Fortapt med Den flyvende hollender

Legenden om ”Den flyvende hollender”, eller ”Dødsseileren”, finnes i flere versjoner. Den engelske varianten baserer seg på en kaptein som på 1600-tallet var ombord på et skip underlagt Det ostindiske kompani, som bragte blant annet silke og krydder til Europa. Skipet ankom Kapp det gode håp i stormfullt vær. Det var den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias, den første europeer som seilte her i 1488, som kalte den sørafrikanske odden Stormkapp.

Kapteinen sverget at han skulle komme frem om han så måtte seile helt frem til dommedag. Gud dømte ham til hvileløst å måtte seile rundt på De syv hav til evig tid. Historien ble en grufull påminnelse om at udødelighet ikke bare kunne være en belønning for de rettroende- den kunne være en straff for de ukristelige.

Et navn som går igjen på den såkalte Hollenderen er Bernard Fokke, som var kaptein i Det nederlandske ostindiske kompani. Han skal ha vært kjent for sin angivelig raske overfart fra Nederland til Java - kun tre måneder og ti dager. Det ble spekulert på om han kanskje hadde fått hjelp av Djevelen. Kapteinen har også blitt kalt Hendrick van der Decken. Dette navnet fikk han tidlig på 1800-tallet, i etterkant av det som regnes som de første skriftlige beskrivelsene av spøkelsesskipet. I sine reiseskildringer Travels, in Various Parts of Europe, Asia and Africa, During a Series of Thirty Years and Upwards (1790) nevner John MacDonald en seilers overtro rundt et drømmeaktig skip kalt Den flyvende hollender, som viser seg i dårlig vær.

Van der Deckens stormdrama og evige seilas (som han dømmes til av enten Gud eller Djevelen, avhengig av versjon) inspirerte i likhet med den mytologiske vampyren, flere kulturpersonligheter på 1800-tallet. Blant dem var den engelske forfatteren og marineoffiseren Frederick Marryat, som ble kjent for sin gotiske roman The Phantom Ship (1839).

På denne tiden var det få skip på havet der ikke minst én blant mannskapet hadde sett Hollenderen. Philip Vanderdecken, som hovedpersonen heter her, er på leting etter sin far, som var kaptein på spøkelsesskipet og dømt til den evige seilasen etter et drap. Philip har en relikvie av Det sanne kors (som Jesus døde på) rundt halsen, som han håper kan bidra til farens frelse om han lykkes med å finne ham.

Noen år tidligere, i 1834, utga tyske Heinrich Heine boken Herr Schnabelewopskijs memoarer, som skal ha blitt

hovedkilden til landsmannen Richard Wagners (1813-1883) libretto for den verdenskjente operaen Den flyvende hollender (1843). Heine, som var en venn av Wagner, hadde skrevet en satirisk bok med et budskap i retning av at kvinner ikke bør gifte seg med ”flyvende hollendere”, samtidig som menn bør være klar over hva kvinner kan gjøre

med dem.

Wagner behandlet tematikken med et større alvor. ”Han var dypt imponert over heltinnens trofasthet og frelsen hun lovet, og i den forbannede kapteinens stormfulle eksistens så han et nifst ekko av sitt eget uværsliv. Han satte i gang med en opera basert på historien, men fylte inn de manglende bitene i Heines narrativ”, skriver amerikanske The Metropolitan Opera i sitt program.

I Wagners univers vil den utkårede straffes for utroskap, og ikke minst understrekes den nådeløse tidshorisonten: Hollenderen risikerer å aldri få frelse om han ikke finner rett kvinne. Wagner flyttet også handlingen fra Skottland til Norge, angivelig på grunn av sin opplevelse i Nordsjøen i 1839. På grunn av stor gjeld flyktet Wagner og kona Minna Planer fra Riga, hvor han hadde jobbet som sjefsdirigent ved den lokale operaen, i retning London. En storm tvang imidlertid skipet Thetis til å søke nødhavn i Sandvika på Borøya, som ligger i Oksefjorden utenfor Tvedestrand. Ekkoet i fjellveggen av mannskapets sang på vei inn i skjærgården ble operaens musikalske inspirasjon. Å flytte handlingen til Norge kan imidlertid også ha vært et valg han gjorde på grunn av operaen til franskmannen Pierre-Louis Dietsch, Spøkelsesskipet (Le Vaisseau Phantôme), som ble lagt til Skottland og oppført året før Wagners.

Hos Wagner er den dramatiske stormen bakteppe for kjærligheten mellom den barytonsyngende helten og den kvinnelige hovedpersonen på sopran. Hollenderen er gitt en utvei av en engel: hvert syvende år kan han (som i flere gjengivelser av legenden), gå i land, og dersom han finner en trofast kvinne, er han fri.

Nå er tiden inne, og han oppsøker skipet til den norske kapteinen Daland, som har søkt nødhavn i en lun vik. Hollenderen får vite at Daland har en datter, Senta, og tilbyr ham en kiste full av perler og diamanter for hennes hånd. Begge ønsker de at Senta svarer ja, men historien kompliseres på grunn av Erik, som hans datter en gang har elsket.

For Wagner ble Den flyvende hollender et vendepunkt, og en analogi på egne kamper- økonomisk og sosialt. Han lyktes ikke med å få operaen oppført i Frankrike, og begynte å føle på en hjemløshet i Paris. Ved premieren i Dresden i 1843 bemerket kritikerne at Den flyvende hollender var mer germansk i stilen enn hans tidligere arbeider, og dermed annerledes enn storsuksessen Rienzi fra året før.

Er Senta – som lover sin trofasthet til Hollenderen lenge før hun vet om han er en ekte person – bare naiv? Eller staker hun på selvstendig vis ut kursen for eget liv, slik enkelte nyere tolkninger går i retning av? Operaen regnes ofte som en kjærlighetshistorie, der helten reddes av sine selvoppofrende følelser.

Sjefskunstkritiker for The Washington Post, Philip Kennicott, mener Wagners korteste opera er hans mest tilgjengelige, men også mest forstyrrende: ”Det er på ingen måte tydelig at dette er en romanse. Det synes snarere som en flyktig miks av dyp maskulin oppmerksomhetstrang og feminin selvoppofrelse, der Senta gir mye mer enn hun kan motta og Hollenderen tar mye mer enn han fortjener, skrev han i musikkmagasinet Opera New i 2017. Han mente at den sentimentaliteten rundt Senta som filosof og kulturkritiker Friedrich Nietzsche skal ha hånet, i dag likner mer på ”en skolejentes forelskelse i en kjendis, med fatale konsekvenser”– hun kaster seg fra en klippe for å gjøre Hollenderen fri.

Hos Henrik Ibsen dukker Hollenderen opp i Vildanden (1884), men i symbolsk forstand. I en samtale med sin halvbror Gregers Werle forteller Hedvig at det har bodd en gammel sjøkaptein på loftet, som de kalte ”Den flyvende hollender”. Men det er underlig, synes hun, for ”han var ikke noen hollender”. Kapteinen beskrives som en reell person som har lagt igjen bøker og gammelt skrot, men eiendelene hans kan tolkes som den mytiske hollenderskikkelsens varsel om død. Hedvig forteller at hun har bladd i den billedrike Harrison’s History of London - en faktisk bok som lå igjen i Ibsens barndomshjem på Venstøp etter den tidligere eieren Nils Jørgen Hirschholm, som Ibsen i barndommen trodde at var ”Den flyvende hollender”. Også i Vildanden er kvinnelig selvoppofrelse resultatet: Hedvig skyter seg selv på loftet for å understreke sin kjærlighet til den selvsentrerte Hjalmar, som ble avvisende mot henne straks han fikk vite at hun kanskje ikke er hans datter likevel.

Liv går også tapt i kultfilmen Pandora and the Flying Dutchman (1951), en sjangermikset kjærlighetshistorie der hovedpersonen Pandora (Ava Gardner), amerikansk femme fatale i den spanske fiskerlandsbyen Esperanzas britiske utflyttermiljø i 1930, er den eneste som kan befri den nederlandske kapteinen Hendrick van der Zee (James Mason) – selveste Hollenderen fra 1600-tallet – fra forbannelsen. Eksplisitt hollendertema gjenoppstår så for fullt med Hollywood-suksessen Pirates of The Caribbean – Dead Man’s Chest fra 2006, som er nummer to i filmserien som kanskje er mest kjent for Johnny Depps rolletolkning av sjørøveren og antihelten Jack Sparrow. Sparrow må nå betale tilbake gammel gjeld, i form av sin egen sjel, til kaptein Davy Jones (Bill Nighy) på det fryktede skipet The Flying Dutchman, som seiler både under og over vann med en besetning som er halvt mennesker, halvt sjødyr.

I komedieklassikeren Groundhog Day (på norsk En ny dag truer, 1993) må TV-meteorologen Phil (Bill Murray) gjennomleve dagen 2. februar på nytt og på nytt og på nytt. Det er hans arroganse som dømmer ham til denne evige repetisjonen, men en kvinne – Rita (Andie MacDowell) – frelser ham. En tilsynelatende banal film ble etter hvert ansett som en slags moderne lignelse, og manusforfatter Danny Rubin mottok brev fra både munker, kabbalister og buddhister som mente at den artikulerte deres syn på livet. Groundhog day har også blitt et engelsk uttrykk for en monoton, ubehagelig, repetativ situasjon. Amerikanske soldater tok det i bruk om å returnere til en gammel krigssone, der hver dag likner den forrige. Premisset ble også tema i selvhjelpslitteraturen og i psykoanalysen. I et essay i The International Journal of Psychoanalysis i 2006 skildrer psykiater og forsker ved Stanford University, Richard Almond, hvordan Phil er fanget i sitt narsissistiske forsvar. Men: ”Muligheten til å lære av sine erfaringer- først og fremst, å elske og lære gjennom erfaring med et godt objekt – symboliserer de forsonende, reparerende muligheter i alle liv”.

I den virkelige verden er Den flyvende hollender for lengst erklært et synsbedrag med en naturlig forklaring- rett og slett en optisk illusjon. Denne typen luftspeiling, som kalles fata morgana *, kan oppstå med alle typer objekter, fra skip til endeløs kystlinje, når lys brytes fordi det møter luftlag med en annen tetthet. Hollenderen lever like fullt videre som en speiling av en grunnleggende frykt– å være fanget i evigheten.

”Den flyvende hollender” er et skip som ifølge legenden sees i stormfullt vær og varsler død og ulykke. I den engelske versjonen møter en kaptein på en storm ved Kapp det gode håp (tuppen av Sør-Afrika), men trosser Gud ved å velge å seile uansett. Hans straff blir å seile på De syv hav (de store verdenshavene) til evig tid. I både den

nordiske og tyske varianten er skipet plassert i Nordsjøen.

Den flyvende hollender som optisk fenomen er en luftspeiling av typen fata morgana (synsinntrykket av for

eksempel en liten klippe kan se ut som et slott over denne). Ordet er italiensk og stammer fra trollkvinnen Morgana (eng. Morgan le Fay), som var søsteren til de keltiske sagnenes kong Arthur. Ifølge sagnet bygget hun slott av ren luft, og lokket sjøfolk i fortapelse med luftspeilinger.

Den flyvende hollender assosieres i dag først og fremst med den tyske komponisten Richard Wagner (1813-1883), og hans tre akters opera med samme navn. Uroppføringen var i Dresden 2. januar 1843. I Norge ble den fremført første gang på Nationaltheatret i 1901.

Det finnes likhetstrekk med ”den vandrende jøde”, en mytisk udødelig mann som spottet Jesus på vei til korsfestelsen, og ble dømt til evig vandring. Legenden begynte å spre seg på 1200-tallet, og har blitt portrettert som både skomaker, håndverker og Pontius Pilatus’ dørvakt.

Den flyvende hollender er brukt/nevnt i en rekke bøker: The Flying Dutchman (1826) av Edward Fitzball, Herr Schnabelewopskijs memoarer (1834) av Heinrich Heine, The Phantom Ship (1839) av Frederick Marryatt, The Flying Dutchman on Tappan Sea (1855) av Washington Irving m.fl.

Mange sjøfolk har gjennom historien hevdet at de har sett Den flyvende hollender. Den kanskje mest prominente

var den unge Prins George av Wales (senere kong George V) i 1881, utenfor kysten av Australia.