Niels Fredrik Dahl: – En stor del av savnet etter mennesker vi mister handler om alt vi ikke vet

­I sin nye bok «Fars rygg», der terningene allerede har trillet seksere, tar Niels Fredrik Dahl utgangspunkt i sin fars barndom og ungdom, der han vokste opp i Alexandria i Egypt – før foreldrene sendte ham til en fremmed familie i Norge, knapt tretten år gammel, og to år senere til en pensjonatskole i Genève.

Snart kom andre verdenskrig, og det var da forfatteren i en annen forbindelse skulle skildre farens flukt til Sverige at han skjønte dette kunne være noe.

– Jeg tenkte meg at han kom gående mot meg gjennom årene og hendelsene han levde gjennom. Jeg har jo ikke bare villet skildre denne lille gutten og unge mannens ensomhet og følelse av utenforskap. Stedene han befant seg på og tiden han levde i ga meg muligheten til å skildre store bevegelser i det 20. århundre, sier Dahl til NTB.

Det skjer igjen

Mens han skrev slo det ham hvor mange paralleller det var til vår egen tid.

– Historien er, som kjent, sirkulær, det som har skjedd, skjer igjen. De konkrete problemstillingene er kanskje annerledes, men erkjennelsen av at vi aldri lever uanfektet av hva som skjer i verden. Vi kan ikke gjemme oss for den, eller beskytte oss mot den, vi er alltid en del av den. Den erkjennelsen hadde far, slik vi har i dag, sier Dahl.

Og peker på krig i Europa, store klimautfordringer, totalitære strømninger der man trodde demokratiene sto støtt og at vår fysiske og psykiske helse ifølge Dahl er under angrep.

Hva som er sant

Selv om det aller meste av «Fars rygg» er diktning, forholder den seg til faktiske holdepunkter. Enten det er geografiske steder, historiske og politiske hendelser, øyenvitneskildringer, arkivmateriale – så vel som private brev og fotografier eller replikker som ble overhørt.

– Jeg kan sammenligne det med å legge puslespill: Jeg har rammen, jeg har de fire hjørnebrikkene, jeg har et slags bilde av hva det er jeg forsøker å få frem, men veldig mange av brikkene er forsvunnet. Så jeg må klippe til mine egne brikker og få dem til å passe inn på en måte, forklarer han. Om det er sant?

– Det er kanskje ikke «sant», men muligens enda sannere enn «sant», likevel, eller som Virginia Woolf har skrevet – og da snakket hun om skjønnlitteratur, ikke nyheter: «Diktning vil trolig inneholde mer sannhet enn fakta».

De hvite feltene

Niels Fredrik Dahl mener det er dette som er romanformens styrke: At det er lov, ja, meningen, at man skal fylle ut de hvite feltene som ikke lar seg dokumentere. Men han måtte miste faren før spørsmålene meldte seg.

– Jeg er nok ikke den første som har opplevd at en stor del av savnet etter mennesker vi mister handler om alt vi ikke vet. Jeg ble nødt til å erkjenne at faren min, som jeg hadde tatt for gitt, var et menneske jeg visste forsvinnende lite om. Det er i det usikre at diktningen finner sin vei. Å skrive er jo å undersøke, utforske, oppdage.

Dahl la indisiene ved siden av hverandre, så etter forbindelseslinjer, trakk streker mellom punktene, til det var mulig å se for seg et liv. Farens liv.

– Som sønn, og selv far og farfar, ville jeg gjerne visst alt om hvordan han opplevde sitt eget liv. Som forfatter er jeg takknemlig for alt jeg aldri fikk vite.

Ensomhet i arv

«Han var en vegg som jeg trengte, men ikke visste eller trodde at jeg trengte. Nå som han er død, er han så levende at jeg merker ham ved siden av meg. Men det at jeg merker ham, kvesser bare uvitenheten, gjør den skarpere og vondere. Så jeg må gjøre det samme med ham som jeg gjør med meg selv, jeg må finne ham opp, igjen og igjen», skriver Dahl i boken.

Niels Fredrik Dahl mener faren vokste opp i ensomhet. Og at den ensomheten, den følelsen av utenforskap, satte dype spor.

– Men far var også et svært nysgjerrig menneske, full av undring, hva var nå dette livet han ikke helt slapp inn i.

Underveis kom også en egenerkjennelse.

– Etter hvert som jeg skrev ble det klart at jeg også denne gangen arbeidet med spørsmål jeg har balet med hele mitt skrivende liv og som har med ensomhet å gjøre. Tungsinn. Kan livsfølelser overleveres fra slektsledd til slektsledd? Går ensomhet i arv?

Vi vet lite

I «Fars rygg» har sønnen prøvd å se hele faren, «male et bilde som er så mange ting på en gang», som han sier.

– Og så stiller jeg ut det bildet. Et bilde blir først til når noen betrakter det. På samme måte blir hva en bok handler om, eller hva en bok forsøker å si, i stor grad bestemt av leseren.

Faren var et produkt av en annen tid. Da familien brøt sammen samtidig som verden ble kastet ut i et inferno av krig og død, snakket de aldri om noe av det. I dag lever menneskene en tid der hvor åpenhet står tilsynelatende sterkt, og «alt» deles på nett. Men Dahl funderer på hva vi egentlig vet.

– Det føles kanskje som om man vet alt, men jeg tror vi vet veldig lite om hverandre, mindre enn før. Jeg er redd vi er ensommere enn noen gang, de unge, de gamle, de midt i livet. Jeg kan jo bare svare for meg selv, men uten brev, fotografier, tegninger og dagbøker, hadde jeg ikke hatt noen ting å jobbe med nå. Når mennesker rundt deg dør mister du også store biter av din egen historie. Uten konkrete festepunkter blir det enda vanskeligere å forestille seg livet de levde.