Kunstig intelligens, kunstige sinn og kunstig frykt?

­Inga Strümkes nyeste bok, Maskiner som tenker har høstet glitrende kritikk og blitt en publikumsfavoritt. Det er talende for tiden – den helt seneste tiden – at en bok om kunstig intelligens er blitt så populær for den gjengse leser. Det er fordi kunstig intelligens er gått fra å være noe kun noen få dedikerer en del tid til å tenke på, til noe alle må tenke på. Digitalisering, ikke bare av skolen, men store deler av samfunnet, har foregått med rasende og ofte ukritisk hastighet og ført til at ordinære funksjoner som kjøp og salg, offentlig transport, stemming, undersøkelser, utdanning, lesing – ja det meste en kan komme på – er kontrollert av usynlige algoritmer og kunstig intelligente programmer. Men i hvilken grad er disse programmene sinn, i hvilken grad kan de oppleve og kan de faktisk tenke? Ikke minst, planlegger maskinene å ta over?

Jeg tror i likhet med flere observante kommentatorer, at dommedagsprofetier om menneskehetens kollaps i den ikke alt for fjerne fremtid gjennom overtakelsen av KI (Kunstig intelligens) er sterkt overdrevne. Selv hvis vi regner med «GKI» (Generell Kunstig Intelligens). I hvert fall hvis man med «samfunnet slik vi kjenner det er over» eller «vi kommer til å bukke under!» eller «vi kommer alle til å dø!» eller «maskinene tar over ass, slik jeg alltid har sagt.»

Det er her snakk om en eldgammel menneskelig tendens som vi kan kalle den apokalyptiske hang, en slags freudiansk thanatos, døds- eller dommedagsdrift men i ny KI-drakt. Intet er nytt annet enn midlene vi benytter oss av for å komme vår egen undergang i møte, og vi gjør det ved å la kunstig intelligens knuse vår naturlige intelligens.

Det er ikke det at maskinene blir mer like oss, for derved å true vårt eksistensgrunnlag og berettigelse, det er snarere det at vi blir mer som maskiner. Bare det å påstå at maskiner så lett kan erstatte oss, vitner om en maskinaktig determinisme; en resignert fatalisme som kun er depressive maskiner verdig. Som Marvin i Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams. Marvin er en paranoid androide, noe som ikke skulle vært mulig, gitt hans logiske sans og argumentative kraft. Adams blander på genialt vis Star Treks Data, med Ole Brums Tussi, for å få et paradoks av en karakter, ironisk nok den morsomste og kanskje mest menneskelige karakteren i serien. Når det kommer til maskinenes herredømme, er det ikke deres smarthet så mye som vår dårskap som kommer til å avgjøre de neste årene med utvikling.

Kunstig intelligens

Til tross for disse innvendingene, er det virkelig bemerkelsesverdig hvor langt vi er kommet; Chat GPT er i stand til å produsere tekster som for det utrente øye, kan være til forveksling lik en sammensatt og mer eller mindre sammenhengende tekst som denne. Så Chat GPT og andre tjenester og programmer som bildeskapingsverktøyet MidJourney er kommet avsindig langt på bare noen år. Men i den forundrede begeistrings befippelse, må vi ikke glemme at ingen maskin noen sinne har tenkt, følt eller forstått. Ikke så vidt vi vet. Jeg er av den oppfatning at det er snakk om andreordens intensjonalitet, for å bruke fagspråket. Intensjonalitet betegner det at sinnet er om noe. Vi har oppfatninger om ting, vi går gjennom følelser og ut til det som trigget dem, vi tenker på mor far, bror og problemet med de markedskapitalistiske kreftene.

Gjennom en kompleks utviklingspsykologi blir vi på høyst kroppslig vis introdusert for en sammensatt verden gjennom en enda mer sammensatt bevissthet, og vi lærer oss at vi befinner oss på en horisont som kontinuerlig introduser oss for et landskap som går utover denne horisonten. Tvetydighet er med andre ord et annet begrep for den menneskelige væren-i-verden. Fra vi er små blir vi vist en verden som «nye spillere som blir introdusert for et gammelt spill», som den kanadiske filosofen Charles Taylor så eksistensielt beskrev det et sted.

Og selv om vi har produsert maskiner som virker delvis uavhengige i deres vanvittige kalkulasjoner, deres heseblesende mekanismer, så er det ikke i nærheten av å tilnærme seg intelligensen til en fireåring. Riktignok har enhver GPT-chatbox tilgang på en nær uendelig mengde med mulig informasjon, hele internettets tvilsomme og dunkle skattekammer, men det er også alt den har tilgang på. En menneskelig fireåring har tilgang på noe så umiddelbart, vakkert og skjørt som mening. Så vi tilskriver GPT en mening/intensjon, når vi ser den imponerende sammensatte teksten. Andreordens intensjonalitet, først fordi det er vi som først opplever ting som meningsfulle.

Kunsten med intelligens

En parodisk forenkling av opplysningstidens idealer, ser på intelligens som en form for akkumulativ, eller kraft-basert øvelse. Du kan få mer kunnskap, du kan maksimere ditt intelligenspotensial, du kan eliminere variabler og isolere faktorer. Og hvor er det den kognitive kraften til prosesseringen sitter? Hvor er rasjonalitetens sete, fornuftens trone? Jo, det er i skallen din! I hjernen! Dette vises ofte i at diverse superskurker fra Mojo Jojo i Powerpuff-jentene til Gorilla Grodd i DC-universet til DreamWorks Pixar (som riktignok gjør narr av troppen til en viss grad) og Joe i Hjelp jeg er en fisk! har gigantiske hoder som lagrer informasjonen. Men hjernen er ikke (kun) en datamaskin der du «lagrer» kunnskap. Det er en «læringsmaskin» eller enda bedre, et læringsorgan.

Og du lærer gjennom kroppen, en levende kropp som beveger seg og kjenner glede, smerte, tilstedeværelse og velbehag. Fenomenologer som franskmannen Merleau-Ponty gikk så langt som å etablere en hel opplevelsesfilosofi basert på den levende kroppen som en form for bevissthet. Senere skulle diverse kognitive forskere og psykologer bruke denne «levende» kroppen til å utvikle teorier om «embodied cognition» for å lede oss bort fra hjernen som kun den eneste «stjernen». Dette har også ført til at man i visse kretser har begynt å droppe metaforen om hjernen som en datamaskin. For som jeg har sagt, så er det en viss fare for at vi ved å se på oss selv som maskiner, begynner å oppføre oss som dem. Intelligensen er en kunst, og denne kunsten er levende, kroppslig og knyttet til sansene. Det er en kunst å oppføre seg som et dyktig, kroppslig vesen, men når all kommunikasjon finner sted på en skjerm, er det klart at subtile ferdigheter som å lese en annens ansiktstrekk, eller bevege seg i tandem korrumperes og kollapser. Mitt råd er; ditch sosiale medier, bli et sosialt medium!

Kunst laget av intelligens

Med disse betraktningene blir det nok klart for leseren at denne forfatteren ikke er av den oppfatning at kunstig intelligens faktisk kan lage kunst. Den kan samle, syntefisere og til en viss grad manifestere bilder, kun fordi den er blitt programmert til å tilvirke noe som for oss virker skjønt, pent eller kult. Det at kunstig intelligens aldri har sett, følt eller på noen måte opplevd noe, kan sees i den tidvise bisarre, nærmest surrealistiske kunsten som lages. Spesielt hender. Hender, lemmer og kroppsdeler henger ikke sammen i kunst laget av for eksempel MidJourney. Det er noe Freud og Heidegger kanskje kunne kalle Unheimlich, på engelsk uncanny, noe forstyrret og forstyrrende med bildene som lages. Som at dyrene og menneskene som avbildes, ikke er av denne verden, men et parallelt mystisk univers.

Løsrevet fra en kropp, kan den kunstige intelligensen lage marerittaktige scenarier og vanvittige konstellasjoner. Surrealismen er tilbake i form av denne KI-kunsten, som tidvis er så merkelig at den er på grensen til det hysteriske. Du kan få KI til å «lage en plakat til en Pixar-film om Hitler», og siden den verken har bevissthet, samvittighet eller taktfølelse lager den titler, bilder og videoer som er helt vanvittig morsomme med ikke-intenderte, politisk ukorrekte konsekvenser. En tidlig påstand jeg hadde, er at med pornografi, stygge kommentarer i kommentarfelt og diverse dunkle sub-redditer, at underbevisstheten lever livets glade dager på nettveven. Nå blir det enda mer klart at underbevisstheten til den menneskelige natur stiger frem; nå i bildeform! Neste gang du ser på KI-kunst, tenk på det som et surrealistisk maleri til for eksempel Salvador Dalí.

Maskinlæring og læring av maskiner

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg ikke er teknologipessimist, like lite som jeg er irrasjonell teknologioptimist. Teknologi er redskaper og kan brukes til enten godt eller vondt. Det er opp til brukeren. Men når brukeren glemmer sin egen bevissthet, rasjonalitet, fintfølelse og væren-i-verden ved å behandle seg selv og andre som maskiner, er vi ille ute.

Heidegger skrev i Spørsmålet om teknologi at vi nå befinner oss i en tid der vi ikke en gang stiller spørsmål ved hva teknologi er. Eksistensfilosofen hevdet allerede på 50-tallet at vi tenker gjennom teknologi, og dermed glemmer hva det er å tenke. Hans nesten profetiske fremsyn er skummelt å kontemplere i en tid som er enda lenger unna å stille spørsmålet om Væren enn noen gang før. Så vi burde lære av våre egne maskiner, heller enn å la oss dominere av den vrangforestillingen at de allerede dominerer oss.