Nå kommer boken om en høyst usannsynlig platesuksess

– Denne platen er kanskje den rareste platesuksessen vi har hatt. Tittelåten er altså en låt i fem fjerdedels takt hvor en gammel mann sitter og prater til musikk før vi drar refrenget syv ganger til slutt. Ikke akkurat oppskriften på høyt platesalg, konstaterer Lars Martin Myhre.

Han satte musikken til Odd Børretzens ord tilbake i 1995. Da gjennombruddet kom, hadde de allerede et mangeårig samarbeid bak seg.

– Lars Martin har lurt store deler av det norske folk til å tro at jeg kan synge. Jeg har en teori om at tekstene mine taler mer til hjertet enn til hodet, uttalte Børretzen den gang til NTB.

Nå utkommer historien om platesuksessen ingen så komme i bokform, ført i pennen av tekstforfatter, kronikør – og livslang Børretzen -fan Dagfinn Nordbø. Både boken og albumet, som skal slippes for første gang på vinyl, har ankomstdato i oktober, ifølge Christer Falck som står bak via sin Norske Albumklassikere-serie.

Tidenes norske hit

– Det var absolutt dem som var negative. I Moss mente anmelderen at plata like gjerne kunne vært anmeldt som litteratur, siden musikken aldri ble noe annet enn filmmusikk. Det er jo litt gøy at store deler av det norske folk gikk og sang filmmusikk de neste årene! konstaterer Myhre muntert i ettertid.

– Sommeren 1996 hadde jeg følelsen av at restaurantene bare hadde to plater – vår og Lisa Ekdahls debutplate.

For det norske folk trykket «Noen ganger er det all right» til sitt bryst – og platesalget kom opp i rundt 200.000. Tittellåten ble kåret til årets låt under Spellemannprisen 1996 – og til tidenes norske hit under Spellemannprisen 2001.

Ingen puteøyeblikk

Både tittellåten og «Måkene» runder nå millionen på Spotify, og Lars Martin Myhre synes det er «kjempegøy» å høre gjennom de snart 30 år gamle sangene på platen, som han har lyttet en del til i forbindelse med plate- og bokprosjektet.

– Jeg har aldri laget musikk som har vært moderne, og som derfor blir raskt umoderne. Folk med klassisk klessmak ser aldri håpløse ut på ti år gamle bilder. Det låter litt som det låter i dag fra meg. Derfor får jeg ikke de puteøyeblikkene som andre kan få når de møter sin gamle katalog, konstaterer han.

Odd Børretzen gikk bort i 2012, og Lars Martin Myhre er klar i talen på én ting: Han spiller aldri sangene mer.

– Aldri! Nei, det blir bare teit. Man kan ikke erstatte Odd, til det var hans stil og form for spesiell og personlig. Jeg har sett noen forsøk, men det blir bare patetisk.

Måke slipper til

Det er tekstforfatteren og kronikøren Dagfinn Nordbø som fører historien om «Noen ganger er det all right» i pennen. Han har intervjuet alle de medvirkende – samt en måke, røper han.

– Måkene har fått unngjelde på grunn av Børretzens plate, men det er fordi folk ikke skjønner teksten: Den handler ikke om måker, men om mennesker.

Nordbø er livslang fan av Odd Børretzen, fra lenge før gjennombruddet, og sier med glimt i øyet at han i boken prøvde å finne ut årsaken til at hans 20 år unge jeg «kunne tenne sånn på en gammel gubbe som bare solgte noen hundre plater i året».

– I korte trekk handler det om at han var en satiriker som skilte seg veldig mye ut fra den andre humoren som rådet da. På 1970-tallet hadde du revyhumor, Chat Noir-type humor, og Wesenlund/Heide-Steen. Det var ingen som var skarpe – men Børretzen var tøff og gjorde det på intelligent måte. Ingen lignet på ham. Han sa ting på helt andre måter.

Ingen møll

Ifølge omtalen var Odd Børretzen en nær sytti år gammel satiriker «som ikke hadde lyst til å lage plater eller stå på scenen i det hele tatt, men heller bare være i båt om sommeren, drikke sin rødvin og røyke sin pipe» da «Noen ganger er det all right» ble til. .

Om den uventede suksessen trekker Nordbø frem hvordan tittellåten har catchy refreng, selv om den er over seks minutter lang, og minner om noe høyst relevant – ti år før Spotify ble oppfunnet:

– Folk gikk jo gjerne og kjøpte en hel skive på den tiden, fordi de ville ha én låt!

Nordbø understreker at albumet «har så veldig mye annet» enn akkurat hiten som lånte det tittel.

– Musikalsk er den genialt gjort. Lars Martin Myhre skapte en helhet – og pakket Børretzen inn på den riktige måten, der stemmen hans ble et instrument som fikk mye plass. Albumet var dessuten langt vekk fra musikken som var i trendbildet på den tiden. Derfor er det ingen møll på platen! Det er ikke engang nostalgifølelser som gjør den varig, men at den er sitt eget univers.