Riksteatret: Et teater for hverdagen – mer snubling enn luftig svev

I år er det 75 år siden loven om Riksteatret ble vedtatt. Slik sett er historien om dette teatret også historien om den store gjenreisningen etter andre verdenskrig. I den rådende sosialdemokratiske ideologien var kultur, hvor teater var et velferdsgode på linje med helsetjenester og samferdselstilbud. Derfor het det i loven om Riksteatret at det skulle: « ... fremja arbeidet med å føra dramatisk kunst ut til folket i bygd og by og på andre tenlege måtar å auke kjennskapen til god dramatisk kunst.»

Riksteatrets aller første forestilling fant sted i Kirkenes 16. juli 1949, med En reise i natten av Sigurd Christiansen.

Hele landets teater

Fremdeles ligger den folkelige og demokratiske forpliktelsen som et grunnlag for Riksteatrets selvbilde. På nettsidene deres heter det blant annet: «Publikummet vårt er alle som bur i Noreg. Vi speler teater på stader som ligg så langt frå einannan at dei like gjerne kunne ha lege i kvar sin ende av Europa. Det medfører at vi må fortelje historier som kan sameine oss, på tvers av dei mange små og store forskjellane vi lever med her i landet – historier vi alle kan kjenne eigarskap til, trass i kor vi bur ... Tilskodarane skal vere trygge på at når Riksteatret kjem, får dei teater og scenekunst av beste slag.»

Riksteatrets første sjef, Frits von der Lippe, introduserte mottoet «Riksteatret – hele landets teater». Ifølge teatret selv sender de hvert år ut mellom 10 og 12 teaterproduksjoner på turné, og har om lag 400 forestillinger for 150.000 til 200.000 publikummere. Til sammen reiser Riksteatret over 130.000 kilometre i året med buss. I dag er det Arne Nøst som er sjef for Riksteatret.

Riksteatrets særstilling understrekes av at det er en underliggende etat til Kulturdepartementet.

Så da blir spørsmålet i hvilken grad den kommende 75-årsjubilanten oppfyller sine kunstneriske og kulturpolitiske forpliktelser.

Gotisk klassiker

Denne våren har Riksteatret hatt tre nye produksjoner på turné. Først ut var teaterversjonen av Emily Brontés romanklassiker Stormfulle høyder. Denne gotiske romanen fra 1847 er blitt noe av et popkulturelt referanseverk for nye generasjoner av lesere. Bokas tittel ble en gang for alle udødeliggjort også musikalsk med Kate Bushs sang fra 1978.

I teateroppsetningen, som Rebekka Nilsson har satt i scene, hører vi låta framført på scenen i det stykket begynner. Det setter en stemning, en romantisk, svevende atmosfære som det i første rekke er opp til Emma Bones som Cathy og Ravdeep Singh Bajwa som Heathcliff å gjøre om til interessant teaterkunst. Det er jo de to hovedpersonenes ulykkelige kjærlighetshistorie det hele i bunn og grunn handler om.

Scenografiske påfunn

Men ganske raskt oppstår det en underlig konflikt mellom stykkets romantiske alvor og de mange nesten klovnaktige påfunnene som scenografi og regi har lagt på toppen av stykkets originale handling.

Sirkuskostymer og cowboyhatter peker mot en farseliknende oppsetning, mens Cathy egentlig lider store kvaler i sin kjærlighetslengsel. Heathcliff-skikkelsen blir enda vanskeligere å få tak på i denne versjonen, der altfor mye av det han og de andre skikkelsene gjør blir styrt av omgivelsene mer enn av en indre drivkraft. I det hele tatt er det en merkelig, ytre opplevelse å se dette oppsetningen. Det er som om påfunnene og de mange effektene stenger for en egentlig forståelse av stykkets karakterer.

Mye prat, få pauser

Det er noe hektisk oppdrevet over Riksteatrets versjon av Stormfulle høyder. Det blir mye prat, men få dramaturgiske pauser. Mange sterke følelser som ikke henger sammen dramatisk, og en del sceniske valg som ikke er så lette verken å forstå eller å tolke. Som når Cathy mot slutten ruller seg inn i en slags plastkokong.

I Emma Bones’ tolkning blir Cathy nærmest en sutrende jentunge, det er vanskelig å få taket på dybden av kjærlighetslengselen hennes. Enda mer krevende er det selvfølgelig å få et teaterpublikum anno 2023 til å akseptere at den eneste måten for en kvinne å få realisert seg selv er gjennom forholdet til en mann. Slike kjærlighetsvalg tilhører definitivt fortiden i vår del av verden. Det siste kan ikke legges skuespillerne til ansvar, men denne oppsetningen gjør lite for å komme forbi problemstillingen.

Slike forhold er med på å gjøre Riksteatrets Stormfulle høyder til en i beste fall interessant teateropplevelse. Men virkelig engasjerende blir det aldri. Heller ikke noe viktig tilskudd til teateråret 2023.

Et stort pluss skal likevel gis til Ragnhild Tysse som den lakoniske hushjelpen Nelly Dean. Hennes rolletolkning bærer preg av stor selvstendighet og komisk overskudd.

Enkelt og greit

Riksteatret har tilsynelatende gjort et publikumsvennlig kupp ved å sikre seg dramatiseringen av Nina Lykkes bestselgende samlivsroman Nei og atter nei.

Maren E. Bjørseth har regien på oppsetningen, og på scenen har hun Ingunn Øyen, Anders Mordal og Mari Hauge Einbu til rådighet. De tre skal i utgangspunktet gestalte hovedpersonene Ingrid (Øyen), hennes mann Jan (Mordal) og fristerinnen Hanne (Hauge Einbu). Men de tolker også andre bipersoner som kommer og går, enten det er kolleger, skoleelever eller Ingrid og Jans bortskjemte sønner.

Nina Lykke er en forfatter som i beste fall kan sies å skrive bruksprosa. Hun er ikke en forfatter for den kresne, litterære leser. Her står relasjonsproblematikken i sentrum, og en hemmelighet bak denne litteraturens store gjennomslag er kanskje at den er så lett gjenkjennelig. Det er så å si snakk om lavterskellitteratur, der alle skal med.

Det vulgære

Skuespillerne står frontalt vendt mot publikum gjennom det meste av stykket.

Det er enkle poenger de skal ha fram. Det handler om lidenskapsløse ekteskap, utroskap og desperate forsøk på selvrealisering i livets høst. Det er noe flatt over det hele, selv om den godslige humoren lett vekker umiddelbar latter. Et høydepunkt i så måte er når Jan havner i en karaokefelle med Coldplay. Som parodi på offentlig ansatte menn i 50-årene som absolutt ikke bør verken synge eller danse, er innslaget uovertruffent i sin umiddelbare komikk.

Det er ikke til å komme forbi at Nina Lykke til tider kan være en ganske vulgær forfatter. Jeg er litt i tvil om det egentlig er meningen at dette skal bryte så ofte gjennom som det gjør i denne oppsetningen.

Det hverdagslig banale avspeiles også scenografien til Signe Gerda Landfald, som virker litt gold og øde.

Likevel er teaterversjonen av Nei og atter nei stort sett både effektiv og vellykket på sine premisser. Med det forbehold at det aldri vil være mulig å gjøre virkelig interessant teater ut av en bok som Nina Lykke har skrevet.

Varme Tøyen

Fra hverdagslige middelklasseproblemer skal vi over til mer gatesmart realisme i Riksteatrets tredje nye oppsetning denne våren. Det handler om ungdomsstykket Hør’a dagbok!, som bygger på Amina Sewalis bok med samme tittel.

Anders T. Andersen har regien. Han har tidligere med stort hell satt opp Verdiløse menn, basert på musikken og universet til Joachim «Jokke» Nielsen. Også i dette stykket står musikken i sentrum. Nancy, spilt av Samantha Gurah, vil bli best i verden på pianorapping! Men hun sliter samtidig med dysleksi, og blir plassert i en slags taperrolle. Samtidig må hun orientere seg i det tøffe miljøet på Tøyen, der det gjelder å bli akseptert av den kuleste gjengen.

Stykket er ikke overraskende til syvende og siste en hyllest til nettopp Tøyen, stedet der hjertevarmen til enhver tid ser ut til å vinne over de kalde omgivelsene.

Stereotypiene

Akkurat dette kunne selvsagt blitt i overkant enkelt, hadde det ikke vært for at stykket i lange partier er mer dystert enn morsomt og hjertevarmt. Slik sett er dette sosialrealisme som fremstår troverdig.

Nancy får en uventet venn og medsammensvoren i den «utdrevne» Bærum-gutten Ask, spilt av Hans Magnus Hildershavn Rye.

Sammen klarer de to å utmanøvrere motstandere og kritikere, nedkjempe fordommer og avsløre løgn. Det hele skjer selvsagt ved hjelp av en avsluttende, og forsonende rap-battle.

Hør'a dagbok! er både sympatisk og overskuddspreget, med gode og entusiastiske rolletolkninger. Men verken forfatter eller regissør har klart å styre unna en del litt stivbeinte stereotypier. Mens folk på østkanten er snille og solidariske, er vestkantfolk kalde, kranglete og sossete.

Selv har jeg levd både øst og vest i byen (inkludert i Bærum), og tillater meg å betvile at virkeligheten er fullt så enkel som man vil ha det til på Riksteatret for tiden.

Hvilke ambisjoner?

Det er altså verdt å merke seg at Riksteatrets tre nyproduksjoner dette halvåret har vært basert på romaner. Det eneste romanene har til felles, er at de alle har vært salgs- og lesersuksesser. Som forelegg for dramatiseringer fungerer de tre bøkene godt, selv om det kunstneriske ambisjonsnivået naturlig nok vil være annerledes for henholdsvis en klassiker som Stormfulle høyder, en trivialroman som Nei og atter nei og en munter ungdomsbok som Hør’a dagbok!

Det er verken noe nytt eller særlig interessant i seg selv at et teater leter blant samtidslitteraturen (eller klassikerne) for å finne nye dramatiske satsinger. Det er en tendens som definitivt er kommet for å bli, og som vi neppe vil se mindre av i tiden som kommer.

Selv om Riksteatret langt på vei snubler med sin versjon av Stormfulle høyder, er det ingen grunn til at ambisjonene framover må ligge på nivå med Nei og atter nei. En mellomting burde være mulig å få til.

Men mer interessant er det å spørre hvor de kunstneriske ambisjonene til Arne Nøst og hans kvinner og menn egentlig ligger, nå når de nærmer seg et 75-årsjubileum. Mangfold er bra, også for en 75-åring. Likevel sliter jeg med å få øye på en tydelig retning for «hele landets teater».

Kanskje kommer svaret til høsten? Hva med en dramatikerkonkurranse i anledning jubileet, for eksempel? Blir det festforestilling? I tilfelle hvor?

Vi får vente i spenning.

NB: I tillegg til de tre nevnte stykkene viser Riksteatret denne våren også Katrine Srøms Bølgebrus, utendørsteater for de minste barna.