– Vemodig vakkert å si til hverandre at «dette er det siste bandet vårt»

­Levi Henriksen og hans band Babylon Badlands føler seg ikke evig unge, som Jagger, men mer med modenhet og en viss tristesse, som Springsteen.

– De to eldste medlemmene i bandet er meg og Finn, trommeslageren. Jeg blir 60 neste år, han er 62. Når vi snakker sammen om musikk, så er det som om vi blir 17 igjen. Den gleden som musikken gir, den energien i å snakke om artister som vi er opptatt av. Samtidig når vi spiller, så skjer det en slags fysisk, en kjemisk reaksjon nærmest, som gjør at alt som er trist og mørkt forsvinner når vi alle fem står på scenen og han slår de fire gangene på stikkene. Da har du den følelsen av å være usårlig, av å være udødelig, igjen. Og det er du – akkurat i den tiden låtene og konserten vedvarer.

Sier Levi Henriksen, som nylig valfartet til den siste Eldkvarn-konserten, og gruet seg litt da han så scenen og innså at flere av bandmedlemmene måtte sitte av helsegrunner. Likevel var den fantastisk:

– Det hadde ikke noe å si om de ikke sto! De solgte ikke noen illusjon om at rockemusikk er evig ungdom, kanskje evig liv. Men det var det som var så vakkert – at disse gamle mennene spilte som guder. Jeg felte tårer og lo om hverandre.

Innhentet av kjernetema

Døden innhentet nærmest Levi Henriksen og bandet da de gikk i studio for omsider å spille inn sin nye skive.

– Denne gangen hadde jeg sett for meg at jeg skulle lage en lys plate; jeg var litt lei Leonard Cohen-humøret mitt. «Her skal det være sol og sommer og litt Lundellsk gå ut og vær glad, din jævel», tenkte jeg om tematikken.

Men så skjedde livet da de skulle i gang: Levi Henriksen mistet sin beste fotballkompis, han ble satt ut av at Ari Behn døde («en kollega jeg snakket med og så opp til for at han klarte å være så produktiv i den akvariebollen han levde i», og kona til trommeslageren ble syk.

– Selv om alle sangene var skrevet ferdig da dette skjedde, endte det med noe som iallfall ikke var en lys sommerplate. Underbevisstheten jobber alltid, det merker jeg som forfatter også. At jeg skriver noe i begynnelsen av en roman eller novelle som jeg ikke har noen klar tanke med, men som er underbevisstheten som hjelper meg. Lenger ut i historien innser jeg at det faktisk var et hint som jeg ikke forsto tidligere. Slik er det med låtskrivingen også, forklarer Levi Henriksen:

At det oppstår en slags rød tråd han ikke ser med en gang. Han endte med å skrive sanger som «Alle mine døde», som han synes er en av sitt livs fineste og som holdt på å låne tittel til det hele til han syntes det «ble litt vel morbid». I stedet valgte han albumtittelen «190 desibel kjærlighet», heller ikke så lystig som den tilsynelatende høres ut.

– Vet du hva som skjer når du blir utsatt for 190 desibel? Da dør du rett og slett. Jeg klarte å snike det inn der.

Kanaliserte Verlaine

Levi Henriksen skriver sangene stort sett alene, og sammenligner det med å tegne bakgrunnen og hvor personene skal være i bildet, «men om himmelen er blå eller om det regner, er vinter eller sommer, det er andre med på å male ferdig». Særlig trekker han frem koringen til trommeslageren Finn Lilleseth, på låtene om liv – og død.

– Han har en spesiell sårhet i stemmen, mulig jeg leser det inn på grunn av omstendighetene, sier Levi Henriksen og sikter til at Lilleseths kone døde av kreft under innspillingen.

Også gitarist Anders Bøhnsdalen i Babylon Badlands har overgått seg selv på platen denne gangen, mener sjefen. Som sier at mange kan låte som Keith Richards og Angus Young, men at Bøhnsdalen bare høres ut som seg selv – med ett unntak:

– På den nest siste låten, «Halleluja og amen», høres han ut som Tom Verlaine, sier Henriksen, som nærmest får det til å høres ut som Badlands-gitaristen kanaliserte Verlaine, som døde bare to dager før bandets siste runde i studio. «Det var hans fingre jeg så bevege seg, men det var Tom Verlaine som spilte», lyder skildringen i plateomslagsnotatatet.

– Det var så mange som betydde så mye for oss som ble borte for oss i det året som det tok å lage platen at det føltes mer ut som ett hundeår. Vi har nesten ingen helter igjen. Det spesielle med Tom Verlaine var at alle i bandet var så fan av ham, der vi ellers har mange ulike inspirasjonskilder. Bøhnsdalen og jeg begynte å spille sammen i 1985, og Television var et av bandene vi hørte på. Da jeg sa at «nå er Tom Verlaine dratt», spilte han den soloen. Det var vanskelig ikke å begynne å grine.

Frykter ikke døden

Den er ekte, bedyrer Levi Henriksen om musikeres og fans ofte dype sorg over musikalske helter som går bort.

– Jeg vet ikke om andre forstår det. Men fra jeg var en udda liten pinsevenngutt som var en outcast både på Granly og Kongsvinger og fant en slags styrke og identitet gjennom rockemusikken, har mange av disse gutta og jenta vært som mine eldre søsken. Tom Verlaine var den siste virkelig nære. Det var et sjokk. Den verste av disse storebrødrene å miste var Tom Petty, fordi det kom så fullstendig ut av det blå. Johnny Cash, min kanskje største helt, hadde jo vært syk. Det føles nesten som å miste noen i familien – som å miste søskenbarnet mitt.

Kanskje har det lyse toget gått for Levi Henriksen?.

– Man har sin måte å skrive på. Enten det er som musiker eller forfatter har man et kjernetema. Selv om jeg alltid har et ønske om å skrive noe folk ikke forventer, liker jeg jo temaet. Det interessante med døden, og som gjør at jeg kanskje ser det litt annerledes enn andre, er at jeg har min bakgrunn og min tro. Jeg vokste opp i et hardcore pinsevennmiljø. Du vet, da jeg var liten og folk døde, så døde de ikke – men ble forfremmet til herligheten. Det er kjempetrist når folk dør, men dette åndelige aspektet jeg har med meg har kanskje gjort at jeg ikke har fryktet døden på samme måte som andre mennesker gjør.