Vi må sikre mangfold og scenekunstkompetanse i hele Norge

­

Det frie scenekunstfeltet vokste frem på 60-tallet som en motreaksjon til institusjonenes estetikk og måte å produsere kunst på. Den pulserende energien som fulgte med de frie scenekunstaktørene, har vært essensiell for utviklingen av både det frie og institusjonelle feltet her til lands, og fortsatt i dag er impulsene fra det frie feltet vesentlig for scenekunsten som helhet.

LES OGSÅ: Kulturkutt i kommunene: – Kulturloven må bli mer forpliktende

Grenland Friteater, Studium Actoris, Stella Polaris og Samovarteatret er alle frie scenekunstkompanier etablert på 70- og 80-tallet. Felles for de fire kompaniene er en sterk internasjonal orientering, samt regional og lokal forankring. Etter at regjeringen innførte en støtteordning for etablerte kompanier i 2024 i Kulturfondet, ble disse kompaniene stående igjen på statsbudsjettet, og med dette signaliserer myndighetene at frie scenekunstkompanier har en plass på statsbudsjettet.

Likevel etterspør vi en formulert politikk fra Kultur- og likestillingsdepartementet, en politikk som tydeliggjør hva myndighetene ønsker å oppnå med disse kompaniene, og også en helhetlig tanke rundt både scenekunstpolitikken og finansieringen av feltet.

Økonomiske kasteballer

I disse dager kjemper Studium Actoris en kamp for å overleve etter at det nye kommunestyret i Fredrikstad, med Høyre i tet, kuttet kompaniets driftsstøtte for 2024. Studium Actoris er et scenekunstkompani basert i Fredrikstad.

Siden sent på 80-tallet har kompaniet stått som arrangør av byens mange store festivaler, og de har gledet publikum med et mangfold av produksjoner. Men gjennom flere år har Studium Actoris stått i en usikker økonomisk situasjon, og kompaniet har gjentatte ganger blitt berget i statsbudsjettforhandlinger med SV som regjeringens budsjettpartner, i bresjen.

Denne gangen er det derimot et kutt i den kommunale støtten som setter kompaniet i en kritisk situasjon. Situasjonen Studium Actoris befinner seg i, åpner opp helt sentrale problemstillinger i den nasjonale kulturpolitikken: Hvordan sikrer vi scenekunstfeltets estetiske, nasjonale mangfold, og hvordan bygger vi kompetansemiljøer som skal favne hele landet?

Samfinansieringsmodellen må defineres og styrkes

Samfinansieringsmodellen mellom staten, fylker og kommuner som gjelder for disse kompaniene, representerer en delingsøkonomi som ligner på finansieringen av regionale teatre, men praksisen har verken blitt nedtegnet eller formulert på samme måte som når det gjelder institusjonene. Statens bidrag til lokale kompanier er avgjørende og viktig for å stimulere fylker og kommuner til å gi sin støtte til det frie scenekunstfeltet. Denne samfinansieringsløsningen har gitt kompanier rundt omkring i hele landet muligheten til forutsigbar drift og til å skape profesjonelle kompetansemiljøer for scenekunst over hele landet – og ikke minst publikumsopplevelser på høyt, profesjonelt nivå. Likevel er ikke finansieringen over de tre forvaltningsleddene knyttet sammen i en felles formulert scenekunstpolitikk.

Det er beklagelig at den nye politiske ledelsen i Fredrikstad kommune tilsynelatende ikke forstår at ved å redusere driftsstøtten til Studium Actoris, mister kommunen inntekter, i tillegg til at aktiviteten i det lokale kulturlivet blir drastisk redusert. For å drive god lokal kulturpolitikk og oppnå økonomisk bærekraft i en stram kommuneøkonomi, er det avgjørende å skaffe inntekter gjennom samfinansiering med fylket, staten eller internasjonale kultursamarbeid.

Det er ikke god samfunnsøkonomi å kutte støtten til de aktørene som bidrar med midler til kommunen, tvert imot gir det betydelige samfunnsøkonomiske gevinster og verdier å støtte opp om dem. I tilfellet med Studium Actoris fører kuttet ikke bare til konsekvenser for det lokale kulturlivet, men det får også nasjonale konsekvenser: Med sin unike tilnærming til scenekunst, representerer Studium Actoris i Fredrikstad et viktig kapittel i norsk teaterhistorie. Å støtte kompanier av deres kaliber, med distinkte teatertradisjoner og internasjonal påvirkning, er nødvendig for å bevare det estetiske mangfoldet og den kunstneriske arven i hele Norge.

Scenekunstfeltet har behov for at regjeringen utarbeider en overordnet politikk for å styrke samfinansieringen mellom statlige, regionale og lokale myndigheter, også for det frie feltet. Slik kan regjeringen sikre mangfoldet i scenekunstfeltet, bidra til å styrke scenekunstmiljøene i hele Norge og dermed bygge attraktive lokalsamfunn. Saken i Fredrikstad er et eksempel på hvor prekær situasjonen raskt kan bli, og både Fredrikstad kommune og regjeringen må være sitt ansvar bevisst. For Studium Actoris og kulturlivet og lokalsamfunnet i Fredrikstad er situasjonen nå akutt.