Demokratier i omstridt nasjonalkonservativ støpning

Lesetid: ca. 7 minutter.

Den politiske eliten i Europa holdt pusten før de franske presidentvalget for snart halvannet år siden. Mye sto på spill. Det er Frankrike som sammen med Tyskland har hånden på rattet i EU.

Det gikk bra. Emmanuel Macron halte seieren i land. Men denne gangen var EU-skeptikeren og den fremste representanten fra høyresiden i Europa, Marine Le Pen, nærmere enn ved forrige valg.

Hun fortsetter ufortrødent i samme spor fram mot valget om tre og et halvt år. Høyresiden i politikken vet å utnytte krisetider. Klarer Le Pen å øke oppslutningen med rundt 4 prosent, vil hun kunne rykke inn i Elyséepalasset.

Den tid, den sorg. Den politiske eliten, som har Brussel som hovedsete, har mye annet å bekymre seg for. I Italia gjorde høyresiden et brakvalg. Giorgia Meloni blir Italias første høyreradikale leder siden Mussolini.

Det skaffer EU noen nye utfordringer. Denne uken har de likevel kunnet puste ut. Meloni legger seg ikke på kollisjonskurs med EU. Det ser ikke ut til at hun har hast med å banke igjennom radikale endringer. Meloni har alt gjort det klart at hun støtter Ukraina og godtar sanksjonene hun tidligere har vært skeptisk til.

Italias brødre fikk 26 prosent av stemmene. Ligaen og Fremad Italia fikk hver en oppslutning på rundt 8 prosent. Meloni er alliansens suverene leder, men må hun sørge for forankring hos sine samarbeidspartnere for de endringene hun vil iverksette.

I den økonomiske politikken er hun langt på vei bundet på hender og føtter gjennom de avtaler Italia og EU har inngått.

EU står dessuten sterkt i den italienske befolkningen, og de er blitt fortrolige med euroen. Dette er rammebetingelser som Meloni ikke vil utfordre.

Framgang for høyresiden

«Should Europa worry», spør The Economist og konkluderer med at Meloni ikke trenger stå høyt opp på problemlisten.

Melonis seier og posisjon vil gi inspirasjon til den radikale høyresiden i europeisk politikk. De er i framgang både i Frankrike, Spania, Portugal og Tyskland. I Sverige er Sverigedemokratene landets nest største parti. I Tyskland har Alternative für Deutschland blitt landets tredje største parti med 12,6 prosent av stemmene.

Den radikale høyresiden har skaffet seg politisk innflytelse, men i EU-sammenheng klarer de så langt ikke å drive det til mer enn å opptre som bremseklosser.

Meloni har en tvilsom bakgrunn. Hun var med å stifte partiet Italias brødre i 2012, et parti som har røtter tilbake til Mussolinis fascistbevegelse. Hun har også omtalt Mussolini i positive vendinger.

«Gud, familie, fedreland» er et gammelt fascistslagord. Meloni bruker det med kraft og entusiasme. Hun protesterer heftig mot at hun av den grunn skal plasseres i bås med de gamle fascistene.

Hun insisterer på å bli bedømt for det partiet står for, ikke hva enkeltmedlemmer har ment og sagt for flerfoldige tiår siden.

Sverigedemokratene får innflytelse

I Sverige protesterer Jimmie Åkesson like heftig mot førsøk fra sine politiske motstandere på å brunbeise Sverigedemokratene.

I mange år har Sverigedemokratene vært et parti de andre partiene ikke ville ha tatt i med ildtang. Ved valget forrige helg var det 2 millioner svensker som stemte på dem.

Partiene i Sverige har brukt for lang tid på å ta inn over seg de problemene innvandring har skapt og skaper i Sverige. Hadde de tatt fatt i problemene tidligere, ville Sverigedemokratene neppe fått den store oppslutningen de har fått.

Nå er det ingen vei tilbake. Sverigedemokraterna må få sette sitt tydelige preg på svensk innvandringspolitikk. Det kommer til å bli vondt og vanskelig, særlig fordi det nå blir tydelig for alle og enhver at det er Jim Åkesson og hans flokk som driver fram endringer mange er imot.

Forsøk på å dytte Italias brødre eller Sverigedemokratene ned i fortidens brune grøfter, fører ingen steds hen. Det er selvsagt mulig å finne et visst ideologisk slektskap mellom det fascistene stod for og det Åkesson og Meloni står for i dag.

Venstresiden bør innse at de bør sette alle krefter inn på å angripe det partiene står for i dag og ikke sløse tid på å knytte partiene til fortidens standpunkter som dagens partiledelse tar bestemt avstand fra.

Vil man absolutt gå tilbake i historien for å se verden i et langsiktig perspektiv, bør de i redelighetens navn betrakte Åkesson og Meloni som moderat og spiselige. De har vunnet fram i demokratiske valg. Det er derfor ikke grunnlag for å si at de representerer trusler mot demokratiet.

Financial Times mener det ikke er noe poeng å trekke en direkte linje fra Mussolini til Meloni.

«Men sin brennende retorikk om «Gud, familiene og hjemlandet» framstår Meloni uten tvil som en sterk immigrasjonsmostander, en høyreorientert populist, en sterk sosialt konservativ politiker og en eurokritisk nasjonalist», skriver avisen.

Dette er merkelapper Meloni ikke har behov for å distansere seg fra.

Etter at Storbritannia gikk ut av EU, ligger veien åpen for sterkere samordning og nye skritt mot en politisk union. Med Meloni i statsministerstolen kan en slik utvikling bremse opp. Hun vil holde fast på EU, men vil ha rom for nasjonalstatene til å utforme sin egen politikk på områder som er viktige for dem. Dette er også Polen og Ungarns posisjon.

Den kristne kultur

I Russland hevder Vladimir Putin med helhjertet støtte fra patriark Kiril at han er en forsvarer av den sanne kristne kultur og en motvekt til Vestens dekadens. I Ungarn står Victor Orbán fram som de kristne familieverdienes fremste forsvarer.

Før valget overvar Aftenposten et valgmøte der Giorgia Meloni forkynte fra podiet «Ja til den naturlige familien! Nei til LHBT-lobbyer! Ja til seksuell identitet! Nei til kjønnsideologi! Ja til korsets universalitet! Nei til islamistisk vold!»

Med Mario Draghi har Italia de siste årene en dreven statsmann med spisskompetanse på økonomisk politikk sittet i statsministerstolen. Nå har en predikant, dog med politisk teft, tatt plass.

Italia har betydelige økonomiske problemer. Skal Meloni klare å beholde sin popularitet, må regjeringen hun leder lykkes med den økonomiske politikken. Det vil også være avgjørende at hun makter å begrense innvandringen og ikke minst får gjennomslag for at Italia skal preges av italiensk kultur og tradisjon.

Ikke-italienere får tilpasse seg Italia. I Aftenposten peker kommentator Joacim Lund på at hun vil, som fascistene gjorde i sin tid, bruke mattradisjonene for å fremholde det som er ekte italiensk.

Pave Frans inviterte for et par år siden 1500 fattige på lunsj i forbindelse med markeringen av dagen for verdens fattige. Da ble det ikke servert svinekjøtt av hensyn til byens muslimske innbyggere.

Paven gjør nok som han vil, men han skal vite at det er den slags Meloni vil ha slutt på.

Meloni går til kamp mot identitetspolitikk og woke-ideologi. Hun snakker med stolthet om tradisjonelle kristne verdier.

Jimmie Åkesson mener også at det er den kristne kulturtradisjon som bør prege svensk kultur og at svenske verdier ikke skal vike plass for å tekkes muslimer som har kommet til landet. De får tilpasse seg.

Også den danske regjering har sagt at Danmark skal regnes som et kristent land. Idealet er ikke lenger det flerkulturelle samfunn. Det er dansk kultur og tradisjoner som gjelder.

Giorgia Meloni kommer ikke til å få nevneverdig innflytelse over EUs økonomiske politikk eller Nato. Hun vil tilpasse seg. Men hun vil ikke tilpasse seg det liberalistiske tankegodset som preger Brussel.

Meloni vil bidra til å skjerpe den ideologiske debatten. Victor Orbán har fått en makker i kampen for at EU skal holde fingrene fra fatet i spørsmål som de enkelte medlemslandene må få avgjøre.

Vil Ungarn, Polen eller Italia nekte å markere Pride eller avvise krav fra LHBT-bevegelsen, forlanger de full rett til det. De vil ikke ha noe press fra EU for enhetlig opptreden i verdispørsmål.

Skeptiske kirker

Det er ikke slik at kirkene i Europa er begeistret for at Giorgia Meloni inntar statsministerstolen i Italia. Dagens kirkelige lederskap er lite nasjonalistiske av seg. En kirke er ikke en nasjonal størrelse. Troen er universell. Mange har motforestillinger mot at troen brukes i en politisk kamp for kontroversielle høyre-standpunkter.

Redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, mener det er viktig å spørre seg hvorfor ytre høyre øker sin oppslutning.

– Når folk trekkes mot det mer ekstreme, kan det ofte tolkes som uttrykk for frustrasjon og kanskje også for sinne og frykt. Det kan tolkes som et tegn på at de tradisjonelle partiene ikke greier å adressere folks utfordringer, at de ikke tar på alvor saker som er viktige for velgerne, skriver han og advarer mot at kristne lar seg smigre av ytre høyres flørt med kristne verdier.