Agnete Haaland: Det brenner for modige stemmer!

Det er bra! Vi må si tydelig fra til andre land som knebler, trakasserer eller dreper modige stemmer – enten de tilhører verdens diktaturer eller våre allierte. Samtidig er det mye vi alle kan bidra med dersom vi ønsker å stå opp for ytringsfriheten både nasjonalt og internasjonalt.­

Jeg er stolt over å leve i et land som vil prioritere å støtte menneskerettighetsforkjempere og som begrunner det med at «det er en investering i rettsstaten og demokratiet». Dette slås fast i en veiledning Utenriksdepartementet (UD) har laget for seg selv og alle utenriksstasjonene. Den ble utgitt da Jonas Gahr Støre var utenriksminister og den beskriver Norges innsats for menneskerettighetsforkjempere.

Veiledningen er fra 2010, og den er både viktig og god. Den slår fast at beskyttelse av menneskerettighetene er en hovedpilar i norsk utenrikspolitikk. «Sentralt i dette arbeidet står vår innsats for menneskerettighetsforkjempere», sies det i innledningen. Nå skal denne veiledningen revideres.

Målet for Utenriksdepartementet er å få den oppdaterte veiledningen ferdig til august i år. Det er bra, for det brenner på mange plan for frie ytrere. I papirutgaven av Samtiden denne måneden skriver jeg om hvordan kunstig intelligens (KI) og ChatGDP fører til at det også brenner for ord skapt av levende mennesker.

I dag protesterer vi mot en rekke statlige overgrep mot modige ytrere over hele verden, men staten Norge har berøringsangst når det kommer til Julian Assange. Han har sittet innesperret i det engelske høyrisikofengslet Belmarsh i mer enn fire år. I et skriftlig svar på et spørsmål fra Bjørnar Moxnes i desember 2021, svarte utenriksminister Anniken Huitfeldt at det ikke er naturlig for henne «å kommentere uavhengige rettslige prosesser i Storbritannia».

Forskerne Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen argumenterer for et helt annet standpunkt i den grundige boken Forfølgelsen av Julian Assange – Eller kunsten å kneble en brysom budbringer. Boken er et forsvar for Assanges nyskapende virke som redaktør og journalist. Hensikten med boken er å bidra til at han blir frikjent eller benådet.

I snart 11 år har Julian Assange sittet innelåst. Han gjorde verden oppmerksom på en brutal sannhet ved å lekke 700 000 dokumenter som blant annet avslørte USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Media i mange land publiserte opplysningene, inkludert Norges største aviskonsern og norske TV-kanaler som NRK og TV2.

Assange blir forfulgt fordi han har gjort den jobben alle seriøse journalister og nyhetsredaksjoner skal og må gjøre: Offentliggjøre dokumenter som avslører forbrytelser og løgner til mektige og deres allierte.

Krigene, som Norge har deltatt i, har tatt livet av nesten en million mennesker. Han avslørte hemmeligheter og dokumenterte sannheten. Ingen, verken i USA eller i Storbritannia eller deres allierte, har måttet stå til ansvar for krigsforbrytelsene og overgrepene. Assange har i tillegg avslørt at Hillary Clinton i 2009 beordret USA-diplomater å spionere på FNs generalsekretær og andre.

Jeg spiste lunsj med hans kone Stella Assange sammen med Assange-utvalget i Norsk Pen på pressefrihetens dag, 3. mai i år. Hun kunne fortelle om forholdene han levde under i høyrisikofengselet Belmarsh i London.

Pressemannen Julian Assange har riktignok en PC på sin celle på 2x3 meter. Det har han for å kunne lese sine egne saksdokumenter som PDF. PCen er selvsagt uten internett. Og fengselsmyndighetene har limt alle tastene på tastaturet fast slik at han ikke skal kunne skrive på den.

Det er heller ikke lov å ha mer enn 20 bøker på cellen. Julian Assange har 152. Han er alvorlig syk og leser for ikke å forvitre totalt. Men nå får ikke hans kone lov å ta med flere bøker til ham før han har gitt fra seg de 132 bøkene han har som er over den tillatte grensen. Det gjør han nødig, for det trekker slik fra cellevinduet at han bruker dem som isolasjon når han ikke leser dem.

Når hans kone og deres to små barn besøker ham, skjer det i et besøksrom hvor 40 andre fanger mottar besøk samtidig. De har alle et bord mellom seg og sine gjester. Hun får lov til å holde hans hånd under samtalen, og det er kun lov å klemme når man kommer og når man går. Da de giftet seg i fengselet, ble de nektet å ta bilder av begivenheten. Snakk om familieliv for en mann som har bidratt til å publisere nyheter som amerikanske myndigheter ikke ønsket skulle avsløres. Gravende journalistikk er en forutsetning for demokratiet. Ikke en kriminell handling.

Norge er taus i denne saken. Det er pinlig for alle som er opptatt av å kjempe for ytringsfrihet, og det er stikk i strid med UDs egen veiledning som sier at UD og utenriksstasjonene skal støtte menneskerettighetsforkjempere, og begrunner det med at «det er en investering i rettsstaten og demokratiet». Det må nevnes at ni statsoverhoder i Sør-Amerika og verdens største organisasjoner for menneskerettigheter og ytringsfrihet, jobber for at Assange skal slippes fri. Dette inkluderer Amnesty International, Reporters without Borders, International Bar Association, PEN International, Human Rights Watch, Article 19 og Freedom of the Press Foundation.

Assange-saken er et internasjonalt anliggende. Her hjemme slo Regjeringens ytringsfrihetskommisjon fast i 2022 at ytringsfriheten står sterkt i Norge. Likevel er det viktig å være klar over at ytringsfrihetens grenser testes daglig også i det små. Grensene er ikke absolutte. Akkurat derfor må vi klare å tenke prinsipielt.

Selv skulle jeg gjerne ha forbudt Koran-brenning. Men rent prinsipielt skjønner jeg at jeg da åpner for en farlig tankegang om hvem som har lov til å ytre seg om hva. For hva ville sanksjonene blitt? Og hvis prinsippet videreføres – hva hadde skjedd om noen trakket på en bibel eller brant Toraen? I skrekk for hva slags samfunn jeg da kunne havnet i, trekker jeg umiddelbart forslaget tilbake. Noe av det vanskeligste med ytringsfrihet er jo at vi også må beskytte de stemmene vi ikke er enige med.

Når det er sagt, så handler fri ytring om at vi alle har et ansvar for hvordan vi velger å ytre oss. Ytringsansvar er et godt ord. Hva som er lov og ikke lov, lurt og ikke lurt, endrer seg over tid. Men det er alltid både lov og lurt å bruke hodet! Og denne evnen skiller fremdeles chatbotene fra menneskene.

Som en særnorsk kuriosa kan det nevnes Jens Bjørneboes roman Uten en tråd fremdeles er forbudt i Norge, selv om forbudet ikke håndheves. Agner Mykles roman Sangen om den røde rubin ble i sin tid også forbudt. Det samme gjaldt Hans Jægers roman Kristiania-bohemen fra 1885. Erotiske skildringer og gjenkjennelige levende personer var kontroversiell kost for Norge både i 1885, 1956 og 1966.

De modige stemmene

Når ord virkelig begynner å bli farlige, handler det ofte om maktkritiske skribenter. UNESCO slår fast at 455 journalister er blitt drept mellom 2016 og 2021 mens de var på jobb eller mens de jobbet. I samme periode ble flere journalister fengslet enn noen gang før. Samme organisasjon melder også at over 85 % av jordens befolkning har opplevd en nedgang i sine respektive lands pressefrihet de siste fem årene. The Committee to Protect Journalists kan fortelle at 67 journalister og mediaansatte ble drept i 2022. Dette er det høyeste tallet siden 2018 og viser en økning på 50 % I forhold til 2021.

Latin-Amerika er den dødeligste regionen for journalister. Mexico topper en tragisk liste. I 2022 ble 11 journalister drept i Mexico mens de utførte sitt arbeid. Press Freedom rapporterer at 363 journalister var fengslet i desember 2022 fordi de utøvde sitt yrke. Reporters Without Borders registrer antall fengslede journalister. Ingen land i verden kneblet flere journalister enn Kina i fjor. 99 kinesiske journalister var stengt inne i et kinesiske fengsel i 2022.

Enda farligere er det å være miljøaktivist og sloss for egne landrettigheter. Global Witness melder at mer enn 1700 miljøaktivister er drept i løpet av de siste ti årene fordi de prøvde å beskytte sine egne ressurser og landrettigheter. Bare i 2021 ble over 200 miljø- og land-aktivister drept. Hele 54 av disse drapene fant sted i Mexico. Intet land i verden er det farligere å ytre seg om miljøvern og landrettigheter.

Det finnes store mørketall, men dette er individuelle historier som er verifisert av internasjonale organisasjoner. Bak hvert eneste tall skjuler det seg en brutal historie om maktovergrep og vilje til å kneble all opposisjon til taushet.

Individene bak statistikkene

Ytringsfrihetsorganisasjonen PEN ble stiftet i 1921. Det er verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon. Navnet står for poets, essayists and novelists. PENs formål er å sloss for fri ytring for skrivende mennesker og andre kunstnere som våger å trosse maktapparatet.

Jeg er nestleder i den norske avdelingen av PEN Internasjonal. Norsk PEN har syv æresmedlemmer inkludert den fengslede Julian Assange. Noen av disse illustrerer hva slags «forbrytelser» modige stemmer begår:

Den 21 år gamle tyrkiske Ilhan omak (1973–) ble arrestert i 1994 i forbindelse med en fredelig demonstrasjon mot den tyrkiske regjeringens behandling av kurdere. I dag, 29 år seinere, sitter han fortsatt fengslet med en livstidsdom å se frem til.

Narges Mohammadi (1972–) sitter fengslet i Iran. Hun er utdannet fysiker, men best kjent som journalist og menneskerettighetsforkjemper. Hennes innsats for kvinners rettigheter og kampanje mot dødsstraff, er blitt anerkjent internasjonalt. Hun er blitt arrestert flere ganger og soner nå en dom på 16 år.

I et brev fra april 2017 forklarer Narges Mohammadi selv hvorfor og hvordan hun fortsetter å kjempe: «Folk med sunn fornuft og de som tørster etter makt, tror at fengsler er steder hvor innsatte går gjennom smerte og lidelse for å omvende seg og komme tilbake til samfunnet. De innser ikke at når smerte blir påført ved å frarøve en idealist hennes frihet, gjør det henne mer bestemt.»

Den uigurske økonomen og skribenten Ilham Tohti (1969–) har i mange år vært en modig og tydelig kritiker av forskjellsbehandlingen den muslimske minoriteten han tilhører er utsatt for i Kina. Han har tatt til orde for samarbeid mellom sentrale myndigheter og regionale minoriteter. I 2006 grunnla han nettstedet uighurbiz.net for å fremme forsoning mellom uigurer og Kinas majoritetsbefolkning. I januar 2014 ble Tohti arrestert. Senere ble han dømt tid fengsel på livstid for «separatisme».

Den tyrkiske journalisten og redaktøren Can Dündar (1961–) bor nå i eksil i Tyskland. Han måtte flykte fra alt og alle for å kunne fortsette å skrive kritisk om tyrkiske myndigheters overgrep. Jennifer Clement, tidligere leder for PEN International, oppsummerte hans virke med disse ordene: «Can Dündar tilhører den eliten av ekstraordinært modige journalister som risikerer alt, slik at verden kan få vite sannheten.»

none

Rystede rettsobservatører

Norsk PEN har vært til stede i flere hundre rettsaker mot modige stemmer i Tyrkia. Selv var jeg rettsobservatør i desember 2021 i saken mot menneskerettighetsaktivisten og filantropen Osman Kavala. I april 2022 dro jeg på nytt til Istanbul sammen med en norsk delegasjon for å følge en ny rettsak.

De som var tiltalt da var bla. en dokumentarist, en advokat, en arkitekt og Osman Kavala. De tiltalte var anklaget for å ha organisert og finansiert de spontane opptøyene som oppsto i Tyrkia i 2013. Da ble Gezi-parken i Istanbul okkupert av en gruppe studenter. De protesterte mot at presidenten ville fjerne parken og legge en militærforlegning der.

I en tidligere rettsak fra januar 2019, hadde samtlige blitt frikjent for å ha bidratt til å undergrave myndighetene. Men til tross for frikjennelsen, ble dommen endret, og nå hadde de blitt innkalt til en ny rettsprøving. Vi som var til stede i retten som observatører satt og hørte på at de tiltalte gjentok sine uttalelser fra tidligere rettsaker og understrekte nok en gang sin uskyld. Det fantes ikke bevis for tiltalen fordi tiltalen var fabrikkert, slo de fast. Representanten fra påtalemyndigheten som skrev den opprinnelige tiltalen hadde til og med innrømmet at deler av den opprinnelige tiltalen på 657 sider var oppspinn.

De tiltalte påpekte at ettersom aktoratet hadde innrømmet at tiltalen var falsk, så måtte de bli frigitt i dagens rett. Noen dager senere ble delegasjonen fra PEN og de andre tilhørerne i rettsalen målløse vitner til opplesningen av dommen. Osman Kavala ble dømt til livstid for å ha prøvd å kaste regjeringen. Alle de andre fikk 18 års fengsel. Løgnen seiret. Ytringsfriheten tapte.

Dommerne var og ble president Erdogans lakeier. De anklagedes advokater fortalte oss etterpå at dommerne hadde kommet til samme resultat uansett hva slags bevis de hadde blitt forelagt. Bevis var uvesentlig. Sannheten var irrelevant. Rettsaken var et skuespill. Ord som utrykte de faktiske forhold var meningsløse og uten effekt.

De dømte hadde ikke gjort annet enn å benytte seg av sine lovfestede rettigheter til å si fra. De benyttet seg av sin grunnlovfestede ytringsfrihet. De brukte ord. Ikke vold. De snakket av egen overbevisning fordi de ønsket et mer humant samfunn. De sto modig opp mot et system som forfølger kritiske stemmer og som hittil har stengt 185 medieorganisasjoner.

Norge og Tyrkia er alliansepartnere i NATO. Vi jobber tett med landet og det skal vi fortsette med. Men vi kan ikke akseptere at Tyrkia hever seg over alle internasjonale konvensjoner knyttet til ytringsfrihet, demokrati og rettsikkerhet.

I desember 2021 åpnet Europarådet sak mot Tyrkia. Europarådet truet med å kaste Tyrkia ut av organisasjonen med mindre de løslot Osman Kavala. Tyrkia svarte med å anklage Europarådet for manglende respekt for tyrkisk rettsvesen. Ja, det er det faktisk grunn til å ha, det har jeg selv opplevd flere ganger i den staselige rettsbygningen i Istanbul.

Statsminister Jonas Gahr Støre har protestert mot fengslingen uten at det har resultert i at Kavala har sluppet ut. Dette må Norge fortsette å protestere mot. På samme måte som utenriksminister Anniken Huitfeldt med rette kalte Russlands ambassadør inn på teppet etter annekteringen av fire ukrainske områder, må hun også kalle inn Tyrkias ambassadør. Vi kan ikke akseptere å være i union med et land som hever seg over grunnleggende menneskelige rettigheter og ikke etterkommer Europarådets krav.

Vi trenger flere fribyer

Det finnes imidlertid håp. Et fåtall modige stemmer får såkalt friby-beskyttelse.ICORN – International Cities of Refuge Network er navnet på det internasjonale fribynettverket som ble etablert for å tilby forfulgte forfattere, journalister og kunstnere et fristed, en såkalt friby. I sitt nye land og by skal de kunne skrive og uttrykke seg fritt, uten å frykte for å bli sensurert eller kneblet.

Forfatteren Salman Rushdie tok initiativ til ICORN etter at han selv fikk kastet en fatwa over seg for å ha skrevet Sataniske vers. Det finnes mer enn 70 fribyer internasjonalt, og 24 av dem er i Norge. Vi trenger mange flere!

Vi må bry oss!

På det politiske og strukturelle planet, handler ytringsfrihet fremfor alt om å sikre at vi faktisk tør å ytre oss. Dersom vi ønsker å leve i en verden hvor menneskelig verdighet og humanisme står i sentrum, må vi skape empati. Det handler om å sikre basale rettigheter som demokrati og ytringsfrihet. Derfor er det vesentlig at Norge fortsetter å engasjere seg i menneskerettigheter både globalt og nasjonal.

Her hjemme kan Regjeringen begynne med å engasjere seg i Assange-saken og markere at journalistikk ikke er kriminelt. Vi må kreve at Tyrkia følger de konvensjonene de selv har signert. Regjeringen må si fra om at vi tar det som en selvfølge at våre allierte følger internasjonale regler og aksepterer og styrker ytringsfriheten.

Internasjonalt må vi fortsette å jobbe for å beskytte og hjelpe frie ytrere og menneskerettighetsforkjempere. Ved å utvide friby-ordningen i Norge, kan enda flere journalister, forfattere, kunstnere, musikere, forleggere og menneskerettighetsforkjempere få fortsette sitt arbeid.

Norsk PEN kommer til å fortsette å følge rettshøringer i Tyrkia tett. På de rettshøringene jeg har deltatt i 2021 og 2022, var både den svenske og den nederlandske ambassaden til stede som rettsobservatører. Den finske, franske, nederlandske, irske og tyske utenrikstjenesten har også fulgt mange saker. Den norske ambassaden ligger i Ankara og vi har ikke konsulat i Istanbul. Ankara ligger flere timers reise fra Istanbul, og jeg antar at det er grunnen til at vår utenrikstjeneste ikke har prioritert dette arbeidet.

Det bør imidlertid være en selvsagt oppgave for utenrikstjenesten å følge med på de rettsakene og dommene som fattes på vegne av menneskerettighetsforsvarere i de landene vi har etablert våre utenriksstasjoner. Ja, det er ressurskrevende for en travel utenrikstjeneste, men det er en vesentlig investering i rettsstaten og demokratiet og helt i kjernen av Utenriksdepartementet oppgaver.

Et ytterligere faktum er at tusenvis av modige ytrere fra både Tyrkia og en rekke andre land lever i eksil. De opplever å bli forfulgt, truet og trakassert også i de landene hvor de har søkt tilflukt. I den eksisterende veiledningen for utenriksstasjonene, står det ingenting om denne gruppen. Norsk PEN er derfor en av flere organisasjoner som har oppfordret Utenriksdepartementet til å bidra til å hindre forfølgelse og trakassering av menneskerettighetsforkjempere som er tvunget til å leve i eksil.

Russlands brutale angrepskrig og president Putins forfølgelse av kritiske stemmer, viser at UDs veiledning trenger et ytterligere nytt punkt. Journalister og nyhetsformidlere er ikke nevnt i nåværende veiledning under grupper av menneskerettighetsforkjemper som er særlig utsatt. Tallene i denne artikkelen illustrerer nødvendigheten av at UD og utenriksstasjonene gjør en særlig innsats for å sikre at journalister kan fortsette å rapportere om hva de ser.

Det må dessuten bli like naturlig å kommentere uavhengige rettslige prosesser i Storbritannia som å kommentere rettsprosesser i Russland og Tyrkia. Da viser vi at vi mener alvor når vi slår fast at det å stå opp for de modige stemmene som sloss for menneskerettighetene er en investering i både rettsstaten og demokratiet.

Nyttige lenker:

https://www.regjeringen.no/contentassets/b7384abb48db487885e216bf53d30a3c/veiledningmrforkjnorskfin.pdf

https://www.unesco.org/reports/world-media-trends/2021/en

https://www.unesco.org/reports/world-media-trends/2021/en/global-trends

https://cpj.org/reports/2023/01/deadly-year-for-journalists-as-killings-rose-sharply-in-2022/

https://www.statista.com/chart/3310/countries-with-most-imprisoned-journalists/

https://www.voanews.com/a/record-number-of-journalists-jailed-globally/6876461.html

https://norskpen.no/om-norsk-pen/

https://humanrightshouse.org/who-we-are/

https://futureoflife.org/open-letter/pause-giant-ai-experiments/