Arkitektur: Når boenhetene skaper ensomhet

­For en stund siden var jeg med på befaring til det gamle sykehuset i Kristiansand, en bygning med arkitektonisk verdi. Sykehuset ble i sin tid tegnet av Norges mest progressive sykehusarkitekt Ole Øvergaard (1893-1972) og oppført for snart 100 år siden, med en utvidelse 20 år senere. Det var en gang regnet som Europas fineste sykehus. Historien det bærer i veggene er i seg selv verdt å ta innover seg.

Jeg ble dårlig av tanken på at utbyggere nå ønsker å rive bygningen og sette opp et nytt følelsesløst monster av et boligkompleks for å tekkes sine egne økonomiske interesser. Men det er langt fra det eneste grelle eksemplet på hva som har skjedd i byen og andre byer de senere årene. Grå, svart og brun bygningsmasse av tre eller mur, helt uten følelser og uten verdi popper opp overalt i og rundt byen fordi slepphendte politikere har latt seg lure til å tilfredsstille utbyggere under dekke av å være et udekket behov.

Oscar Wilde sa en gang at «bare de overfladiske ignorerer verdien av det estetiske». Farge- og interiøreksperten Dagny Thurmann-Moe beskriver moderne arkitektur som ofte rettlinjet, enkel, fargeløs og uten ornamenter. Tidligere var man opptatt av spesiell utsmykning av de etasjene som var på bakkeplan, hvor det var ting å feste blikket på, detaljer og god fargebruk, mens i dag er gjerne de interessante arkitektoniske trekkene høyt oppe på bygget, sånn at de synes på flyfoto, mens det på bakkeplan er store, glatte fasader, uten detaljer. Når man setter opp et moderne bygg, skiller det seg som regel kraftig fra de nærliggende bygningene.

Jeg har lenge sett med sorg og frustrasjon på omveltningene i min egen fødeby hvor jeg fortsatt bor, men hvor færre og færre bygninger og detaljer fester seg til følelsene. Nesten alt som var er revet, og det som er kommet opp i stedet er følelsesløst. I stedet skaper byen en ensomhet, som bare fyller ytterligere ut den store ensomheten som preger dagens tidsånd.

Bystyrene for tiden virker å bestå av bevisstløse mennesker som har mistet ikke bare stedssansen, men forståelsen for hva som gjør en by til trivsel. Når man er ute og reiser er det byer med historisk bygningsmasse eller estetiske innretninger som tiltrekker oss, slik som for eksempel den italienske byen Lucca som vi var innom på vår bryllupsreise sommeren 2016. Lucca er på størrelse med Kristiansand, og er en av de rikeste og best bevarte byene i Nord-Italia, grunnlagt av etruskerne og ble romersk koloni i 160 f. Kr.

Nå kan så klart Kristiansand aldri komme i nærheten av å sammenligne seg med denne byen, som omtrent har stått intakt i 1000 år. Men det jeg forsøker å si er at selv om man ikke kan vise til en tusenårig historie på samme måte, kan man skape sin egen historie, med egne detaljer, som kan gi en følelse av at det er her vi tilhører. Det blir for puslete kun å argumentere med Posebyen.

Årets første utgave av magasinet Samtiden beskriver et dystert bilde av det som kunne vært en by som Kristiansand, uten å nevne byen med en eneste linje. Men når man leser denne første utgaven i år av magasinet med arkitektur som tema, er det mye å lære, for vi kan lære noe om fornemmelsesfinhet, om hva vi er avhengige av som mennesker for å kunne eksistere og trives.

Uavhengig kritiker

Det å selge byen til utbyggere, handler ikke nødvendigvis om å selge sjela til djevelen, men politikere som bestemmer burde alltid ha en historiker, eller en form for kritiker som er uavhengig av det kommersielle å lene seg på, før de river bygg.

Det første man nå møter på vei inn i byen fra vest er Quadrum, et skryteprosjekt fra Bane Nor som bare følger i sporene til alt det andre som popper opp. «Arkitektonisk vil Quatrum representere noe nytt, friskt og spektakulært, men likevel fremstå balansert i forhold til Kristiansands struktur og skala,» som det står på bygningsmassens hjemmeside. Jeg finner ingenting motiverende med det bygget og det å ha arbeidsplassen sin i dette monsteret må fortone seg som et mareritt.

Jeg trenger ikke å gå langt for finne igjen noe av det samme. Like ved hvor jeg bor i drabantbyen Vågsbygd, ikke langt fra det lokale kjøpesenteret, er det i ferd med å reise seg opp en ny fargeløs bygningsmasse som presenterer seg som «Vågsbygd i sentrum – Det gode liv i sentrum». Hver gang jeg jogger den samme ruten som jeg har gjort i flere år, legger det seg bokstavelig talt en mørk skygge over meg hver gang jeg passerer dette monsteret. Min far som bodde i området i mange år, men ikke lever lenger, ville ikke kjent seg igjen. Det er et ord som går igjen i hodet mitt når jeg tenker på denne moderne kommersielle bygningsmassen og det er ensomhet.

Helsefarlig

Hilde Østbys bok «Kart over ensomheten» viser at ensomhet er helsefarlig. I flere land erkjenner myndighetene at å bekjempe ensomhet er en viktig oppgave i årene framover. Folk lever lenger, men livene blir ikke nødvendigvis gode av den grunn. Mange får fysiske og psykiske plager. Antall demente øker, men uten at samfunnet tar grep og bygger demenslandsbyer og utdanner spesialister til å håndtere de syke. Pårørende blir pleiere og omsorgspersoner. Mange knekker sammen. Dagens 40- og 50-åringer må innse at mange av dem, deres venner, familie og deres nærmeste vil rammes av demens. Dette skriver Harald N. Røstvik om i dette nummeret av Samtiden. Han mener vi gjør lite for å forberede oss på denne utviklingen.

I stedet går han til poesien og litteraturen for å beskrive denne moderne formen for ensomhet. «Pink Floyd beskriver samfunnsutviklingens mekaniske gjentakelser av rutiner på bekostning av følelser i «The Wall». Jeg kan gjenkjenne den i Bob Dylans «It’s not dark yet, but it’s getting there».

Jeg forstår godt hva Røstvik sier. For en tid siden, før denne tid da alt var bedre, men i ferd med å forvitres, sugde jeg til meg alt som var gitt ut av dikt på 70- og 80-tallet. Mange av dem beskrev ensomheten og flere av de som skrev diktene var selv flyttet inn til de store byene og skrev ned det de følte var i gjære. Det var den siste tid før kommers, før Reagan og Thatcher overtok og en ny djevel overtok menneskerasen. En av de jeg leste var Rolf Jacobsen, som beskrev denne nye tid i en tidlig fase på denne måten:

«Ko-ko sier gjøken i kassaapparatet
lystelig er våren i butikkenes skoger
duftende av lær bær såpefarver og kretong
mens fuglekvidder kjøres på lydbånd fra 9 til 16
og svin og pelsdyr felles uten stand med dempende skudd.
Speil deg i vår lille
sjø av silke. Smil til alt.»

«For det er ikke andre paradiser enn denne», som han skriver i fortsettelsen. Det er det i mye mindre grad i dag, mer enn 50 år senere.

Harald N. Røstvik beskriver hvordan mennesker leter etter mening i byene. «Folk søker arbeid og sosiale nettverk. Mange leter etter mening og antar den finnes der folk flest ferdes. Andre søker ut i naturen. Etter hvert har byplanleggingen, på grunn av klimaendringer, forsøkt å bringe naturen inn i byen for å absorbere klimagasser ved implementering av vann – og grøntområder. Dessverre vandrer mange rundt med lyd i ørene, eller fordyper seg i en pc eller smarttelefon. De stenger seg ute fra omverdenen og sender sterke signaler om at de ikke vil kommunisere. I byplanleggingen er disse signalene lite beskrevet.»

Markedstenkning

Hvordan vi bygger byer i dag er en stor tragedie, styrt av den hensynsløse markedstenkningen, uten tanke på følelser. I kunsten derimot møter vi ofte byer beskrevet som kalde og fremmedgjørende steder. Til tross for dette fortsetter flyttingen til byene.

«Byplanlegging handler til syvende og sist om mennesker,» skriver Nøstvik, «men byplanleggere får det alt for ofte til å handle om noe annet, om løsninger, som haster, om infrastruktur, objekter, bygg, transport, gater, fortau, trær – om ting. Det er derfor et paradoks at mange byplanleggere som legger vekt på atferdsendringer i byene, primært legger opp til at det skal skje gjennom hvor ting er plassert i forhold til hverandre – som gåavstand fra hjem / jobb til bussen – og mindre om vennlighet på turen,» skriver Røstvik. «Byplanleggere er ikke gode "følere". De er opptatt av å løse tekniske utfordringer, selv når de bruker "nudge" (dulting) for å få folk til å endre vaner, som for eksempel ikke å bruke privatbil, men heller gå, sykle eller kjøre kollektivt.»

I Kristiansand har vi fått eller får Bystranda Blå, Marvika Torv, Baneheia Park, Kongsgård Park, Tangen Torv og Kanalbyen og andre «blokkprosjekter» som er bygget med samme formål. At sammen poppet opp i løpet av få år.

Byen må jo være i ferd med å tømme husene rundt byen til fordel for disse moderne «brakkene» hvor kunstig natur er en del av helheten, kombinert med nærhet til kjøpesenter og hvor flere av dem har eget treningssenter og sentralbord for bestilling av middag, om arbeidsdagen skulle bli ekstra lang. Velkommen til det nye prosesserte bysamfunnet!

Denne ensomheten beskrives godt i Kris Kristoffersons «Casey’s Last Ride» som omhandler en fyr som går forbi nede i undergrunnen i neon-mørke korridorer fulle av desperasjon og uten sjel, og der hvor han møter henne som en gang var en kjæreste. Samtalen mellom dem bærer bud om en ensomhet hos dem begge, selv om han for lengst har kommet seg ut av mørket og har fått nytt liv og familie utenfor. Jeg tror ikke på at kunstig koselighet bygget med markedstenkning og effektivitet for at vi skal bli mer late noen gang vil kunne erstatte det naturlige og historien. Ensomheten i disse byggene uten sjel og uten arbeidsoppgaver, må fortone seg som en demontering av sjelen.

Tidsånd

Filosof, skribent og lektor Dag August Schmedling Dramer skriver i det samme nummeret av Samtiden om tidsånden. Her trekker han fram postmoderne tenkere, som kritikeren Charles Jencks og den konservative Roger Scruton som begge er enige i at tidsånden kan hevde å bli manifestert i måten vi bygger på, både direkte og indirekte. Og hva slags tidsånd er det vi ser og leser rundt oss med dagens arkitektur, og hva kan vi gjøre med det? «Noe av det mest slående ved moderne og postmoderne arkitektur, er at den som oftest ikke symboliserer noe, at den ikke viser noe utover seg selv. Ofte ser den ikke ut til å representere annet enn den funksjonen den fyller. Et kontorlandskap skal være åpent, luftig, og klart i uttrykk, med skarpe, rette linjer og anledning for god lysfordeling.

Det skal være rullestoltilgjengelig og besøksvennlig, innenfor effektivitetens rammer, naturligvis. En annen type bygninger er kjøpesentre, flyplasser, offentlige bygninger og kommersielle rom som butikker. Du skal kun være der for å handle eller fly. Flyplassen er et dødt sted mellom verdener som besøkes gjennom lufta og kjøpesentre er tomme konteinere hvis innhold skal knabbes fra hyllene på lynraskt og hypereffektivt vis.

Offentlige steder er redusert til steder man kan sitte, eller bevege seg gjennom, og kun det. vi lever i den sene markedskapitalismens tidsånd, der formen følger funksjonen, og funksjonen er en del av konsum. Vi er alle redusert til konsumenter, og det viktigste – det mest tydelige, vår kontemporære modus perandi – er nå vår modus vivendi. Vi er konsumenter» Så hvor er ånden blitt av?» spør Dramer.

Dramer trekker fram historikeren Eugene McCarrahers bok «The Enchantment of Mammon» der historikeren tar et oppgjør med ideen om at verden er «avfortryllet». Ideen om at verden ikke lenger er magisk, handler om at vi i moderne tid har kastet ut åndene, gudene og kreftene, og med dem ikke bare overtro, men etter hvert også vanlig tro. Der de fleste tenkere mener at dette skjedde på bekostning av religion, mener McCarraher at vi rett og slett byttet ut tro med markedskrefter og etter hvert kommers. Han mener kapitalismen er like religiøs som andre trossystemer. Han hevder kapitalismen er vår religion, og ikke bare i overført betydning.

Jeg er fristet å spørre; kan den samtiden som her beskrives i magasinet Samtiden bli mer sørgelig enn dette? For det er jo slik det er, slik Dramer og Røstvik beskriver, enten vi vil eller ikke. Det ser ikke ut til å finnes et lys i andre enden av tunnelen, bare mer mørke som i Leonard Cohens «You Want It Darker». Vi har ingen grunn til å se lyst på det, hvis da ikke dyrtida og postpandemi er i ferd med å endre noe i våre sinn, og ikke minst i politikernes tenkemåte. I mellomtida kan vi knapt gjøre annet enn å lese Rolf Jacobsens dikt:

«Snu dere bort. Tenk på noe annet.
Tenk på alt dere kan kjøpe. Tenk på bilen din.
Alt det som står i annonsene. Lekre saker.
Ikke stå der og se hitover hele tiden. Snu dere.
Tenk på noe annet, har vi sagt.»