Samtiden-debatt om selvmord: Et fenomen vi ikke kan lukke øynene for

28. mars ble den nyeste papirutgaven av Samtiden lansert. Temaet for utgaven er selvmord.

Hvordan kan vi – samfunnet – forhindre at mennesker tar sitt eget liv? Kan faren for selvmord oppdages på forhånd, og kan vi kreve at psykologer og psykiatere ikke gjør feilvurderinger? Hvordan omtales selvmord – i de store mediene, på sosiale medier og mennesker imellom? Hvor stor er faren for at omtale av selvmord fører til at flere tar livet sitt?

På Riviera restaurant i Grensen i Oslo samlet Samtiden et tverrfaglig panel bestående av noen som daglig møter mennesker som vil ta sitt eget liv, som må ta stilling til hvordan selvmord skal omtales eller som forsker på hva som får mennesker til å ville ta sitt eget liv.

Alle artiklene om temaet kan leses her.­

Samfunnsendring

Det er etikkredaktør i NRK, Per Arne Kalbakk, som får ordet først. Han er medlem i Norsk Presseforbunds såkalte 4.9-utvalg, som skal vurdere endringer i Vær Varsom-plakatens punkt om omtale av selvmord.

– Selvmord er et samfunnsproblem som mediene må møte med mer åpenhet, ikke mindre. Men det er viktig hvordan mediene velger å omtale selvmord, sier han.

Han forteller at det har skjedd mye med medienes dekning de siste årene. Da han begynte som journalist i NRK tidlig på 1990-tallet, var selvmord nærmest et absolutt tabuområde for mediedekning.

– Det er en større åpenhet i samfunnet for øvrig. Dette kom før pressen. Sosiale medier har også vært med på at det har blitt en større åpenhet rundt dette.

I 2006 skjedde det en endring i Vær varsom-plakaten. «Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales» sto det før det, men dette ble da endret til formuleringen «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk» og så mer utfyllende om hva man bør unngå i omtalen av det.

– Det er en diskusjon hos oss nå som går på om ordlyden i punktet bør endres. Nå står det kun hva som bør unngås ved omtale av selvmord. Det bør heller være fokus på hvordan det kan omtales.

– Det er også en økende bevissthet om å lage saker om håp og om hjelp, sier han.

Overlege Ljubica Glumac jobber innen akuttpsykiatri og møter daglig mennesker i krise, som ikke ser noen annen utvei.

Tenker dere på pressen når det går galt?

– Ja. Vår første følelse når det går galt er ofte frykt, forteller hun.

Er det pressens oppgave å avdekke feil helsepersonell gjør?

– Ja, det er jo det, svarer Kalbakk.

– Det er en essensiell del av pressens oppgave. Men det er viktig å få med det fulle bildet. Vi vet at det er komplekst, og det er det viktig å få med. Og det er mest aktuelt for pressen å skrive om det om det er en tilsynssak, osv.

– I disse tilfellene er det oftere viktig å belyse nedbygging og tilbudet. Mer kritikk av politikken, legger han til.

Nullvisjon vs. bevilgninger

Regjeringen har innført nullvisjon for selvmord i Norge. Det er et helsepolitisk begrep, men i praksis har det blitt en allmenn oppfatning at selvmord ikke skal skje.

– Det må gjenspeiles i midler til behandling, påpeker psykolog Ingrid Lerø, som sier at det i møte med et selvmordstruet menneske oppstår et spenn mellom forventningen om nullvisjon og mangelen på anerkjennelse av alvorlighetsgraden ved psykiatriske sykdommer.

Det bevilges stadig mer penger til psykisk helsevern. Samtidig bygges antall døgnplasser ned til fordel for at man bygger opp poliklinikker og tilbud i kommunen. Flest mulig skal behandles på laveste mulige behandlings- og omsorgsnivå. Helsepersonell sine vurderinger påvirkes av helseøkonomiske føringer, forteller Lerø, Glumac og psykiater Na Nguyen Pham, som i det nyeste nummeret av Samtiden har skrevet teksten «Ingen skal dø på min vakt».

En dreining mot færre døgnplasser betyr at helsepersonell må vurdere hvem som er minst syk og kan klare seg uten innleggelse.

– Vi må vurdere syke opp mot andre syke. Det er en konstant prioritering. Hvem er mest syk og trenger en døgnplass? sier Glumac.

Psykolog Lars Dehli mener også at det trengs mer kompetanse og at selvmord må få en større plass i utdanningen av psykologer. Nyutdannede han møter føler ofte at de har altfor liten, ofte ingen, kompetanse på dette.

– Kun 20 prosent av psykologer føler seg kompetente på vurdering og behandling av selvmord, forteller han.

Må møtes som menneske

Generalsekretær i Kirken SOS, Lasse Heimdal, forteller at frivillige ved Kirkens SOS’ døgnåpne krisetjeneste hver dag har samtaler med mennesker som opplever at livet ikke lenger kan leves.

Selvmord tar flere liv blant unge i Norden enn både trafikkulykker, overdoser og kreft. Hvert år svarer Kirkens SOS på rundt 180.000 henvendelser fra innringere og innskrivere på telefon, melding og chat. I fjor handlet 18 prosent av telefonsamtalene og 45 prosent av de skriftlige samtalene om selvmord.

– Hvert 20. minutt gjennom hele døgnet starter vi en ny samtale med en som vil ta sitt eget liv, forteller Heimdal.

– Nøkkelen er å møte dem der de er. Vi er opptatt av å anerkjenne den som ringer, å forstå og se vedkommende. Vise aksept, støtte, aldri fordømme. Våre frivillige får opplæring i å være lyttende, forståelsesfull og utforskende, uten å avbryte eller korrigere. Det har enorm betydning, forteller han.

– Det er viktig å ufarliggjøre det. Mye er gjort bare man oppnår kontakt og snakker om det. Det farligste er når man er alene med tankene.

Filosof og stipendiat Anniken Fleisje har sett på etiske og filosofiske perspektiver på selvmord. Spørsmålet om det er etisk akseptabelt å ta sitt eget liv har blitt stilt av filosofer siden de gamle grekernes tid, kanskje enda tidligere.

– Det handler kanskje ikke om aksept, men anerkjennelse og forståelse er viktig.

Lerø, Glumac og Pham møter mennesker som trenger akutt hjelp, og vurderinger de gjør kan få fatale følger.

De understreker også viktigheten av å se vedkommende, å møte dem på et mellommenneskelig plan.

– Ofte er jeg først og fremst menneske, og ikke ekspert. Det viktigste er å skape håp, sier Pham, som forteller at den første timen med en pasient er viktig.

Større åpenhet – håpefull

Lars Dehli har jobbet som psykolog i tjue år og forteller at det har skjedd en endring siden han startet. Det er ingen økning i selvmordstanker hos pasientene, det har vært konstant, men når han spør pasientene i dag om de har snakket med noen om tankene, svarer de som oftest ja.

– Det var veldig mye vanligere at folk sa nei på dette spørsmålet før, ofte hadde de vært helt alene med tankene.

– Dette gjør meg veldig håpefull. Jeg opplever at det er en mye større åpenhet i dag. Jeg tror ikke vi ville hatt denne debatten for ti år siden. Jeg tror ikke Samtiden ville laget dette nummeret for ti år siden.

I Samtiden 2-2023 finner du også, blant annet, Alf van der Hagens samtaleintervju med forfatteren Per Petterson, mens Agnete Haaland skriver om Henrik Ibsens sterke internasjonale posisjon og kritiserer at vi ikke utnytter de mulighetene det gir oss her hjemme. Artiklene fra papirutgaven vil bli publisert på nett de neste par ukene.