Festivalen der protestene får bein å gå på

­Å kalle noe unikt er kan hende ikke noe som innebærer det største ansvar i en tid der det virker å være få som tar det. Ansvar, altså. Men etter å ha vært på, og vært en del av, den protesterende festivalen i Kristiansand, tar jeg ansvar og kaller festivalen unik.

Ja, men er ikke hele poenget med festivaler at de er unike? De er alle arrangert av noen, for noen, med et visst mål for øyet, og med et visst innhold og rettet inn mot bestemte deltakere og tilskuere. Og siden innhold, klientell, ansatte – alle – vil variere fra festival til festival, og fra år til år for den individuelle festival, så finnes det vel ingen festivaler som ikke er unike?

Vi har litteraturfestivaler, kunstfestivaler, vin og mat-festivaler og ikke minst, musikkfestivaler, som nærmest er synonyme med ordet «festival» som sådan.

Noen ganger blir et stedsnavn så tett forbundet med en festival, at en simpelthen kan si «skal du til Roskilde i år?» og alle vet at det ikke kun handler om å besøke byen Roskilde i Danmark, men å dra på den legendariske, og tidvis beryktede musikkfestivalen på sletten utenfor .

Alle har ikke sans for festivaler i så måte. Der noen nærmest dyrker festivalstemningen den ene gangen i året kultursamlingen finner sted, er andre skeptiske, og noen direkte fiendtlige til festivalstemningens særpreg.

Roskilde kan oppleves som enten gjørmete, solstekende, stressende, tett, klaustrofobisk, bråkete, rotete og/eller kaotisk, eller alt dette om hverandre. Men hvis lineupen er god, er allting … vel, ikke godt nødvendigvis, men definitivt verdt å få med seg. Det er tidvis svært store, verdenskjente navnene som opptrer på sletten hver sommer.

Noen dyrker teltlivets gjørmete gleder, som kan strekke seg over en uke eller mer. Andre foretrekker et hotellopphold før den behagelige samtalen om litteratur som finner sted under den ene baldakinen i et roligere hjørne av festivalen. Jeg vet hva jeg foretrekker, men det er ikke poenget nå. Jeg vil dele erfaringer etter å ha vært på Protestfestivalen, som jeg hevder er unik fordi den spenner over så mange aktuelle temaer.

Meningen med kunsten

Rundt klokken 18:30 er min kumpan Einar Duenger Bøhn, professor i filosofi ved Universitetet i Agder, skribent og foredragsholder, og jeg, på vei oppover en bratt bakke i retning av en topp i utkanten av Kristiansand by. Vi skal om ikke mange timene (tirsdag 06.09.2023) delta i et debattpanel med overskriften «meningen med kunsten». Vi gleder oss, men siden ingen av oss har deltatt på festivalen før, aner vi ikke hva som kommer oss i møte når vi ankommer toppen av åsen. Vi kommer til syvende og sist til det som ser ut som en gammel låve, med et stort skilt der det står «Haubitz låven». Vi ser ganske raskt at det ikke er en vanlig låve. Det er innredet med møbler, bar og elektriske lys. Innerst står en scene med lyskastere.

Vi kommer akkurat i tide til utdelingen av Erik Byes minnepris. Den legendariske kulturpersonligheten, formidleren, visesangeren og forfatteren, etterlot seg et ettermæle, blant annet i form av en pris, som nettopp blir delt ut på Protestfestivalen. Slik lyder beskrivelsen på hjemmesidene: «Erik Byes Minnepris gis til en person som over en lengre periode har framvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Vedkommende må ha framvist mot til å gå mot strømmen og de moteriktige standpunktene, til kompromissløst å kjempe for rettferdighet, fred og menneskeverd. Protestfestivalens minneprisråd nominerer kandidater. Avgjørelsen tas i samråd med Erik Byes nærmeste familie.»

En av de nærmeste i familien, er Byes datter, som delte ut prisen. Prisen gikk i år til professor i sosiologi Jan Grue, som har formidlet på akademisk nivå og skjønnlitterært om hvordan det er å leve med et handicap, blant annet i boka Jeg lever et liv som ligner deres.

Neste post på låvescenen er en kunstfilm om den eksentriske bypersonligheten, kunstneren og aktivisten Laurie Grundt. Deretter går det i visesang og blues av blant annet av Dan August Fagersund og Knut Reiersrud.

Bob Dylans ånd er med oss, og The Beatles nevnes. Så blir filmen om Grundt presentert med innledningsord av regissør Rune Schytte. Vi er på overtid fra overtiden.

Etter filmen må vi ha pause. Den karismatiske verten for kvelden, Anders Tangen, presenterer flere navn feil. Men han er i såpass god dialog med publikum, at stemningen bare blir bedre. Klokken drar seg mot ni denne tirsdagskvelden. Så begynner debatten, «Meningen med kunsten» om kunstnere har noe å fortelle oss vi ikke kunne vært foruten i dagens samfunn. Vi har to filosofer, én universitetslektor, en biskop og et par filmskapere i panelet. Det kommer ikke som en direkte overraskelse, men snarere som en grundig utledet konstatering at svaret er et rungende «ja, kunsten og kunstnere har noe å bidra med, og det er uvurderlig for samfunnsveven.» Kunsten er for øvrig ikke det den engang var, for sann kunst kjemper nå om plassen med alle slags former for lettbeint underholdning, og grunne uttrykk i kulturen.

Ganske raskt blir det klart at «sånn er Protestfestivalen.» Ting går litt over tida. Det er ikke alle som vet alt. Kanskje ingen som vet alt? Men alle ser ut til å vite noe. Og selv om arrangementet er ferdig først i 11-tiden, så er stemningen overmåte god i Haubitz-låven på toppen av Kristiansand-fjellet.

Dagen derpå fortsetter festivalen i sentrum av byen der det er satt opp telt. Journalist Lena Ronge leder debatten der blant annet Danby Choi, redaktør i Subjekt, og de politiske kommentatorene Frank Rossavik og Erik Stephansen diskuterer «woke»-fenomenet og hvordan det fremmedgjør ungdom. Det ble tatt opp på P2 live fra Triztan-teltet på Jens Bjørneboes plass.

Panel nummer to den dagen i samme telt har en beskrivelse som lyder slik: «Historikeren og statsviteren – og den uttalte ateisten – Trond Nordby mener vi ikke må overse hva kristne bevegelser har betydd for utviklingen av det norske demokratiet og et mer pluralistisk samfunn.» Der møtte en hardbarket, men kristen-moralsk ateist den kristne forfatteren Inger Anne Drangsholt og tidligere statsminister for KrF, Kjell Magne Bondevik. Det var i sannhet en opplevelse. Der det første panelet onsdag var hardtslående, ble denne samtalen preget av de store linjene i samfunnsutviklingen.

Protestfestivalen er inne i sitt 23 år. Det er rundt 20 ildsjeler under ledelse av Svein Inge Olsen, som holder det gående.

Det er vanskelig å beskrive eksakt den atmosfæren, den stemningen som markerer dagene her i Kristiansand. Men stemningen er alt annet enn likegyldig. Den er hjertevarm, nestekjærlig, og har en eksentrisk glød som vitner om entusiasme og frivillighet. Dette vises på de frivillige i staben, som nærmest løper opp og snakker med gjester, deltakere, og folk på gata. En form for «profesjonell uprofesjonalitet» blir understreket av kaffelukten, kakene som serveres bakerst i lokalet og skravlingen som går mellom gjester og deltakere, før, under og etter arrangementene.

Det er ikke det Protestfestivalen protesterer mot (apati og likegyldighet) men for (følelser og lidenskap) som er interessant. Dette ble understreket av både musikk og innhold. Dette er tross alt Norges verdifestival. Og derfor gleder jeg meg allerede til neste år.