Kunst i koronaens tid

«Gult er kult,» tenker jeg optimistisk, for jeg har lyst til å være optimistisk i dag. Det har vært litt for mye senhøstgråvær, covid og restriksjoner. Så jeg dypper penselen i gulfargen og lar det stå til. Noen minutter senere har det gule blandet seg med de andre fargene på lerretet, og jeg stirrer interessert på det jeg har prestert.

Det ble ikke helt som jeg hadde trodd – skjønt jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde trodd – men det ble da interessant. Som om jeg har laget det, og samtidig som om det er noen helt annen som har malt «verket». Annerledes enn å skrive, som jeg er vant til.

Jeg har ikke begynt å male fordi jeg hadde tenkt at jeg ville bli skrekkelig god, men fordi jeg vil se om det gjør godt å uttrykke seg kreativt uten å bruke ord.

Og det gjør det faktisk. Det er gøy, og jeg merker at covid-skyen letter litt.

WHO-rapport

At kunst kan være terapi, viser en WHO-rapport fra 2019. Den analyserer funn fra over 900 globale publikasjoner og 3000 studier, og fastslår at kunst kan gi bedre fysisk og mental helse. Det gjelder enten man utøver kunst, for eksempel synger eller maler, eller konsumerer kunst.

Ifølge WHO kan kunst redusere angst, smerter og blodtrykk, og ha positiv effekt på diabetes og overvekt. Dans kan minske symptomer på Parkinsons sykdom. Å høre på musikk eller lage kunst kan redusere bivirkningene av kreftbehandling.

Tilbud om kunstterapi til pasienter med psykoselidelser er anbefalt i de kliniske retningslinjene i Storbritannia (National Institute for Health and Care Excellence, 2014) og i Norge (Helsedirektoratet, 2013)

Kunstterapi, eller billedterapi som det ofte også kalles, blir brukt mer og mer i norske helseinstitusjoner, som Modum Bad, Gaustad, Haukeland Sykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge og en rekke flere sykehus og helseinstitusjoner og har vist seg effektiv mot blant annet spiseforstyrrelser, rusmisbruk, traumer, sosial isolering, angst og depresjon. I indre Østfold tilbys billedterapi i førstelinjetjenesten for psykisk helse.

Det er også etablert tilbud til kreftpasienter, terminale pasienter, og syke barn som er engstelige foran en operasjon eller annen behandling.

Oslo Met og Universitetet i Sør-Øst Norge tilbyr videreutdanning på masternivå i billedterapi.

Visuelt språk

For noen uker siden bragte Kveldsnytt et oppslag om kunstterapi for ruspasienter på Veslesien behandlingssenter for rusmisbrukere i Brumunddal, og intervjuet blant annet Turid Helen Tyra Pedersen, som har slitt med rus i mange år. Hun mente høydepunktet i behandlingen var kunstterapi.

LES OGSÅ: Løfter frem fortellingene til personer med rusavhengighet

«Kunstterapien får meg vekk fra både rustanker og dårlige tanker. Jeg har mye mindre angst, den er mer eller mindre borte. Og jeg finner en indre ro», sa Pedersen.

Cecilie Meltzer, seniorforsker og dosent innen kunstbasert læring ved universitetet Oslo Met, mener kunstterapi bidrar til endring på en annen måte enn tradisjonell terapi.

«Ved selv å være skapende, og la hendene snakke i stedet for munnen, åpner man for andre deler av psyken som ikke er så lett tilgjengelig i vår dagsbevissthet, eller når man sitter i samtaleterapi», sa hun til NRK.

«Kunst kan hjelpe oss til å se bak det umiddelbare og inn i det ukjente. Kunstterapiens styrke ligger i bildets visuelle språk. Livshistoriene våre er sanset med bilder, lyder, lukter og berøring før de kan bli verbale fortellinger, skriver nok en nestor i kunstpsykoterapi, Åse Minde, sammen med Oda Vigdal, og Tori Flaatten Halvorsen i Tidsskrift for De norske Legeforening.

Meg utenfor meg

«Maleriene som produseres, kan utforske forskjellige sider ved personligheten, for eksempel barndomsminner, håp for fremtiden eller traumatiske opplevelser. Bildene kan være gjenstand for tolkninger og diskusjoner. For mange er dette en ufarlig og ikke-invaderende måte å dele vanskelige tanker og følelser på, hvor fokuset for konversasjonen dirigeres vekk fra personen selv og rettes mot en kreativ stedfortreder — et «meg utenfor meg» om du vil, skriver psykologen Eirik Hørthe på Psykologisk.no.

Kunstterapeutene mener kunstterapi eller billedterapi kan gi mer ro og selvforståelse. Man kan samle tankene, og det er kan være godt i vanskelige tider. Det kan medføre større mestring og gi mer glede i livet.

Dette kan jo være fint for alle og enhver, selv om man ikke går igjennom noen krise eller har noen diagnose.

Men hvordan gjør man det rent konkret dersom man ikke får et tilbud i helsevesenet, men setter seg ned hjemme hos seg selv for å drive litt kreativ egenterapi med blanke ark og fargestifter til?

Det hvite arket

Mange voksne er redde for det hvite arket. De har en terskel for å begynne å uttrykke seg visuelt. De «kan ikke tegne», påstår de.

Det første man skal slutte å være opptatt av, er om man er «flink», mener kunstterapeutene. Det viktigste med aktiviteten er hva den gjør med deg, ikke resultatet. Hvis du maler et verk som du suser rett bort til rammemakeren med, er det flott. Men hvis det du har prestert bare blir noe kluss i det ene hjørnet, mens du får løst opp i noe mentalt, er det like bra.

De fleste barn under syv-åtte år maler uten hemninger. I en rapport fra Haukeland sykehus om kunstterapi for syke barn beskriver kunstterapeut Iren Kleiven en mor som kommer sammen med sin sønn, Syver Olander. Seksåringen bærer på en kreftsykdom. Han spør moren sin om hun vil være med på kunnstterapien.

«Syver Olander berre startar og svingar penselen djervt over det fuktige malearket. Mora nøler litt. Ho ser ut. Syver Olander seier: ‹Kvifor maler du ikkje?› ‹veit ikkje kva eg skal male›, seier mora. ‹Det er berre å male, mamma!›»

Spontant

Jeg forsøker å la meg inspirere av Syver Olander og ikke tenke for mye – bare gjøre det. Når jeg blir «for mye opp i hodet», finner jeg på noe nytt. For eksempel: Det vanlige er at arket er rektangulært. Kanskje et kvadratisk ark åpner for mer spontanitet? Eller man kan male en farge med akrylfarge over hele lerretet før man maler et motiv på toppen – enten figurativt eller non-figurativt?

Ulike teknikker – fargestifter og papir, eller lerret og akrylmaling, eller vannfarger og papir - gir forskjellige resultat. Man kan forsøke å male med den hånden man ikke skriver med. Når man er helt fersk og kanskje ikke får til å male noe som helst, kan man klippe og lime og lage montasjer.

Å male til ulike tider på døgnet kan være en metode. Å forsøke å etterape dadaistene som for hundre år siden drev med «automatisk skrift» – rett fra underbevisstheten til papiret uten å gå omvei gjennom «jeg-et» - kan være en annen. Men ved å gjøre det med bilder, ikke med ord.

Fra innsiden

Profesjonelle billedkunstnere har åpenbart mye bedre teknikk, men fundamentalt sett kan det være likheter til amatører som driver med kunstterapi, mener psykologen Eirik Hørthe, som særlig trekker frem ekspresjonistiske kunstnere som Edvard Munch og surrealister som Frida Kahloo.

«Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så», skrev Munch. «I stedet for å male trofaste kopier av den ytre virkeligheten, malte Munch virkeligheten slik den ble oppfattet fra innsiden», kommenterer Hørthe. «Selve prosessen med å uttrykke seg selv var Munchs kunstneriske intensjon. Dette var i aller høyeste grad et terapeutisk prosjekt, både for Munch og for den ekspresjonistiske bevegelsen som en helhet,» mener han.

Kahlo slet med alvorlige smerter hele livet etter en bussulykke som tenåring, og uttalte at kunsten hjalp henne gjennom smertene og gav henne et språk for de opplevelsene som ikke kunne uttrykkes med ord alene.

Jeg har ingen som helst ambisjoner om å nå opp til Munchs «Skrik» eller Kahlos «Den knuste ryggsøylen», men jeg griper trøstig penselen allikevel. Som Hørthe sier: «Det er fullstendig lov å plukke opp en pensel og utforske hva billedkunsten har å tilby i ditt eget liv».