Robert Maxwell: En grisk tragedie

­Våren 1991 sto Robert Maxwell på toppen av sitt personlige og profesjonelle liv. Han hadde nettopp kjøpt New York Daily Mail, byens avisstolthet, og be takket, hyllet og beundret av New Yorks politiske og kulturelle elite. Fra før kontrollerte han den britiske Mirror-gruppen, og nå var Maxwell i ferd med å nå sine drømmers mål: Nemlig å gå forbi sin australske erkerival Rupert Murdoch og bli verdens største mediemogul.

Men skjebnen ville det ganske annerledes: Bare et halvt år senere ble Robert Maxwell funnet druknet, etter det som ble antatt å være et fall fra hans private yacht. Mange har spekulert i om dødsfallet i virkeligheten var et selvmord, eller var det kanskje noen som hadde tatt livet av 68-åringen?

Favorittdatter

Yachten der Maxwell hadde tilbragt sine siste timer, var oppkalt etter favorittdatteren Ghislaine, født i 1961. Hun var den rike og privilegerte, pene og grenseløse kvinnen som pleiet kontakt med verdenseliten. I hennes vennekrets var det både sosial og økonomisk kapital i overflod. En av dem hun etter hvert knyttet seg nærmest til var Jeffrey Epstein, og dermed var teppet gått opp for en av vår tids virkelig store skandaler.

Man må ha levd under en stein de siste årene hvis man ikke har fått med seg historien om Epstein, Maxwell og prins Andrew. En historie som blant alle sine frastøtende detaljer inneholder anklager om menneskehandel og grove seksuelle overgrep. Prins Andrew ble som følge av anklagene om seksuell omgang med en mindreårig fratatt sine kongelige oppgaver av sin egen mor, dronning Elizabeth.

Psykopatisk

Enda verre gikk det for Ghislaine Maxwell. Hun soner nå en dom på 20 år i amerikansk fengsel. Ifølge påtalemyndighetene og de kvinnene som har vitnet, var det hun som sto bak planleggingen og rekrutteringen av stadig nye ungjenter til Jeffrey Epsteins nøye organiserte sexmisbruk.

Dommen er anket, men inntil videre sitter Maxwell vel forvart bak lås og slå. I Netflix-dokumentaren «Uanstendig rik» er det flere som mener å vite at Ghislaine Maxwell er en kvinne med psykopatiske personlighetstrekk. En som i egne øyne står over loven, og som derfra ser ned på de fleste andre. For henne er mennesker noe som kunne brukes og utnyttes, skal vi tro de som har møtt henne. Det er som å høre ekkoet av hva som i sin tid ble sagt om faren, Robert Maxwell.

Jødisk familie

Historien om Robert Maxwell starter for 100 år siden i den lutfattige landsbyen Solotvino i datidens Tsjekkoslovakia. Hans døpenavn var Ján Ludvik Hoch, og han ble født i juni 1923 som ett av den jødiske familiens ni barn. Ikke alle vokste opp, men lille Ján skulle bli en både stor og sterk gutt. Han ble forgudet av moren, men jevnlig banket opp av faren. Det siste var en «vane» han skulle videreføre da han selv ble far.

Da Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia i 1939, sluttet den bare 16 år gamle Ján seg til motstandsbevegelsen. Gjennom mange og tildels mørkelagte omveier, og flere navnebytter, endte han opp som offiser i den britiske hæren under navnet Robert Maxwell. Det sies at han lærte seg flytende engelsk ved å høre på Winston Churchills radiotaler.

Ved krigens slutt ble han stasjonert som del av de allierte styrkene i Berlin. På det tidspunktet hadde han også møtt sin kone, franskfødte Elisabeth Meynard.

Familien hjemme i Solotvino var nesten utryddet. Bestefaren, faren, moren og tre av søsknene var blitt drept i Auschwitz. Bare to søstre overlevde krigen. Senere skulle Maxwell vekselvis avvise og anerkjenne sin jødiske herkomst.

Spionen Maxwell

Med base i Berlin, og som nyslått britisk statsborger, begynte Robert Maxwell å kjøpe seg opp i forlagsbransjen. En spesialitet var oppslagsverk, encyklopedier, som i etterkrigstiden var god forretning i de fleste land. Mye tyder på at Maxwell i disse årene også jobbet for den militære britiske etterretningstjenesten MI6. Det kan forklare hvorfor han lyktes med å tåkelegge sin egen personlige og militære fortid. Ifølge øyenvitner skal Maxwell under krigen ha skutt og drept både soldater som hadde overgitt seg og vilkårlige sivile.

Til tross for at han var en mann med høye sosiale ambisjoner, foraktet Maxwell den britiske overklassen og deres snobberi av hele sitt hjerte. Da han i 1964 stilte som kandidat til parlamentsvalget, var det derfor for det engelske arbeiderpartiet Labour. De politiske ambisjonene var skyhøye: «Jeg skal bli landets neste statsminister», fortalte han vennene sine.

Tyrann

Men til tross for et enormt selvbilde, ble den politiske karrieren relativt kortvarig. Ved valget i 1970 fikk ikke Maxwell fornyet tillit i valgkretsen sin. Det innebar at han kunne bruke enda mer tid på sin mangslungne forretningsvirksomhet. Allerede på det tidspunktet var Robert Maxwell en rik mann. Han hadde kjøpt det enorme herskapshuset Headington Hill Hall utenfor Oxford, hvor han installerte sin etter hvert store familie.

Han og kona fikk i alt ni barn, men en datter døde som liten. Hans eldste sønn Michael døde etter å ha ligget i koma i syv år. Robert Maxwell var ikke en mann som viste følelser, men disse dødsfallene skal ha gått sterkt inn på ham. Kanskje medførte det også at han ble enda mer rigid i sin oppførsel overfor de gjenlevende barna. Maxwell var en skikkelig hustyrann. Hvis han syntes barna skulle straffes, slo han dem med et belte. Etterpå måtte barna skrive et brev til ham, der de unnskyldte sin egen oppførsel.

Dessuten pleide han, gjerne under middagen, å gi dem i oppdrag å holde uforberedte «foredrag» over et emne han selv hadde valgt. Barna fryktet alltid dette, og Robert Maxwell la ikke fingrene imellom hvis de ikke var gode nok.

Men også her ser yngstedatteren Ghislaine ut til å ha stått i en særstilling. Hun ble raskt hans favorittbarn, og var den eneste han hadde bilde av på skrivebordet sitt.

Mirror-gruppen

I 1984 gikk endelig en gammel drøm i oppfyllelse for Maxwell. Han fikk kjøpt den viktige Mirror-gruppen. Mediekonsernet ga blant annet ut den svært innflytelsesrike tabloidavisen Daily Mirror, samt Sunday Mirror, Daily Express og en rekke andre aviser. Konsernets største konkurrent var News Corp eid av Robert Maxwells evige konkurrent, Rupert Murdoch, som blant annet ga ut The Sun og The Times.

I 1988 kjøpte Maxwell også den gamle og prestisjefylte forlagsgruppen Macmillan. Forlaget var i sin tid blitt startet av familien til Harold Macmillan, britenes statsminister fra 1957 til 1963.

Robert Maxwell var på god vei til å bli kanskje verdens mest innflytelsesrike mediemogul. Godt hjulpet av sitt nære forhold til politikere som Margaret Thatcher og etterfølgeren John Major, samt Labour-leder Neil Kinnock. Også Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov var en mann som Maxwell omgikkes. I tillegg hadde han nær kontakt med myndighetene i Israel, og særlig daværende statsminister Yitzhak Shamir.

Frykt og ydmykelse

Etter hvert som Maxwells rikdom og innflytelse økte, ble også hans tyranniske sider stadig tydeligere. Han hersket profesjonelt som privat med en blanding av frykt og ydmykelse. For de som falt i unåde var det kort vei til døra. De som ville samarbeide, måtte lære seg å tolke mannens stadige humørsvingninger og uforutsigbare innfall. Til tross for en vanskelig oppvekst, valgte sønnene Ian og Kevin å arbeide tett med sin far. Uten at det hjalp på oppførselen hans.

Robert Maxwell fortsatte å holde hoff og gi audienser. Særlig ble de overdådige festene på Headington Hill House begivenheter der det var viktig å bli invitert.

Samtidig ble Maxwell åpenbart stadig mer paranoid. Det hele toppet seg da han i all hemmelighet fikk installert mikrofoner i flere av kontorlokalene til Mirror-gruppen. Slik hadde han kontroll over hva som ble sagt og gjort.

Playboy-barokk

Selv om tabloidpressen på denne tiden var en pengemaskin, de nærmest trykket penger, var i virkeligheten Robert Maxwells medieimperium en koloss på leirføtter. De aller fleste av oppkjøpene hans var lånefinansierte, og det i en tid der rentene var atskillig høyere enn de er i dag. Lenge kunne Maxwell håndtere dette ved å flytte penger fra det ene selskapet til det andre, og ved kunstig å puste opp aksjeverdien.

Hans private forbruk lot seg ikke merke av pengeproblemene. I tillegg til en rekke biler, hadde Maxwell sin egen flåte av helikoptre som fraktet den evig rastløse mannen dit han ville. Han hadde innredet en egen toppleilighet i nabohuset til Mirror-gruppen, der han tilbrakte stadig mer tid. Og han hadde altså yachten Lady Ghislaine, som til enhver tid lå klar til å ta ham med på cruise i Middelhavet. Noen særlig utviklet estetisk sans hadde Robert Maxwell ikke. En besøkende på yachten beskrev innredningen som «1970-talls Playboy-barokk».

Tømte pensjonskassen

Da han i 1991 overtok New York Daily Mail, var Maxwells økonomiske problemer for alvor i ferd med å toppe seg. Som en siste desperat handling for å holde kreditorene og bankene fra livet, hadde han tatt ut store summer fra Mirror-gruppens pensjonsfond. Dette var penger som skulle sikre de ansatte en økonomisk trygg alderdom. I stedet skulle det snart vise seg at de fleste av pengene var forsvunnet. I 1992 ble det anslått at Mirror-gruppen til sammen hadde tapt syv og en halv milliarder kroner.

Også sønnene Ian og Kevin ble sittende med enorme pengekrav. Og far sjøl? Han var død.

I november 1991, like før hele den økonomiske skandalen var i ferd med å sprekke, hadde Robert Maxwell lagt ut på en overraskende ferd med Lady Ghislaine. Ombord gjorde han seg stort sett utilgjengelig, og mannskapet om bord reagerte på at den ellers så hyperaktive mannen tilbrakte mange timer i tilsynelatende uvirksomhet.

På formiddagen 5. november oppdaget man at Robert Maxwell var borte fra skipet, som da befant seg i farvannet utenfor Kanariøyene. Samme kveld ble han funnet, omkommet i sjøen.

Til Israel

Siden har spekulasjonene gått høyt om hvorvidt det var en ulykke, et selvmord eller om noen med et hevnmotiv tok livet av Robert Maxwell. Den offisielle obduksjonsrapporten konkluderte imidlertid med at dødsårsaken var et hjerteattakk, med følgende drukning.

Bare dager etter sin død ble Maxwell fløyet til Israel der han fikk en storslått begravelse, med tilstedeværelse både av statsminister Yitzhak Shamir og president Chaim Herzog. Æren han ble vist i Israel har underbygget ryktene om at Robert Maxwell i tillegg til så mye annet også var spion for Mossad.

Det siste får vi nok aldri vite svaret på. Like lite som vi noen gang får vite hva som egentlig var den indre motivasjonen til den jødiske gutten fra Tsjekkoslovakia som ble en av verdens ledende mediemagnater. Før han falt på en måte som kunne vært en Kong Lear verdig.

En ekte, grisk tragedie.