– Tror og håper at kunsten kan nå inn til folks hjerter mer enn tordentaler og politikk

­Fredag er det kinopublikummets tur til å se Ella Marie Hætta Isaksens mye omtalte skuespillerdebut i storfilmen «Ellos eatnu – La elva leve», som er blitt godt mottatt av anmelderne.

Selv har hun en klar forventning til hva filmen, som har helgen før samisk nasjonaldag 6. februar, kan utrette:

– Jeg tror og håper at kunsten kan nå inn til folks hjerter mer enn tordentaler og politikk kan, sier Hætta Isaksen til NTB. Hun mener det er for lav kunnskap både om Altasaken, og hvordan ting stiller seg i dag, der samers rettigheter fremdeles er en kampsak.

– Folk er lei seg fordi de ikke har lært mer om samisk kultur og historie på skolen, forteller Ella Marie Hætta Isaksen ut fra det hennes publikum gir henne av tilbakemeldinger i sosiale medier.

Lærte prisen

Den høyprofilerte musikkstjernen, som også har markert seg som naturvernaktivist selv, ble med veldig tidlig inn i manusprosessen. Hun sier at det viktigste hun lærte var hva det hadde kostet enkeltmenneskene som sto i det den gang.

Ella Marie Hætta Isaksen møtte blant andre Synnøve Persen, i dag en høyt ansett bildekunstner og forfatter så vel som sentral i samiske kunstnerorganisasjoner – den gang Alta-demonstrant som sultestreiket foran Stortinget i 1979.

– Rett før hadde jeg lenket meg fast i Repparfjord. Det var som å stå mellom 1979 og i dag. Jeg trodde tidshoppet var større, og det er trist å erkjenne at jeg står i en tilsvarende kamp i dag. Det gjør det personlig for meg, og åpnet øynene mine for at Repparfjord kunne komme til å bli et slikt sår for meg, sier Hætta Isaksen til NTB.

Lengst fra henne

I «Ellos eatnu – La elva leve» gjenkjenner hun mange karakterer, forteller hun.

– Jeg ser fetterne mine, tanten min …

Men hennes egen karakter, den unge læreren Ester, er på mange måter langt vekk fra Hætta Isaksen selv. Ikke bare er rollekarakteren sjøsame – der artisten, aktivisten og skuespillerdebutanten selv er gårdssame etter reindriftssamer bakover i slekten.

– I den tiden Ester var født var det mye vanskeligere å være stolt same enn det er i dag, sier Hætta Isaksen, som har skrevet bok om det sistnevnte, kalt «Derfor må du vite at jeg er same». Den utkom på norsk høsten 2021, men slippes nå på nordsamisk også. Hun sier hun «har arvet samisk smerte».

Selv om hun føler seg nær Ester, lyder det mer overraskende:

– Av alle karakterene i filmen er hun den som er lengst vekk fra meg. Jeg har en samisk stolthet, mens hun drukner i skammen over å være samisk.

Tung avskjed

Nettopp Esters skamfølelse bød på den største utfordringen for Ella Marie Hætta Isaksen som skuespiller, røper hun:

– Å tillate meg å skamme meg over det samiske satt langt inne hos meg. Det var sårt. Men jeg måtte inn i skammen for å kunne spille Ester fullt ut. Det er viktig at folk kan se dette som vi har gått gjennom.

Hun smiler skjevt og sier hun mange ganger under løpet har ergret seg over Ester-karakteren.

– Men det var det tyngste for meg: Å forlate Ester da filmproduksjonen var over.

Var et vendepunkt

– Jeg følte et sterkt behov for å lage en film rettet ut mot samfunnet, sier «Ellos Eatnu – La elva leve»-regissør Ole Giæver.

Familien hans bodde i Alta da aksjonene foregikk, og faren hans satt i styret for Folkeaksjonen mot utbyggingen. Da den prisbelønte filmskaperen leste bøker og dokumentarer i arbeidet med å sette seg inn i Altasaken, savnet han en mer personlig fortelling som sa noe om hvordan det var å være menneske da.

– Jeg ville si noe om hvordan det var å være ung same og oppleve hvilke konflikter Altasaken rippet opp i. Jeg ble sterkt grepet av hvilket vendepunkt Altasaken var, og betydningen den fikk i kampen for samiske rettigheter.

For Giæver, som også står for manuset, handlet alt om å finne ut hva som skulle bære historien, og hvordan formidle dette. Og det kokte ned til kampen for menneskeverdet, sier han til NTB.

Vil folk skal identifisere seg

– Jeg ble så sterkt grepet av møtet med personene som sto i det den gang, sier filmskaperen og blir synlig berørt bare av å snakke om det i intervjuform.

Under arbeidet med filmen har han grått mye. Ole Giæver har ifølge NRK også stilt seg spørsmålet om dette egentlig var en historie han kunne fortelle. Filmskaperen lærte seg grunnleggende samisk under innspillingen, og oppdaget til sin overraskelse egne samiske røtter. Da filmen hadde førpremiere i Masi, iførte seg han samisk kofte for første gang.

Men selv om filmen gir et innblikk i det Giæver kaller «en av de viktigste begivenhetene i norsk og samisk historie», så zoomet han inn på ett enkelt menneske.

– Identifisering er svært viktig, at folk føler at «denne filmen handler også om meg». Det personlige blir inngangen til det store.