– Kulturen har fått nye roller som ligger svært langt fra de opprinnelige

Anne-Britt Gran, professor på Handelshøyskolen BI og leder av forskningssenteret BI Centre for Creative Industries, skulle holdt foredraget «Kulturen som veiviser og barn av sin tid» under KulturPlots kulturseminar 31. august. Hun har av pandemirelaterte grunner måttet avlyse, men vi har tatt en prat med henne om temaet.

Foredraget hadde undertittelen «Kulturens plass i samfunnet – som motivasjonsdriver, trøst, menings- og identitetsbærer».

– Den overskriften er ikke min, sier Gran smilende, og jeg hadde planlagt å snakke om helt andre ting.

– Joda, kunsten fungerer i mange tilfeller som både motivasjonsdriver, som trøst, og som menings- og identitetsbærer. Kultur kan være alle de tingene, men når man snakker om kulturens rolle i dag, ville jeg fokusert på kulturens svekkede tradisjonelle roller og oppkomsten av nye.– I denne diskusjonen er det også viktig å skille mellom ulike kulturformer. Det er stor forskjell på skjønnlitteraturen og dataspill, for eksempel. Det er også forskjell på kulturens funksjon på samfunnsnivå og hva den betyr for det enkelte individ.

Kunstens tradisjonelle og nye roller

Gran mener det er nødvendig å se på de lange historiske linjene, kulturens roller på 1800- og 1900-tallet og frem til i dag.

Siden 1800-tallet har blant annet kulturen spilt en viktig rolle i nasjonsbygging, dannelse, i folkeopplysning og som samfunnskritikk.

Når det gjelder de mer strukturelle funksjonene kulturen har hatt på samfunnsnivå, mener hun at det fortsatt finnes en rest av noen av disse historiske rollene igjen, men at de alle er på retur.

– Hva erstattes de så med? Hvilke roller spiller kulturen i dag, som er nye? spør hun.

Da må vi ifølge Gran gjøre en ny distinksjon; forskjellen på den funksjonen kulturen har på samfunnet og det den betyr for enkeltmennesket. Det kan sammenfalle i noen tilfeller, men ofte gjør det ikke det.

En forskyvning i kunstformer

På individnivå kan kulturen være både motivasjonsdriver, en trøst og en menings- og identitetsbærer. Den har fremdeles en eksistensiell verdi for mange mennesker. Det er nå man hører folk si at den og den boka eller filmen «endret livet mitt», og utsagn som «jeg hadde ikke klart meg uten musikken», og lignende.

– Men for hvor mange betyr kulturen dette? Og hvilke kulturformer er det som fortsatt spiller den meningsbærende rollen på individnivå?

Hypotesen til Gran er at også på individnivå svekkes den tradisjonelle kulturen, som billedkunst, teater og skjønnlitteratur, og at TV-serier på strømmeplattformer, YouTube-videoer og dataspill styrkes. Musikken synes å ha en mer uforandret meningsbærende rolle for mange mennesker.

– Det kan med andre ord fremdeles argumenteres for at kultur fremdeles har en meningsbærende betydning for mange mennesker, men at det er en forskyvning i hvilke kunst- og kulturformer det gjelder, og selvsagt hvor den konsumeres – online.

SSBs forbruksmålinger har målt nedgang i bruk av både kunstgalleri og bibliotek, samt i lesing, samtidig som det er oppgang i forbruk av den medierte online-kulturen.

Mangfold og ytringsfrihet

Kulturen har også fått nye funksjoner. Inkludering av alle former for minoriteter er en ny og uttalt rolle for kulturen, forteller Gran. Hvorvidt det blir en viktig samfunnsrolle på sikt, gjenstår å se.

– Det har også vært særlig vekt på ytringsfriheten de siste årene.

Da Trine Skei Grande la frem en ny kulturmelding i 2018, knyttet hun kunst og kultur direkte opp til Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet.

Her forpliktes staten til å medvirke aktivt til etablering og drift av kanaler ut i det offentlige rom, slik at alle gis mulighet til å uttrykke seg.

– Å ivareta og utforske ytringsfrihetens grenser er i dag en av de uttalte samfunnsrollene til kultursektoren. Men er kultursektoren i Norge et sted der ytringsfriheten settes på prøve? Er det der den er viktig? Jeg er ikke så sikker på det, sier Gran, og legger til «dessverre». Det har sammenheng med at den tradisjonelle kultursektorens stemmer ikke har så stor impact lenger. Det finnes selvsagt noen unntak, som en viss forestilling på Black Box Teater.

– Ligner ikke på noe vi har sett før

Når det gjelder kulturens nye samfunnsroller, mener Gran at det har vokst frem en del nye og svært instrumentelle roller, som for eksempel et styrket næringsfokus, kulturen brukt i steds- og byutvikling og turisme, kultur i helsesammenheng, mm. Det som kjennetegner dem alle er at kulturen brukes som virkemiddel på bortebane, for å styrke andre sektorer. Dette har pågått i flere tiår og er relativt kjent stoff. Det forskyver fokuset fra kulturens egenverdi til dens anvendte verdier. Slik sett har kulturen strengt tatt fått flere roller å spille i flere sammenhenger, mens kulturens autonome og frie rolle svekkes.

– Her vil jeg spesielt fokusere på to nye roller som er mindre utforsket. Den ene er kulturens funksjon i algoritme-infrastrukturen på Internett og den andre er dens rolle som hoggestabbe for ytre høyre.

– På Internett legger vi igjen mye informasjon gjennom hva vi konsumerer av kultur, liker av kultur, «likes», hvor vi er når vi konsumerer den, osv. Søkemotorer og strømmeplattformer samler som kjent denne informasjonen for så å selge den videre til annonsører. Vårt kulturkonsum blir derfor mat til «Big Data» som algoritmene så filtrerer og kategoriserer oss i segmenter for reklameformål. Kulturforbruket vårt er i dag ikke minst «Big Data»-mat; mat i maskineriet til kommersielle globale selskaper. Dette mener jeg er en helt ny og stor rolle som kulturen har fått. Dette ligner heller ikke på noe vi har sett før.

Hoggestabbe for ytre høyre

En annen rolle Gran mener kunsten og kulturen har fått den siste tiden, er som hoggestabbe for ytre høyre-siden i politikken. Dette påpeker hun at vi ikke bare ser i Norge, men at det også er en tendens i andre land.

Dette har i Norge blant annet kommet til syne i saken om Sløseriombudsmannen, som har skapt debatt innenfor kunstfeltet, etter at han la ut innlegg på Facebook som kritiserer det han mener er offentlig sløsing på det han oppfatter som uforståelig kunst.

– Når målet er å kritisere den venstreorienterte kultureliten, er det enkelt å finne eksempler i kultursektoren. Når staten i tillegg betaler for denne kulturen, blir kultursektoren lett å angripe. Det er den rollen Sløseriombudsmannen og hans budskap har fått i Norge. Slik jeg leser saken, angriper han ikke egentlig de kunstneriske uttrykkene (handler med andre ord ikke primært om ytringsfrihet), men at staten finansierer dem.

– Rollen som hoggestabbe er en ny utfordring for kultursektorens aktører å håndtere. Å boikotte de som hugger er neppe løsningen på sikt. Her kan det heller ikke argumenteres med 1800- og 1900-talls-retorikk om kunstnerisk frihet, kulturens frie rolle og uavhengighet som staten beskytter. Kultursektoren er ikke så autonom lenger, dens selvfølgelige plass under det offentliges vinger er truet. Kultursektoren var et slikt privilegert fristed en gang, men det er den ikke nå lenger.

– Dette kom for eksempel til uttrykk med forfatteroppropet – der de oppfordret norske velgere til å stemme grønt.

I forrige uke gikk over 30 av landets mest kjente forfattere, som Maja Lunde, Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø, sammen i et klima-opprop, der de oppfordret de norske velgerne til å stemme på naturen – og oppga at de i år vil gi sin stemme til enten SV, MDG, Rødt eller Venstre.

– Da tenkte jeg: Dette spiller ingen rolle, de anbefalte partiene kommer ikke til å få en eneste ekstra stemme ved hjelp av dette.

– De som allerede digger Maja Lunde, stemmer sannsynligvis et grønt parti allerede. Tenk hvis det hadde vært Sophie Elise og andre influensere med hundretusener av følgere som hadde laget et slikt opprop - det kunne flyttet mange stemmer. Det oppropet kommer ikke, det ville ødelagt inntekstgrunnlaget deres.

– Kulturen setter ikke dagsorden som før, og den har fått nye roller som ligger svært langt fra de opprinnelige.