Kristin Brandtsegg Johanesen: Kjærlighetens farlighet

Lesetid: ca. 11 minutter.

­

I hundre år har Kristin Lavransdatter, den bortskjemte og uregjerlige pappajenta som vokste opp på Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen, fascinert og forarget sine lesere. «Villare og meir lidenskapeleg kvinne skal ein leita lenge etter i norsk litteratur», skrev Karen Frøsland Nystøyl på NRK.no etter premieren på Kristin Lavransdotter i Sara Khoramis skikkelse med Kjersti Horns regi. «Ho elskar, føder, gret og rasar ustanseleg. Det er ei nydeleg rolletolking. Nærast perfekt.»

Kristin Lavransdatter er hundre år

Det Norske Teatret mener alvor når de setter opp verket i sin helhet, og ikke bare velger den første delen, Kransen, slik det ofte er blitt gjort ved teateroppsetning og filmatisering. Det handler ikke bare om omfanget som endte med en åtte timers maratonforestilling. Det handler også om at det slett ikke er helt enkelt å «aktualisere» Kristin Lavransdatter uten å miste vesentlige poeng ved verket og forfatterskapet. Fortellingen om den unge Kristin som står opp mot faren Lavrans, festemannen Simon Darre, klostermurer og eldgamle patriarkalske maktstrukturer, for å få sin store kjærlighet, det er en fortelling som friksjonsløst gir mening i vår tid. Det gir til og med mening innenfor en feministisk frigjøringshorisont, men ligger til gjengjeld langt fra Sigrid Undsets forståelseshorisont.

En reaksjonær antifeminist

Som sin romankarakter har Sigrid Undset, helt siden begynnelsen, vært både omstridt og høyt elsket. Hun inntok plassen øverst på pallen som dikterdronning og eneste norske kvinne som har mottatt den høyeste internasjonale litterære anerkjennelsen det er mulig å oppnå, Nobelprisen i litteratur. I Tyskland i mellomkrigstiden var opplagstallene for Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn på nærmere en halv million. Bare én bok solgte mer enn Kristin Lavransdatter, og det var Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten. Etter Hitlers maktovertagelse ble Remarques bøker brent og Undsets forbudt. Det sier også litt om den politiske dimensjonen ved hennes forfatterskap.

Allerede som 22-åring rykket Sigrid Undset ut med et innlegg i Aftenavisen mot det hun omtalte som sin tids kvinnesak og konesak. Mens tidens kvinnesak var opptatt av sedelighet og uavhengighet, var det drømmen om kjærligheten – og frykten for den – som gjorde Sigrid Undset så radikal og reaksjonær på en og samme tid. Helt fra begynnelsen var hun opptatt av biologi, seksualitet, erotikk og hvordan lidenskapen kan rive ned konvensjoner, sosiale bånd og dømmekraft. Det var også svært radikalt på hennes tid at hun skrev frem kvinner med egen vilje og som ikke minst er fullt bevisst sin egen seksualitet – hos Sigrid Undset er det ingen mystisk, uforklarlig, rørende, rødmende, uklar femininitet skjult bakom kjoleskjørt og snøreliv og finurlige feminine dyder, nei – allerede i første bok har vi Marta Oulie, hun har vært utro mot sin egen ektemann – og hun sier det. Rett ut, som det er, i bokas første setning: «Jeg har været min mand utro.»

Deretter sender hun sine romankarakterer ut i verden, Vigdis fra Vadim, Jenny Winge og selvfølgelig Kristin Lavransdatter – men også Olav Audunssøn, Paul Selmer og Ida Elisabeth. Én etter én sendte hun dem til Roma eller Kristiania – det kunne være i hennes egen tid, høymiddelalderen eller sagaenes tid – for å se hvordan de taklet de prøvelsene hun utsetter dem for. Én etter én blir de spent bein på, slått over ende av kjærligheten, innhentet av dens omkostninger, flere av dem går til grunne, filleristet av livet eller egne nådeløse tvangstanker og samvittighetskvaler. Kanskje aller verst går det ut over Jenny. Eller muligens er det Olav Audunssøn som får hardest medfart, slik han martres og plages? Jeg skal ikke si hvem det går verst ut over, men jeg er ikke alene om å påstå at hun er en nådeløs og svært ubarmhjertig forfatter.

Helt fra begynnelsen kom hun på kant med de som representerte kvinnebevegelsen.

I sitt standardverk om norsk kvinnehistorie, Den norske kvinnebevegelses historie, skriver Anna Caspari Agerholt: «Det var å vente at Sigrid Undset med sin utpregede sans for det primitive, med sine konservative synsmåter, forsterket ved overgangen til katolisismen. Før eller senere ville stille seg i antifeministenes rekker.»^[1] På 60- og 70-tallet ble denne kritikken om mulig enda krassere og mer massiv. «Ho snudde ryggen til feminismen og vart derfor ikkje den støtte ho kunne blitt for kvinnesaka», skrev Astrid Brekken. «Det osar kvinneforakt [...] det er riktig synd at Sigrid Undset ikkje fekk oppleva 70-talet. Den nye kvinnerørsla ville vore eit prov på kor feil ho tok.»^[2]

I tillegg til kvinnesakskvinnene var det også flere av 70-tallets fremtredende skikkelser som gikk hardt ut mot henne, deriblant Dag Solstad. Han beskrev utsagnet om at «menneskenes hjerter aldeles ikke forandres» som «Den mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur».^[3] Georg Johannesen raljerte i vei om at Kristin Lavransdatter først og fremst er «en spennende skildring av den viktorianske ungpikeoppdragelse i Kristiania middelklasse omkring 1895».^[4]Ideologene på 70-tallet var opptatt av å definere henne ut av de interessante samtalene, og satte henne på sidelinjen som en reaksjonær moralist og antifeminist som skrev borgerlige dameromaner. I fjor utropte Toril Moi Husfrue til «norsk litteraturs mest slående husmorroman».^[5]

Om å stirre ned i driftenes brennende helvete

Det er Sigrid Undset selv som bruker formuleringen «kjærlighetens farlighet», og hun gjør det i en omtale av Charlotte Brontë. Blant alle hennes forbilder i den engelske litteraturen er Charlotte Brontë det nærmeste hun kom en åndsfrende. Det skyldtes selvfølgelig Brontës innsikter i kjærligheten og hennes mot til å se inn i menneskenaturen. Essayet om de tre søstrene Brontë, først trykt i Samtiden i 1917, er noe av det mest interessante Sigrid Undset har skrevet, ikke minst om sine egne litterære idealer. Fascinasjonen for de tre søstrene som vokste opp på en avsidesliggende prestegård i Yorkshire, omgitt av endeløse stormfulle heier, er grenseløs. Særlig Charlotte og Emily skrev romaner som ble stående som ikoniske, henholdsvis Jane Eyre og Wuthering Heights. Den tredje søsteren, Anne Brontë, hadde ifølge Sigrid Undset ikke tilsvarende selvinnsikt og følgelig heller ikke innsikt i menneskenaturen. Hennes opprør retter seg bare mot ytre ting, og «føler hun hunger i sit hjerte, så aner hun ikke at den er umættelig». Bøkene hennes forblir derfor tendensromaner som sier mye om sin samtid, men ikke så mye om menneskenes hjerter, utdyper Sigrid Undset. Emily derimot er kompromissløs i sin utforskning av hva som bor i et menneske, og hvilke drivkrefter som finnes der. Men det er altså Charlotte Brontë som fascinerer henne sterkest, fordi hun har dette motet til å se inn i sitt hjerte, og ikke minst mot til å se hva som skjuler seg der inne: «Skildringen av Janes [Jane Eyres] følelsesliv er i virkeligheten dristigere enn alverdens ‘vovede’ bøkers ‘vovede’ scener», nettopp fordi Charlotte Brontë har menneskelig styrke til å gjennomgå «alle kvindekjønnets bitreste kvaler» og kunstnerisk evne til å skape levende fortellinger av det, og ikke minst – våge å la Jane Eyre «stirre klarøyet og rolig ned i drifternes brændende helvete». Hun tilføyer også i en kommentar til sin samtid at «Den som preker fri kjærlighet, vil helst overse kjærlighetens farlighet og folkepoesiens dypsindige bruk av tvang og elskov som synonymer».^[6]

«Så dyp er Charlottes forståelse av lidenskapens vesen at hun avviser de små følelsers pjankede snakk om kjærlighetens rett og elskovens lov; hun vet at elskoven, holder ingen lover, den bryter alle.»

Gud alene æren

Da Sigrid Undset satte seg ned og skrev bøkene om Kristin Lavransdatter, har hun flyttet fra Kristiania og bosatt seg på Lillehammer. Innenfor de tykke tømmerveggene på Bjerkebæk, i det innerste hjørnet av stua, i første etasje i Røssumstua, skyver hun skrivebordet hun hadde arvet etter sin far, inntil det ene vinduet, så hun kan se ut over dalen. Så smyger hun seg ut av sin egen tid og inn i den tiden hun kjenner fra folkevisene, sagaene og riddervisene.

Hun har reist fra ektemannen, kunstneren Anders Svarstad, som hun har to barn sammen med. Den samme høsten føder hun sitt tredje, mens hun samler de innleggene hun har skrevet i anledning kvinnesak, under tittelen Et Kvinde-synspunkt. Til sin venninne Nini Roll Anker skriver hun også at hun nå føler seg opplagt til å fortelle sin mening «om det hele». Det som irriterer henne «så gresselig», er at så mange skrivende damer «sverger servilt til den gjengse mandfolkopfatning av kvinden», og at hun føler seg «så liten og splittet og smittet av al tidens kvindesjukdom». Til slutt bekjenner hun også at hun har forandret syn på mange ting, og blitt overbevist om «at en mor – eller far – eier ikke sine børn, men forvalter Guds eiendom». Hun avslutter med ordene Soli Deo Gloria – Gud alene æren.

Øverst på tittelbladet setter hun ordene: «Hossi kan grase paa jori gro, naar sonen maa inkji moeri tru –» – det er det fjortende vers i den gamle middelaldervisa om Olav og Kari, men ordene går igjen i flere folkeviser. Til venninnen skriver hun også at hun egentlig ikke liker slike «motto» i bøker, men gjør det likevel ettersom en mors følelser for sine barn, og barnas følelser for sin mor, er blant de aller helligste allianser en slekt eller et samfunn er bygget på. Ingenting er mer bærende i verden.

Hun tilføyer også i brevet til Nini Roll Anker at deres felles venn, Nils Collett Vogt, «sa til mig engang at man var jo frisindet og liberal i moralsk henseende av opriktig hjerte sålænge det gjaldt de kvinder man møter som voksen mand – men når det gjelder ens egen mor ‘så vilde man jo helst hun skulde ha undfanget en ved den hellige ånd’».

Med det nye store romanverket går Sigrid Undset grundig til verks, og sagaene har hun jo kjent siden hun var liten. Ganske tidlig kobler hun også sammen «det farlige og deilige» og anerkjenner erotikken og begjæret som nedarvete og drivende krefter i menneskenaturen, og følgelig i alle sine romankarakterer. I det farlige finnes også en erotisk fornemmelse, og denne blandingen utgjør hovedingrediensene i hennes grunnformel og favorittoppskrift om at «elskoven holder ingen lover, den bryter alle». Det farlige ved kjærligheten gir henne ikke grunn til å styre utenom den. Så følger vi Kristins kjærlighet til faren, så til Erlend og barna – som er kjærlighetens mål – og Kristin får åtte av dem, før hennes kjærlighet mer og mer retter seg mot Gud. Sigrid Undset bruker det eldgamle skriptet for menneskets vandring fra det jordiske til det himmelske, oppstigningen til paradis slik Dante beskriver det i Den guddommelige komedie, fra det fysiske til det sanselige, videre inn i det åndelige.

Gjennom hele verket utforsker Sigrid Undset hva de trodde på i Norge på 1300-tallet, og sterkt i denne troen sto Olavsdyrkelsen og alle fortellingene knyttet til hans liv. Hun formelig sender Kristin Lavransdatter i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. I bokhyllene på Bjerkebæk står bindsterke katolske encyklopedier og helgenkalendere. Kristin spennes opp i et univers der kjærligheten til livet og kjærligheten til Gud trekker og drar i henne.

Når Kristin Lavransdatter denne høsten entrer scenen på Det Norske Teatret i Kjersti Horns briljante regi, tar hun Sigrid Undset på det dypeste alvor, når hun lar den lidenskapelige, kraftfulle Sara Khorami innta scenen og snuble hodestups inn i kjærligheten. Både publikum og anmelderne blir tatt med inn i berget, tett på Sigrid Undsets tekst, men helt strippet for middelalderrekvisitter. De har nok vektlagt kjærligheten tyngre enn det religiøse, men følger Kristin gjennom alt hennes strev, drømmen om å underkaste seg, uten å finne noen som er verdig hennes underkastelse. Helt til hun kommer i mål i Reinsklosteret på Rissa. Stilt overfor Gud velger Kristin å følge ham, hun får den pestdøde kvinnen i vigslet jord, men hun blir selv smittet av pesten. Det er ikke særlig moderne. På den andre siden åpner de opp og låser leseren inn i rom som ofte står avlåst. Denne gangen er det ingen som har ropt opp og advart mot hvordan Sigrid Undset holder kvinner fast i reaksjonære roller som elskerinne, husfrue, kone og mor. Den krevende kvinnekroppen får plass. Det er overraskende og tankevekkende at så mye av det Sigrid Undset og Kristin Lavransdatter tidligere har blitt kritisert for, passerer. Den unisone mottakelsen tyder på at Sigrid Undsets utforskning av hva det vil si å være menneske likevel er aktuell i vår tid, på samme måte som fortiden var aktuell for henne. Vi lever i en tid med verdibrytninger, polariseringer der de gamle fortellingene om kjønn, kjærlighet og erotikk prøves. Og selv for Sigrid Undset kunne det bli i meste laget: «Glad skal jeg være den dag jeg putter Kristin i likkisten ute i Reinsklosteret og de synger sjelemessen over alle hendes vidløftigheter!», skriver hun til sin middelaldermentor og venn Fredrik Paasche.

I en bakgrunnsartikkel som kan leses på teatrets nettside, svarer Sara Khorami på spørsmålet: – Kva for plass har eigentleg kjærleiken i dag?

Sara søkk ned i stolen.

– Å, ja. Eg vil seie … At den er alt. Altså vi menneske angår kvarandre. Dine val påverkar meg. Mine val påverkar deg. Er vi ikkje her berre for å bli elska og elske tilbake, da? Eg tenkjer at alt vi gjer, er basert på det. Å bli elska og sett. Og når vi ikkje gjer det, så går det gale. Skikkeleg gale. Trur eg. Ja, eg tenkjer det.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.