Nobels fredspris som våpen i Vestens kamp mot «de andre»

Dette er et synspunkt. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.­

Flere problematiske sider ved historien til Nobels fredspris har forverret seg etter at et militarisert Norge stadig mer har deltatt i Vestens offensive kampanjer mot regimer og land som står Vesten imot. Spørsmålet er da om Nobels fredspris tjener fredens sak eller om den bidrar til å skjerpe motsetninger og konflikter mellom Vesten og land utenfor Vesten.

Frederik Heffermehl har i mange år kritisert tildelingene av prisen for at de bryter med Alfred Nobels testament (Medaljens bakside – Nobels fredspris – Hundre års ubrutte muligheter. Oslo 2020). Det problemet lar jeg ligge, men vil i stedet kritisere tildelingene for å vende et blindt øye mot de historiske sammenhengene nobelkomiteen opptrer som dommer i.

Utviklingen

Den aktuelle situasjonen de siste tre årene, 2021–2023, er at Nobels fredspris blir brukt mot regimer som er sterkt mislikt i vestlig offentlighet og som vestlige land bekjemper politisk, økonomisk og militært. I 2021 gjaldt det Russland, i 2022 Russland og Belarus, og i 2023 gjaldt det Iran (som i 2003). Disse prisene er gitt for saker som er vel verd å støtte fordi det handler om ytringsfrihet og kvinners rettigheter.

Regjeringene i Russland og Iran blir kraftig fordømt, i tråd med en intens vestlig kampanje mot disse regimene, som på sin side frykter at Vesten vil komme dem til livs. Det er ingen grunn til å synes synd på disse regjeringene. Vi er mange som gjerne skulle ha sett andre regjeringer i Russland, Belarus og Iran – og i mange andre land i verden. Likevel finnes det et men i en større sammenheng.

For det første er det foruroligende at fredsprisen så tydelig blir brukt til å bekjempe regjeringer som Norge har et fiendtlig forhold til. Norge deltar i knallharde økonomiske sanksjoner mot Russland og Iran og er dessuten dypt inne på Ukrainas side i krigen mot Russland. Den offentlige opinionen i Norge er uhyre negativt innstilt til både Russland og Iran. Naboforholdet mellom nordmenn og russere var i flere hundre år godt, men nå er det på frysepunktet. Det sier noe om forverringen at den russiske konsulen i Kirkenes 25. oktober 2023 var uønsket ved markeringen av 79-årsdagen for den sovjetiske frigjøringen av Finnmark og Nord-Troms.

For det andre andre ble fredsprisen innstiftet for å oppmuntre til å styrke de interstatlige relasjonene slik de var. Ved å prisbelønne bestrebelser på forlik, avtaler og avspenning kunne norske politikere i fredsprisens første år håpe at det også ville virke gunstig inn på andre samfunnsforhold når motstandere snakket sammen over landegrensene. For øvrig overlot man politiske forandringer til hvert land innenfor deres grenser. De hvite europeernes grenser naturligvis! Norske fredspolitikere hadde svært lenge ingen ambisjon om at de europeiske koloniene i Afrika og Asia skulle få bestemme over egen skjebne og at de skulle oppmuntres fra den norske hovedstaden når de krevde å få gjøre det.

Det politiske bakteppet i Norge var i de første årene dette: Ved inngangen til 1900-tallet hadde ikke vårt land en egen utenrikspolitikk. Nordmenn den gang levde i en uskyldstilstand med håp og tro på at internasjonale konflikter kunne løses i minnelighet. Alfred Nobel så at Sveriges unionspartner egnet seg godt til å dele ut fredsprisen. På den skandinaviske halvøya hadde Norge gjort en viktig innsats for at storebror Sverige ble forvandlet fra en krigslysten militærstat til et fredelig land som ikke traktet etter krigerske eventyr, men satset på utviklingen i sitt eget land. Da Norge ble helt selvstendig i 1905, erklærte den norske staten seg nøytral, og slik fortsatte det til det tyske overfallet i 1940. Troen på forhandlingsløsninger og voldgift lå til grunn for Norges utenrikspolitikk, og det passet godt for de ledende politikerne som bemannet nobelkomiteen i Oslo.

Da 1. verdenskrig kom, avlyste de prisutdelingene, bortsett fra at Røde kors fikk prisen i 1917. Også slik markerte de på en stillferdig måte sitt sinnelag. Helt fram til 1976 hendte det nokså ofte at prisen ikke ble delt ut. Inntil da hadde ikke nobelkomiteen en så sterk ambisjon som i seinere år om å påvirke verdensopinionen. Det var fortsatt et preg av småstatens smålåtenhet over miljøet rundt Nobels fredspris. Dette er det for lengst slutt på. Kanskje særlig sterkt markert ved lysten til å gi prisen til amerikanske presidenter og å sole seg i glansen fra dem, jamfør Geir Lundestads usminkede omtale av dette fenomenet i sin erindringsbok, Fredens sekretær.

Kun én modig pristildeling

Det er allment kjent at nobelkomiteen lenge har lagt avgjørende vekt på menneskerettighetene. Men det har vært liten bevissthet om at dette engasjementet først for alvor ble gitt allmenn verdensomspennende gyldighet da europeerne ikke lenger behersket verden. Så lenge de europeiske koloniene florerte i andre verdensdeler, var ikke den norske nobelkomiteen opptatt av kolonifolkenes rettigheter i forhold til deres koloniherrer, og ingen asiater eller afrikaner mottok moralsk støtte for sin frigjøringskamp. Det falt ikke komiteen inn å gi prisen til Mahatma Gandhi så lenge Storbritannia holdt på India. Først da britene gav opp India, begynte komiteen å tenke på Gandhi, men dens fordomsfulle sommel når det gjaldt en halvnaken indisk hindu ble innhentet av drapsmannens kuler i New Dehli 30. januar 1948. Heller ingen forkjemper for jødenes rettigheter fikk fredsprisen så lenge europeerne var preget av den eldgamle antijudaismen og den mer moderne antisemittismen.

Først da de europeiske stormaktene mistet sitt globale herredømme, begynte nobelkomiteen å ivre for de globale menneskerettighetene, men fortsatt uten brodd mot mektige vestlige stater. Ingen amerikansk dissident fikk prisen for motstand mot USAs massive deltakelse i Vietnamkrigen i 1964-1973, enda denne krigen tok livet av fryktelig mange mennesker, 58.000 amerikanske soldater og flere millioner asiater. Heller ingen brite eller franskmann fikk prisen for motstand mot deres lands brutale kolonipolitikk.

Her øyner vi et mønster som er gjenkjennelig den dag i dag. Etter Nazi-Tysklands fall varmer nobelkomiteen seg på minnet om prisen til Carl von Ossietzky i 1936. Det er den eneste modige pristildelingen i nobelprisens 102 år lange historie. Komiteen vil vel gjerne hevde at prisene til kinesiske, russiske og iranske dissidenter er modig, men disse tildelingene har alle innordnet seg under den dominerende vestlige diskurs, med innflytelsesrike forslagsstillere fra vestlige miljøer. En pris til Noam Chomsky, Julian Assange eller Edward Snowden ville ha vært modig ved å sette søkelyset på grove vestlige overgrep, men det har ikke skjedd. Ingen motstander av USAs og Storbritannias overfall på Irak i 2003 eller den 20 år lange meningsløse Nato-krigen i Afghanistan 2001-2021 har fått Nobels fredspris. Ei heller har komiteen premiert noen kritikere av Nato-bombingen av Libya i 2011, enda den ødela det libyske samfunnet og åpnet for den tragiske flyktningestrømmen over Middelhavet i årene som fulgte.

Slike pristildelinger ville hatt brodd også mot norske politikere som trakk Norge med i krigene i Afghanistan og Libya, med så katastrofale resultater. Motet i nobelkomiteen befinner seg på et lite sted. Det er ikke underlig at den mangeårige sekretæren Geir Lundestad gav medlemmene av komiteen et lunkent skussmål i Fredens sekretær.

Forholdet til Iran

Forholdet til Iran illustrerer tydelig hvor problematisk fredsprispolitikken er, når vi ser den i en større sammenheng. Iran (tidligere kalt Persia) er en av verdens eldste sivilisasjoner. Landet var i lange perioder en stormakt på linje med Romerriket, Kina, Mughal-imperiet på det indiske subkontinent og det osmanske riket. Den dag i dag er Iran preget av sin eldgamle, enestående historie gjennom mange tusen år. Iran ble aldri erobret som europeisk koloni, men var i kriger både med Storbritannia og Russland. Det europeiske presset økte på 1800- og 1900-tallet, og etter hvert kom også amerikanerne på banen. Den iranske sjahen stod delvis imot presset utenfra, dels ble han nødt til å gi konsesjoner, særlig til britene, som tok hånd om oljeutvinningen og storparten av profitten fra den. Iran ble i 1906 et konstitusjonelt monarki, med en folkevalgt nasjonalforsamling, og etter 2. verdenskrig oppnådde den kontroll med regjeringen (parlamentarisme). Men da den radikale og nasjonalsinnede statsminister Mossadeq gjennomdrev en nasjonalisering av den iranske oljen, ble han i 1953 fjernet i et kupp iscenesatt av Storbritannia (MI6) og USA (CIA). Mossadeq var en overbevist demokrat, og han var i ferd med å gjennomføre dyptgående sosiale reformer. Han var et tidlig motstykke til Salvador Allende i Chile.

Etter Mossadeq, fra 1953 til 1979, fikk vi sjahens diktatur, understøttet av USA og Storbritannia. Oljeindustrien ble drevet og kontrollert av et vestlig konsortium med britiske, amerikanske, nederlandske og franske kapitaleiere. Sjahens regime møtte økende motstand, men all opposisjon ble brutalt undertrykt av myndighetene, med SAVAK, det hemmelige politiet, som ledende kraft i forfølgelsen av sjahens kritikere. Vestmaktene støttet sjahen til tross for dette – det gjorde også Norge, og den norske nobelkomiteen gav ikke fredsprisen til noen iransk dissident i perioden 1953-79. Mossadeq burde ha vært en opplagt kandidat; han døde først i 1967.

Ingen i Norge undret seg over denne forsømmelsen. Komiteen har vært taus når det gjelder dissidentene under klart vestvennlige og veststøttede diktaturer (f.eks. Chile og Brasil mfl i Sør- og Mellomamerika og de fleste land i Midt-Østen, samt land i Asia). Heller ikke noen palestiner i Palestina har fått Nobels fredspris for å opponere fredelig mot Israels okkupasjon av palestinske områder. Bare da Yasir Arafat inngikk avtale med Israel, fikk han i 1994 prisen for dette, sammen med to israelske ledere, Yitzhak Rabin og Shimon Peres.

Prisene til Albert Lutuli og Desmond Tutu i Sør-Afrika i 1960 og 1984 kom da det var blitt stuerent i Vesten å kritisere apartheid i Sør-Afrika. Da hadde de fleste europeiske koloniene i Afrika vunnet selvstendighet. Lutuli og Tutu var europeiserte kristne afrikanere, som ikke representerte noen trussel mot Vesten – tvert imot. De gav håp om en fredelig svart maktovertakelse som ikke skadet vestlige interesser.

Revolusjonen som styrtet sjahen av Iran i 1979, var en flodbølge som sjokkerte den vestlige verden. Styrket av religiøs glød trosset massene kuleregnet fra sjahens politi, sjahen flyktet, og mange millioner mennesker i Teherans gater hilste Ayatolla Khomeini velkommen da han vendte tilbake fra sitt eksil i Frankrike. Alle vestlige interesser ble feid vekk. Det som imidlertid ble spikeren i kista når det gjaldt USAs vennskap med Iran, var den langvarige okkupasjonen og gisseltakingen i den amerikanske ambassaden i Teheran. Dette gjorde USA kronisk fiendtlig innstilt til Iran, med ayatolla-regimet som skyteskive.

I 1980 utnyttet Saddam Hussein dette fiendskapet og gikk til invasjonskrig mot Iran. Iran var da meget sårbart, ettersom revolusjonen hadde svekket forsvaret. Likevel kjempet hundretusener av iranske soldater med revolusjonær glød mot den irakske invasjonen. Saddam Hussein ble støttet av USA og de andre vestmaktene, og tysk industri leverte kjemikalier som satte ham i stand til å bruke gass mot iranerne. Ingen vestlige sanksjoner rammet Hussein for det!

Ifølge forsiktige beregninger ble vel 260.000 iranske soldater drept på slagmarken. I tillegg døde 220.000 iranske soldater og sivile av krigsskader i årene 1980-2012. Det vil si nærmere en halv million drepte. I Norge omkom i 1940-45 ti tusen mennesker som følge av krigen. Men Iran hadde et median folketall på 1980-tallet som var femten ganger større enn Norges i 1940-45. Det reduserer forskjellen i dødelighet til godt og vel tre ganger så stor i Iran, som dessuten måtte ta seg av 400.000 med alvorlige krigsskader og mer enn 140.000 foreldreløse barn. Med tanke på det varige inntrykk 2. verdenskrig har etterlatt seg i Norge, burde det være mulig å forstå hvordan dette har virket inn på psyken i Iran, der krigen kom i forlengelse av sjahens represjon og en dramatisk revolusjon. Dessuten skadet revolusjonen og krigen økonomien i høy grad.

Iran har ikke vært et rendyrket diktatur etter sjahens fall, men det har hatt varierende grader av autoritært styre, ensretting og undertrykkelse, alt under ledelse av prestestyret. Hvor stor støtten har vært i befolkningen, er vanskelig å si sikkert. Skal man tro eksiliranere, hersker regjeringen på bayonettene. Vestlig presse har latt eksiliranerne bestemme diskursen om Iran, men vi vet helt fra den franske revolusjons dager hvor upålitelige politiske emigranter er med hensyn til det landet de har forlatt. I Iran har det til fastsatte tider vært valg til nasjonalforsamlingen og presidentembetet. Prestestyret har rensket ut noen av kandidatene, men Iran er ikke et ettpartidikatur. Valgresultatene har variert opp gjennom årene. Det finnes en rekke land i verden som er mer diktatoriske enn Iran. Flere av dem er vestvennlige og veststøttede.

Den store konstante faktor i Irans etterrevolusjonære historie har vært USAs uforsonlige fiendskap: Det er blitt forsterket av Irans uforsonlighet mot Israel. Israels venner i USA har utmalt hvilken fare dette utgjør for Israel. Det har ført til at USA har rustet Israel til tennene. Israel er i dag Midt-Østens militære supermakt med atomvåpen i bakhånd, atomvåpen som Norge i 1959-60 hjalp Israel til å utvikle. Israel og USA har for øvrig regissert en rekke attentater i Iran mot vitenskapsfolk og militære nøkkelpersoner.

Israels og USAs demonisering av Iran har gitt støtet til en sanksjonspolitikk som har blitt stadig mer vidtgående. Irans økonomi blir forsøkt strupt på alle måter, og dette skader landet i høy grad. Dårlig levestandard og folkelig misnøye er en uunngåelig følge. Norge deltar uten unntak i disse sanksjonene. USA og Israel har særlig begrunnet sanksjonspolitikken med at den er en straff for at Iran kanskje vil skaffe seg atomvåpen. Insinuasjonene og beskyldningene mot Iran minner om dem som ble rettet mot Saddam Hussein i 2003. Det hører med til historiens ironi at atomsupermakten USA, som har brukt atomvåpenet mot hundretusener mennesker, og Israel som har blitt atommakt i dølgsmål, leder an i disse insinuasjonene mot Iran.

Irans politiske liv er splittet mellom konservative prester og politikere og moderate prester og politikere. De moderate har bidratt til en iransk vilje til å inngå kompromiss om landets atomprogram. Et slikt kompromiss ble inngått på slutten av Barak Obamas presidenttid i 2015. Dette kunne ha fortjent en fredspris! Men på Israels oppfordring gikk Donald Trump i 2018 vekk fra avtalen, og Iran ble sittende igjen med svarteper: De hadde gått med på strenge restriksjoner på atomprogrammet samtidig som de ble fratatt de lettelser i sanksjonene som vestmaktene hadde avtalt med dem. Da Iran fra 2019 reagerte med å ekspandere sitt atomprogram ut over restriksjonene, utløste det nye runder med vestlige fordømmelser og sanksjoner.

De konservative i Iran har i seinere år fått overtaket på de moderate etter at disse ble kritisert for å ha gitt etter for presset fra USA og deres allierte og at dette var forgjeves da de vestallierte likevel fortsatte den knallharde sanksjonspolitikken. Når de konservative sitter med makten, har dette ført til innenrikspolitiske innstramminger som har rammet en sekulær og urban livsstil, og ikke minst har det rammet kvinneemansipasjonen. I neste omgang kommer så den norske nobelkomiteen og moraliserer mot denne innstrammingen, enda Norge har bidratt til å forårsake den.

Kan forverre situasjonen

Min kritikk mot bruken av Nobels fredspris bunner ikke i uenighet om verdien av ytringsfrihet og retten til å leve sitt liv slik man selv ønsker så lenge dette ikke skader andre. Min kritikk dreier seg om at nobelkomiteen ikke tar hensyn til den sammenheng deres prispolitikk skjer i. Prisen dreier seg om en individorientert premiering, ved utpeking av en helt som kjemper den gode strid og som blir hyllet for det. I denne hyllesten ser komiteen bort fra den konteksten dette skjer i. Det iranske «regimet» blir fordømt som udemokratisk og undertrykkende uten å nevne med ett ord at det er Norges nære allierte, med Norge på slep, som helt fra 1953 har forårsaket den utvikling som har gitt «regimet» en undertrykkende makt. Den største trussel mot den historiske sannheten er ikke løgnen, men halvsannheten. Demoniseringen av Iran er en halvsannhet.

Praksis med å gi Nobels fredspris til helter som står imot de «regimer» som Norge og det øvrige Vesten har et fiendtlig forhold til, har alvorlige langtidsvirkninger ut over den umiddelbare effekten av pristildelingen. Det er lett å være enig med Geir Lundestad i at den positive effekten har blitt overvurdert og i mange tilfeller har uteblitt. Det gjelder prisene til kinesiske og russiske dissidenter, til israelske politikere og amerikanske presidenter, i særlig grad den skamløse prisen til Barak Obama i 2009 for å ha holdt vakre taler i begynnelsen av sin presidenttid.

Slike prisutdelinger kan faktisk bidra til å forverre situasjonen. Innad blir den forverret i Iran ved at regimet ser pristildelingene som et ledd i vestlig propaganda og press for å kvitte seg med den iranske regjeringen. Den reagerer da med å stramme hardere til.

I Vesten blir også situasjonen forverret ved at opinionen mer og mer todeler verden: de gode (det er oss) og de onde (det er de andre). Ved å se suverent bort fra årsakene til at verden er blitt som den er, virker Nobels fredspris fordummende. Den stadfester og forsterker europeiske og vestlige fordommer. Den oppmuntrer til å se på verden i svart og hvitt, ikke i ulike gråsjatteringer. Ved å fremme ideene som ligger til grunn for menneskerettsfundamentalismen, blir prispraksisen ahistorisk og stimulerer til en kompromissfiendtlig prinsippfasthet, basert på en uberettiget vestlig selvgodhet.

Fordømmelsene av Sjia-Islam kommer i en situasjon der sjiaene blir forfulgt i mange sunnimuslimske land. USA har i en lang årrekke oppmuntret til fiendskap mellom Iran og dets sunnimuslimske naboer. Nobelkomiteens atferd passer som hånd i hanske for å stive av den ideologiske fronten mot Sjia-Iran. Men i år har det skjedd noe som har kommet på tverke for USAs og Vestens isolasjonskampanje mot Iran.

For det første er det flere sunnimuslimske stater, blant annet i Gulfen, som i motsetning til Norge har holdt på relativt gode forbindelser med Iran. Men i tillegg har Saudi-Arabia i år innledet en avspenning i forholdet til sin store sjiamuslimske rival. Dette er en avspenning som utmerket godt kunne ha fortjent en Nobels fredspris til Saudi-Arabias og Irans ledere. Men nobelkomiteen valgte i stedet å forsterke den politiske krigføringen mot Iran med å gjenta pristildelingen fra 2003 til en kvinnelig dissident.

En annen effekt av nobelprisene med brodd mot et konservativt Islam er at de kan stimulere til økt islamofobi både i Norge og ute i verden.

Antiholdningene mot islam gjør seg ikke minst gjeldende i synet på konflikten mellom Israel og palestinerne. Propalestinere blir anklaget for å være antisemitter, fullstendig løsrevet fra antisemittismens historie. Araberne er semitter, og antisemittismen har i over tusen år dreid seg om en kristen, europeisk antijudaisme: Jødene ble forfulgt fordi de ikke ville godta Jesus som sin frelser. Dette kristne fiendskapet mot den jødiske mosaiske tro ble fra 1800-tallet til midten av 1900-tallet omformet til en enda giftigere antisemittisme rettet mot jødene som «rase».

Nobelkomiteens ideologiske felttog mot Iran bidrar til at folk flest får et inntrykk av at Islam er totalitær, intolerant og undertrykkende. Dette blir slått i hartkorn med IS, som er en rabiat avart av sunniislam som har slaktet ned sjiaer, særlig i Irans naboland Irak. I samme slengen blir palestinere og propalestinere beskyldt for å være antisemitter. Det blir tent en motild mot sympatien for palestinerne med disse beskyldningene, gjerne kombinert med sterk støtte til Israels framferd mot palestinerne. Det som i virkeligheten da skjer, er at europeerne, særlig tyskerne, lar palestinerne være stedfortredende sonofre for de europeiske og særlig de tyske forbrytelsene mot jødene.

Dette går nå så langt at vi ser en bølge av oppsigelser og kanselleringer som rammer kunstnere, litterater og akademikere i vestlige land fordi de har ytret seg propalestinsk, noe som blir påstått å være antisemittisk. Selv fotballspillere blir utestengt for å ha ytret sympati for palestinernes skjebne! Dette skjer i land som fram til 7. oktober 2023 profilerte seg som kompromissløse forkjempere for ytringsfrihet. Ytringsfriheten har blitt utbasunert som en grunnverdi i Vesten, og i EU sies den å være fundamental for de såkalte europeiske verdiene. Nå ser vi at denne retorikken er tom svada når den blir satt på prøve.

Det er historisk ubeleilig for nobelkomiteen at fredsprisen som for andre gang ble gitt med brodd mot Sjia-Iran, kom en høst da den ulmende konflikten mellom Israel og palestinerne eksploderte. Nobelkomiteen har en historie for å premiere avtaler mellom Israel og araberne, selv om disse avtalene overhodet ikke har løst de grunnleggende problemene: Israels ekspansjon på palestinsk mark og undertrykkelsen av palestinerne. Denne stadig sterkere undertrykkelsen utløste Hamas’ terrorangrep på Israel 7. oktober 2023 og den etterfølgende stadig pågående israelske terrorbombingen av Gaza, akkompagnert med drap og fordrivelse av palestinere på Vestbredden. Bombene i Gaza har norske komponenter, sjenerøst stilt til disposisjon for Israel av USA.

Palestinernes lidelser har vakt sympati blant mange mennesker i mange land. Men den katastrofale utviklingen har også forsterket antimuslimske holdninger, noe som har nøytralisert forskrekkelsen over at mer enn 20.000 palestinere er drept i løpet av vel tre måneder.

Det minste man kan vente av en fredsinstitusjon er at den ikke bidrar til å farge negativt norske og vestlige holdninger til «de andre» i verden. Med sin praksis bidrar komiteen til en unyansert svart-hvitt-tenkning og mangel på historisk forståelse. Dette er mentale tilstander som forsterker motsetningene i verden og undergraver freden.

Samtiden har vært i kontakt med Nobelinstituttet, som er forelagt kritikken. De vurderer å komme med et tilsvar.