i Norge er i en krise i den forstand at de ikke klarer å sette dagsorden. Han mener teateret i dag føles meningsfattig og lite slående.

Grunnen til dette er at de har tatt farvel med litteraturen og den litterære tradisjonen som de tidligere var en naturlig del av, sier han.

– Jeg er klar over at teateroppsetninger ikke bare er litteratur, men jeg har hatt en følelse av at de har tatt totalt farvel med litteraturen, sier han.

Konsekvenser for dramatikerne

Frihetene teateret tar seg, får konsekvenser også utenfor scenen, mener Pedersen. Han mener oppsetningene i noen tilfeller er såpass forskjellig fra det forfatteren så for seg at det ikke framstår som spesielt attraktivt å lage dramatikk, sier han til Klassekampen.

En folkefiende på Oslo Nye er blant oppsetningene som har fått kritikk for nettopp dette.

Asle Toje, som var med Samtidens journalist på moderniseringen av denne, uttalte etterpå at han ikke så noen respekt for Ibsen.

– Teksten – som er ordrik, banal og flåsete – har fint lite med Ibsens originale drama å gjøre. Og regien satser på vold, banning, vulgariteter, hyling og skriking, sa han blant annet.

Han konkluderte med at oppsetningen viser at norsk teater ikke er for folk flest.

I sin omtale av musikalen Kristin Lavransdatter på Karpedammen Scene er Magne Lerø også inne på dette. Han verdsetter nettopp det gjenkjennelige.

– Kristin er Kristin, Erlend er Erlend og Lavrans er Lavrans i musikalen. De er slik Undset skapte dem. Hungnes har ikke falt for fristelsen til å bedrive nytolkning inn i det ugjenkjennelige slik det skjer på Oslo Nye Teater der de har satt opp Ibsens En folkefiende, skriver han blant annet.

Tar feil

Kjersti Horns Romeo og Julie filmes live og strømmes til en skjerm inne på scenen. Handlingen er satt til moderne tid, og tittelrollene spilles av to kvinner.

Men forestillingen er «veldig teksttro», ifølge regissøren

– Noen steder er den klippet, men det er på grunn av lengdebegrensninger fra teaterets side. Manus er basert på en nyoversettelse, men også den er tro mot originalverket, sier Horn til Klassekampen.

Horn mener Frode Helmich Pedersen kommer med et spennende perspektiv, men tar feil i at dramatiske verk underkjennes av teateret.