Vern om minstesatsene!

Den 5. mai skrev Samtiden-redaktør Magne Lerø en kommentar der han tar til orde for at Kulturdirektoratet bør endre kravet om at publikasjoner som søker støtte fra Kulturrådet, skal følge Kritikerlagets minstesatser for kritikk. Begrunnelsen er at «nær sagt ingen» følger satsene i praksis.

Kommentaren kommer i kjølvannet av TV2s sak om økonomistyringen i nettavisen Subjekt, der det kom frem at avisen på et tidspunkt noen år tilbake i tid betalte sine frilanskritikere langt under Kritikerlagets satser, selv om de hadde fått støtte fra Kulturdirektoratet. Budsjetter som tar høyde for å honorere bidragsytere etter bransjens minstesatser, er formulert som et kriterium for å søke støtte.

Sjefredaktør Danby Choi svarer både i saken og i flere innlegg på sin egen Facebook-profil at dette var en midlertidig situasjon, og at Subjekt i dag betaler langt høyere, både i tråd med og til og med over dagens minstesatser. Dette er så vidt vi kan se ikke dokumentert, men gitt at det stemmer, er dette noe Kritikerlaget er svært glad for.

Det vi derimot ikke er så glade for, er at Lerø på sin side argumenterer for å uthule en vesentlig del av infrastrukturen som møysommelig er bygget opp på tidsskrift og kritikk-feltet. Det er et kjent problem at tidsskriftsektoren er underfinansiert, og at mange sliter med å betale minstesats. Da Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk ble opprettet i 2019, fulgte det ikke med noen friske midler. Det har til dags dato ikke vist seg å være politisk vilje til å finansiere ordningen. Kulturdirektoratet må derfor finne pengene andre steder, og bevilgningene til tidsskriftene øker derfor ikke nødvendigvis i takt med prisveksten i samfunnet ellers.

Det gjør derimot Kritikerlagets minstesatser. Vi følger satsene til NJ Frilans, som igjen følger lønnsutviklingen til fast ansatte journalister. Vi ser at dette setter noen redaksjoner i en uheldig skvis, men vi mener at en prekær situasjon på én front ikke løses av å tillate en annen. Det å synliggjøre at profesjonell kritikk bør få profesjonell betaling, er en verdi i seg selv.

Satsene har dessuten en annen viktig funksjon: Frilanskritikere står som regel alene i møte med sine oppdragsgivere. Man forhandler om honorar på egne vegne, gjerne uten å kjenne til hva kolleger i samme situasjon blir tilbudt. Uten kollektive avtaler, fagforeningsklubber og reell streikemulighet i ryggen, har man i praksis lite å stille opp med overfor oppdragsgivernes premisser. Minstesatsene kan være noe å referere til for å vise hvor nivået bør ligge.

Dessuten ligger satsene i realiteten ikke spesielt høyt. Kritikerlaget har regnet ut at alt arbeidet det å skrive en kritikk innebærer – blant annet administrasjon, forberedelser, gå på utstillingen/forestillingen/konserten, lese boken, lytte på platen, skrive kritikken, og samhandle med redaksjonen i etterkant – anslagsvis utgjør et sted mellom 15 og 42 timer. Med dagens honorarsats på kr 7815 for en standard kritikk, fratrukket alt en frilanser må dekke selv, som pensjon, feriepenger, sykeforsikring, driftskostnader og administrativt arbeid, er vi nede i en timelønn på et sted mellom 114 og 319 kroner per time – før skatt. Dette ligger et godt stykke under gjennomsnittet til fast ansatte i yrkesgrupper det er naturlig for kritikere å sammenligne seg med, som for eksempel journalister og akademikere.

Vi mener derfor Kulturdirektoratet bør opprettholde kravet om at støttemottakere skal følge satsene. Og istedenfor å fjerne et viktig verktøy i kampen for anstendige vilkår for frilanskritikere, mener vi hele feltet bør jobbe sammen politisk for å få til en bedre finansiering av ordningen for tidsskrift og kritikk.