«Kulturtalen»: Velviljens kulturminister i pengemangel

­Mandag samlet Spekter og LO et par hundretalls sentrale personer innen kulturlivet til «Kulturtalen» i Det Norske Teatret. Det er ingenting å si på kulturminister Lubna Jafferys engasjement for kulturlivet. Hun kjenner feltet og opptrer som en rutinert statsråd, selv om hun ikke har sittet i kulturministerstolen mer enn vel et halvt år.

Jaffery tiltrådte i fjor høst, et par måneder før statsbudsjettet skulle legges fram. I realiteten la hun fram Anette Trettebergstuens budsjett. Slik måtte det bli. Det skal være kontinuitet i regjeringens politikk. Over tid har imidlertid en statsråd muligheter for å sette sitt eget preg på det feltet en har ansvar for.

Da Lubna Jaffery entret talerstolen i Det Norske Teatret, var det en viss forventning å spore. Her hadde hun en mulighet til å tegne et tydeligere bilde av hvilken kulturpolitikk hun vil føre. Det gjorde hun i liten grad. Noen ansatser var det riktignok.

Hun snakket om mangfold, men noe neddempet sammenliknet med Anette Trettebergstuen, uten at det ga grunnlag for å si at det er mindre viktig.

Det lå muligens et signal om at hun vil øke ressurser til nyere norsk samtidsdramatikk.

Hun vil lansere en ny leselyststrategi, fortsatt satse på spill og film. Hun vil ha dialog med aktørene i feltet. Den norske modellen – staten, arbeidsgiver og arbeidstakere – skal skinne i norsk kulturliv.

I det hun sa om regionale kulturfond, kan det ligge en nyorientering. Om det betyr økte bevilgninger til fylkene, blir det tatt imot med tilfredshet. Om det betyr at noen av de millionene Kulturrådet i dag forvalter skal flyttes over til fylkene, blir det bråk.

Når vi først skal ha fylker, må de ha noe å holde på med. Senterpartiet er opptatt av å flytte makt og innflytelse ut av Oslo. Å la fylkene forvalte en større del av kulturstøtten, vil de klappe for.

Kulturkutt i kommuner

Flere kommuner kutter i bevilgningene til kultur. Denne uken har Samtiden skrevet om at øksa brukes i Fredrikstad, Larvik og Ålesund. Lederen for NOKU, Monica Larsson, er bekymret for utviklingen. Kultur taper i kampen med helse, omsorg og utdanning.

Aktørene i kulturfeltet skjelver i buksene for at det samme skal skje i statsbudsjettet. Noen av dem som hørte Lubna Jafferys tale i går, hadde håpet hun ville gi en garanti for at det ikke blir kutt i bevilgningene til kultur, men at bevilgningene neste år derimot skal øke slik at en-prosents-målet nås.

Det sa hun ikke. Og det kan hun ikke si, for hun vet ikke selv hvor mange millioner hun får til alle sine gode formål i budsjettet for neste år. Jaffery ble ønsket lykke til når hun skal delta på sin første budsjettkonferanse under ledelse av de mektige tallknuserne i Finansdepartementet om en måneds tid.

Jaffery må kjempe for kulturen mot de andre statsrådene. Alle vil ha flere millioner til disposisjon.

Trond Giske satte spor

Da Trond Giske ble kulturminister, var holdningen avventende i starten. Han la opp til en del endringer som ikke ble tatt godt imot i alle leirer. Giske utfordret deler av establishmentet i kulturlivet og fikk godt posisjonerte krefter imot seg.

Det endret seg raskt, for Trond Giske fikk økt bevilgningene til kultur år etter år. Giske hadde gjennomslagskraft. Da han gikk av, var det bred enighet om at Giske hadde vært en kulturminister som satte spor etter seg.

Kulturlivet er opptatt av bevilgninger. Lubna Jaffery har bestått prøven med å si de riktige ordene, vise en genuin interesse for kultur og tale kulturens sak. Det avgjørende for hennes posisjon i kulturlivet er imidlertid hvordan det går i den interne kampen om økte bevilgninger til kultursektoren.

En minister med kort fartstid og som ikke har en maktbase i partiet, må velge riktig strategi for å nå fram internt i regjeringen. Det er mulig hun vil kjøre hardt på økte bevilgninger til regionale kulturfond. Da vil hun få Trygve Slagsvold Vedum med på laget. Mer til fylkene kan være riktig strategi i et valgår.

Så lenge Lubna Jaffery ikke aner hvilke bevilgninger hun kan regne med til kultursektoren neste år, kan hun ikke signalisere tydeligere hva hun vil satse på.

I går sluttet hun talen nærmest med å si at hun vil prioritere alt og alle. Politikere vil gjerne det. De foretar ikke smertefulle prioriteringer før de må. De håper i det lengste på økte bevilgninger slik at det kan satses på noe.

Å prioritere, altså å si nei til noe for å satse sterkere på noe annet, gjør vondt, og det blir mye bråk av det. Men det går så pass tungt flere steder i kulturlivet, at Lubna Jaffery neppe unngår å måtte prioritere i statsbudsjettet hun skal legge fram i begynnelsen av oktober. Situasjonen skriker egentlig etter prioriteringer.