Politikerens magefølelse og dommerens rettsfølelse

­Som regel er det en god blanding av fornuft og følelser som styrer hva du sier, hva du mener og hva du gjør. Et menneskets følelsesliv kan vanskelig skilles fra fornuften eller intellektet. Politikere og dommere er intet unntak. Ja, selv en dommers avgjørelse kan inneholde et snev av følelser om rett og galt når loven, fornuften og fakta har sagt sitt.

I uminnelige tider har rettsfilosofer diskutert følelsenes betydning i politikkens og rettens verden. I dette essayet behandles politikerens magefølelse og dommerens rettsfølelse. Begrepsbruken er tilsiktet. Både politikeren og dommeren anvender følelser under utøvelsen av sine viktige samfunnsoppdrag, men på helt ulike vilkår.

Politikerens bevisste bruk av følelser

For å overleve som politiker, bør du ha en god magefølelse. Det vil si en følelse for hva som rører seg der ute, blant folk flest. En følelse om hvordan man bør te seg i møte med folks skiftende politiske meninger og holdninger. Den politiker som ikke skjønner godt nok og fort nok hvordan de politiske vinder blåser utenfor partikontoret, vil fort miste grepet.

En dreven politiker vil ofte finne det opportunt å spille på folks følelser. Det kan for eksempel gi seg utslag i at politikeren, med stor innlevelse og empati, velger å servere velgerne en nitrist historie fra virkeligheten, om en menneskeskjebne, noe alle vil grøsse ved tanken på selv å kunne havne i.

Drevne politikere vil da, årvåkne som de også vil være, alltid passe på å avrunde sine skjebnetunge historier med noe slikt som at; «et slikt uføre som personen i denne historien har blitt utsatt for, vil jeg sørge for ikke skal skje på min vakt.»

Det man sannsynligvis har klart å oppnå, ved å spille på egne følelser og folks empati for en gjenkjennelig menneskeskjebne, er å tenne et lønnlig håp og en forventning hos velgerne, om at denne politikerens parti vil sikre meg den sosiale og økonomiske trygghet og rettferdighet jeg trenger.

Den samme positive sosialpolitiske virkningen ville denne drevne politikeren aldri kunne ha drømt om å oppnå ved å begrense sitt sosialpolitiske budskap til en nøktern og informativ beskrivelse om at partiet, «under neste års budsjettbehandling, vil foreslå å øke Navs budsjett med en halv milliard for å imøtekomme de mest trengende her i landet!».

En dreven politiker vil også, i flere tilsvarende politiske situasjoner, kunne bruke deler av sitt eget følelsesregister for å tekkes velgere. Man kan for eksempel under en TV-debatt reagere spontant, ikledd sinne og fortvilelse over den «sosiale urettferdighet» man plutselig kan ha blitt konfrontert med under debatten, i regi av programledelsen. Et ikke uvanlig virkemiddel journalistikken i økende grad synes å benytte seg av i dag. En slik overrumplingstaktikk ved hjelp av sosiale «stunts», setter ofte politikerens følelser på prøver.

Hvis politikeren reagerer spontant og i affekt, vil antakelig de fleste seere reagere nikkende og forståelsesfullt til politikerens følelsesladede reaksjon. For en slik reaksjon, ikledd indignasjon og fortvilelse, vil nemlig fort kunne overskygge det politiske ansvar som den samme politikeren faktisk har.

Et ekte og spontant følelsesutbrudd fra en politiker bør imidlertid ikke overdrives. Blir det hele for voldsomt, vil folk lett kunne få mistanke om at det hele er regissert, og et spill for galleriet. Politikerens følelsesutbrudd må med andre ord oppleves ekte av folk flest. Ekte i den i den forstand at folk må kunne tenke: «Slik ville sannelig jeg også kunne ha reagert.»

En ukontrollert spontanitet, uansett hvor ekte den måtte være, må en politiker også vokte seg for å vise fram. Hvem husker vel ikke daværende Senterparti-leder Liv Signe Navarsetes raseriutbrudd i 2012? Blant annet den gangen partilederen overfor sin egen ungdomsleder Sanda Borch begikk et følelsesutbrudd som viste seg å være i drøyeste laget, både for media og for folk flest. Navarsetes utbrudd ble da også raskt karakterisert som ubehøvlet, uakseptabel utskjelling. Det førte til spekulasjoner i media om ikke Senterparti-lederen hadde et «sinne-problem» som burde behandles.

På den annen side. En for behersket og saklig politiker kan også risikere å falle i unåde hos velgerne. Vedkommende kan fort bli sett på som kjedelig, for saklig og dermed uten sjarm og guts. Hvor ofte har vi ikke hørt omtalt den stakkarslige og velmenende politikeren som stadig blir beskyldt av den brede offentlighet for å være for kjedelig og fargeløs? Han som like gjerne kunne stått der og lest opp fra en stortingsproposisjon eller fra partiprogrammet.

Politikeren kan også snakke så rundt, ullent og uangripelig at media og folk flest raskt stempler vedkommende som en «tåkefyrste» Man skulle kanskje tro at en politiker som er kompromiss-søkende, og som av og til evner å se saken fra opposisjonens side, ville bli berømmet av folk, nettopp for å opptre slik. Men slik fungerer politikken dessverre ikke. Selv ikke i et godt, dannet og velutviklet demokrati som vårt, vil en kompromissvennlig og søkende politiker kunne miste velgerappell.

For en utenrikspolitiker kan velgerappell fortone seg annerledes. Den som er satt til å ivareta nasjonens interesser ute i den store verden forventes det gjerne mer av. Egenskaper som tålmodighet, nøkternhet og sindighet teller da mer enn å kunne vise følelser og spontanitet.

En norsk utenriksminister vil derfor skåre bedre hos velgerne ved å opptre selvsikkert og «ufølsomt» enn om han skulle våge å la følelsene ta overhånd. Det er rett og slett vanskelig å forestille seg at en politiker som forhandler om Norges legitime interesser på den internasjonale arena skulle finne på å slå i bordet eller rive av seg sine diplomatiske filtre i en avgjørende forhandlingssituasjon der det står om Norges interesser. Noe slikt ville blitt mer blitt sett på som et svakhetstegn enn som en styrke.

Når folkemeningen trumfer lov og rett

Før vi behandler dommerens bruk av den allmenne rettsfølelse i rollen som dommer, kan det være nyttig å minne om hvordan stemmer fra folkedypet kan ryste, og i noen tilfelle være med på å svekke legitimiteten i et ellers godt juridisk og politisk fundert forvaltningsvedtak.

En slik rystelse i folkedypet fant sted da regjeringen i 2011 utviste den russiskfødte journalisten Maria Amelie. På tross av at regjeringen og utlendingsmyndighetene fulgte gjeldende rett og forvaltningspraksis på alle tenkelige måter, ble både regjeringen og UDI kritisert nord og for å føre en ufølsom flyktningpolitikk. Maria-Amelie-saken er imidlertid bare ett av flere eksempler fra de senere årene på hvordan selv den best forankrede forvaltningsavgjørelse risikerer å tape i kampen mot det antatt mer rettferdige ut fra det folk føler.

Også i dagens flyktningedebatt finnes flere eksempler på hvordan folks rettferdighets-følelse (kall det gjerne den allmenne rettsfølelsen) påvirker både den lovgivende og utøvende makt. I flere tilfeller der det kan stå om enkeltpersoners rettigheter og plikter overfor storsamfunnet kan folks sympati for enkeltmenneskets skjebne overstyre, selv et regjeringsforankret vedtak. Stemningen i folket, ledet an og forsterket i mediene, kan fort bli så følelsesladet at et lovlig regjeringsfattet vedtak plutselig kan bli definert i opinionen som «myndighetsovergrep» Hvis en slik oppfatning får feste seg i folket, hjelper det lite om regjeringsvedtaket er aldri så godt forankret i lover, regler og i alskens rettssikkerhetsprinsipper.

Hvis opinionen i slike enkeltsaker har godheten og toleransen trygt forvart på sin side, hjelper det lite hva regelverket sier. Hvem husker vel ikke den følelsesladete politiske debatten i kjølvannet av at Frp- leder Sylvi Listhaug kalte overbudspolitikken i asyl- og flyktningpolitikken for et slags «godhetstyranni». Antakelig var dette odiøse begrepet ment brukt som en advarsel mot det Listhaug mente var politikernes tilbøyelighet til å la sosial og menneskelig snillhet overstyre lovlig vedtatt politikk.
Politikerens vilje til å la nåde gå for rett ble i disse sakene på sett og vis målt etter hvor mange flyktninger og asylsøkere partiene var villig til å slippe inn i vårt lille, «snille» land.

Dommerens forhold til den allmenne rettsfølelse

Hvilken rolle og betydning spiller så rettsfølelsens for dommeren under utførelsen av den viktige og uavhengige dommergjerning?

For en dommer vil det selvfølgelig være utenkelig å bruke sine følelser på samme måte som vi har sett politikere kan tillate seg å gjøre. Utgangspunktet for dommeren er at den allmenne rettsfølelsen i flere strafferettslige situasjoner er å betrakte som et reelt hensyn, et hensyn som dommeren kan og bør vektlegge. Det kan dreie seg om situasjoner der dommeren skal ta stilling til skyldspørsmålet, og/eller til spørsmålet om straffens innhold og lengde.

Dommeren kan hente sine oppfatninger om den allmenne rettsfølelsen fra mange kilder. Fra den løpende rettspolitiske debatt, fra lovens forarbeid, og mer generelt, fra hva dommeren selv mener å kunne trekke av konklusjoner om en rett, rimelig og rettferdig dom, sett i lys av blant annet aktoratets og forsvarets bevisførsel i angjeldende sak.

Bruk av den allmenne rettsfølelse som et reelt hensyn under dommerens vurdering av skyldspørsmålet og straffeutmåling, skal ideelt sett bidra til at dommen oppleves så rettferdig og riktig som mulig. Sett både fra partenes ståsted, fra lovgivers, og ikke minst fra det brede lag av folket sitt ståsted.

Den allmenne rettsfølelse dannes, utvikles og endres av og under flere forhold. Rettsfølelsen kan påvirkes av en spesifikk rettspolitisk hendelse, av en sosial situasjon, av en alvorlig kriminell handling, eller av andre samfunnsforhold som rører ved folks rettferdighetsfølelse^[1].

For en dommer vil det som regel både være klokt og nødvendig å se hen til den allmenne rettsfølelsen når straff skal idømmes og utmåles. Rettsfølelsen dreier seg i bunn og grunn om å kunne se en menneskeskjebne i et mer helhetlig lys, for ikke å si, i en mest mulig relevant rettspolitisk sammenheng. Det vil for mange bety å kunne se forbi de mer snevre juridiske og rettslige rammebetingelsene.

Rettsfølelsen dannes og befestes også gjerne gjennom en god samfunnsdialog. Gjennom en kunnskapsutveksling om rettspolitiske spørsmål, gjerne ført an, både av den lovgivende, utøvende og dømmende makt. En slik samfunnsdialog mellom statsmaktene kan utmerket godt foregå under full ivaretagelse av den uavhengighet og rolleforståelse vi kan være stolte av hersker mellom maktorganene i dag.

Sett i et litt lengre historisk og rettspolitisk perspektiv vil man kunne si at den allmenne rettsfølelsen vil være avhengig av den sosiale kultur man tilhører, og av den demokratiske samfunnsorden man bekjenner seg til. For folk flest i Norge i dag, påvirkes også rettsfølelsen av kunnskapen vi har om de universelle menneskerettighetene, av Grunnloven og våre lover.

Solid kunnskap om politikkens og lovverkets rettsskapende funksjon er med andre ord avgjørende viktig i et vitalt og moderne demokrati, ikke minst for rettens mange profesjonelle aktører. Betydningen av og bruken av den allmenne rettsfølelse under utførelsen av dommeres, aktoratet og forsvarernes viktige gjerninger kan ikke understrekes sterkt nok. Det er snakk om rettsaktører som sterkere enn noen annen aktørgruppe her i samfunnet holder enkeltmenneskets skjebne i sine hender.

Det kan derfor være passende å avslutte med noen velvalgte ord hentet fra tidligere høyesterettsjustitiarius, Tore Scheis påpekning av rettsfølelsens betydning: «Til syvende og sist er det dommerne i Høyesterett som bestemmer hvordan vi skal straffes. Da må de jo vite hva den allmenne rettsfølelse er? Den må være et uttrykk for at det er noe folk gjennomgående oppfatter som riktig og rettferdig»^[2].