Ny kulturminnelov overser taterne og andre minoriteter

Arkeolog med praksis i dokumentasjon for museer og fylkeskommuner. Han jobber med minoriteters historie i Nord-Norge og Colombia.

Et nytt forslag til kulturminnelov med en endring som lenge har vært problematisk, er lagt fram. Det foreslås at kulturminner som er eldre enn reformasjonen  automatisk skal fredes, mens kulturminner etter reformasjonen, altså etter 1537, ikke har det samme vernet. Grensen  ved 1537 har ligget fast siden 1905, da Kulturminneloven ble lagd. Forslaget bygger på kjente systemer i eksisterende kulturminneforvaltning, men nå er tidspunktet for automatisk freda kulturminner foreslått til 1650, slik at kulturminner eldre enn 1650 blir automatisk freda.

For samiske kulturminner kom det ei lovendring i 1978 med ei 100-årsgrense. Denne er senere justert slik at samiske kulturminner eldre enn 1917 automatisk er freda.

Det er godt kjent at etniske minoriteter som samer, kvener, skogfinner, tatere/romani og romer har holdt til i Norge i lang tid. Jødene kom senere, og innvandret først fra siste halvpart av 1800-tallet. Minoritetene var en del av folkelivet i Norge sammen med majoritetsbefolkningen.

Politikerne har ført en politikk som i perioder har bidratt til assimilering og svekkelse av minoritetskulturer. Politiske virkemidler har vært tvangsassimilering gjennom forbud mot å snakke sitt språk, tvangssterilisering, lobotomering, tvangsforflytning, forfølgelse og dødsstraff. Deler av dette har tragisk nok pågått helt opp til nyere tid.

Stigmatisering er en konsekvens av denne politikken. En konsekvens av stigmatiseringen er at folk har sett det fordelaktig å fornekte sitt opphav og identitet. Politikerne har på denne måten bidratt til langvarig stigmatisering i deler av befolkningen. De har følt på skam for hvem de er. Skammen er videreført til barn, og slik gått i arv i generasjoner.

Resultatet er at folk mistet sitt språk, tapte sine skikker og sin kulturhistorie. Identiteten har dermed blitt svekket og tapt som følge av fornorskningspolitikk. Slik har politikken fått betydelige konsekvenser for språk og kulturliv.

Assimilering og produksjon av skam er kjent i totalitære staters assimileringspolitikk. Vi trenger ikke se lengre enn til Russland og kommunisttiden. Der ble også minoritetene sett på som en trussel, og deretter motarbeidet, bortført, splittet og utradert. Ser vi for eksempel til Latin-Amerika, er det i dag vanlig at urbefolkning benekter sitt opphav ved å si at familien deres kommer fra Spania, uansett hvor innfødt og «ikke spansk» de ser ut. Slik kan historien til norske politikere sammenlignes med andre assimileringsprosesser internasjonalt.

Utkast til ny kulturminnelov

I 2022 oppnevnte regjeringen et lovutvalg som skulle utrede et nytt forslag til kulturminnelov. Utvalget bestod av 10 medlemmer. 7 av disse er ikke kulturhistorikere. Utvalget var ikke rotfestet i minoritetene i Norge utover et medlem fra Sametinget. Våren 2025 avsluttet komiteen sitt arbeid med utkast til ny kulturminnelov.

I det nye forslaget var det avstemning i komiteen om den nye grensa skulle settes til 1650 eller 1850. I Sverige ble grensen justert i 2014. I Sverige er automatisk fredningsgrense nå 1850, men grensen gjelder for kulturminner som ikke er i bruk. Den nye grensen for automatisk freda kulturminner i Norge, ble av komiteen foreslått til 1650, og slik foreligger utkastet for ny norsk kulturminnelov. Dette ble gjort under dissens i komiteen.

Hvorfor ble sammensetningen ikke vektlagt slik at minoriteter ble bedre representert? Hvilke forutsetninger har en jurist, en økonom, eller agronom til å vurdere kulturminner som historisk kildegrunnlag? Dette kan tyde på at andre hensyn enn kulturhistorisk representasjon ble prioritert.

Det sies i utkastet til ny kulturminnelov at minoritetens historie skal prioriteres, og at det skal utarbeides et allment prinsipp om ivaretaking. Hva betyr dette? Det er upresist, og lite konkret. Samiske kulturminner har allerede et godt vern. Det er rart at andre minoriteters kulturhistorie ikke likestilles med samisk kulturhistorie. Det virker ikke som andre minoriteter skal sidestilles med samene. Utkastet sier også at immateriell kultur skal løftes frem i forvaltningen. Det er positivt, fordi minoriteters historie ofte fremdeles lever i folkelivet, men også her er det lite konkret.

Politikernes anseelse

Politikerne har banet veg for at Norge skal ha en kollektiv historie. Kollektiv historie gir ideer om et felles opphav, og skaper en enhetsfølelse, som har vært en viktig bærebjelke for nasjonen Norge. I denne fortellingen er ikke minoritetene inkludert. I historiebøker, arkiver og filmer har minoritetene vært borte. Er de til stede er de sjelden i heltens skikkelse. Dette er et klassisk fenomen for alle stater som har en historie med undertrykking av minoriteter. I ettertid blir derfor kulturminner særdeles viktig for å ta tilbake historien.

I denne forbindelse står kulturlandskapet og den plass kulturminnene har sentralt. Dette har lagt grunnlaget for et samisk kulturminnevern. Vi ser ikke det samme for kvener, tatere, jøder og skogfinner. Fraværet forteller at deres historie er lavere prioritert.

I lokalmiljøene har det sosiale livet mellom fastboende og tatere vært annerledes enn de politiske føringene. Det var ofte et samspill mellom tatere og lokalbefolkningen, hvor man har byttet tjenester og varer med hverandre. Taterne var kjent for å være gode med hest og hesteutstyr, ur og klokker, metallarbeid av ulikt slag og salg. Som reisende ble de også viktige nyhetsformidlere. Tatere og lokalbefolkning giftet seg med hverandre og fikk barn.

Om utkast til ny kulturminnelov blir vedtatt, viser det at dagens politikere ikke prioriterer historien til tatere, skogfinner og kvener. Det blir som det alltid har vært.

Kulturminner som kilde

Den kollektive historien er i stor grad basert på skriftlige kilder. Sosiale grupper så vel som minoriteter finnes som regel ikke omtalt i skriftlige kilder. Materiell kultur har andre kvaliteter som historisk kildegrunnlag. Den bidrar til å løfte frem dagliglivet, kvinnehistorie, utenforskapets historie og minoritetenes historie. Med andre ord bidrar materiell kultur til mangfold i historien.

Ser vi til utlandet, viser det at det satses mer på arkeologiske utgravninger. Her ligger det stort potensial for å ta vare på, og finne ut mer om utelatte grupper i norsk nasjonalhistorie. 

Romani/tater-folkets tilhold i nord

Taterne har som i Europa vært i Norge og Sverige siden 1500-tallet. De er godt representert i Sør-Norge i muntlig tradisjon. I mindre grad er de representert i Nord-Norge. Likevel finnes de også i nord i myndighetenes «Fanteprotokoller» fra 1800-tallet, og de er til stede i stedsnavn og i muntlig tradisjon.

Jeg har gjort undersøkelser lokalt i Bjerkvik, Lavangen, Salangen, Bardu, Dyrøy og Sørreisa ved å spørre folk. Målsettingen var å finne liggeplasser, sommerboplasser hvor tatere slo seg ned for å overnatte.

Romer kom trolig til Norden først på 1800-tallet. Det kan være at begge grupper har vært på kartfestede liggeplasser. Samtidig er grensene for hvem som hører til romer eller tater/romani gjerne uklar slik at det er utfordrende i ettertid å skille dem. Informanter beretter om store familier som kom om sommeren. Kvinner i fargerike kjoler og flotte smykker solgte håndverk, spådom, og tjenester, og snakket et annet språk.

Liggeplassene i denne studien er ikke datert. Men kan anta at noen av dem er eldre enn andre, og har et potensial for å være gamle. Foreløpige funn gir nye kunnskapsmuligheter. Et begrenset utvalg personer er spurt, så det er godt mulig det finnes flere liggeplasser i området.

Liggeplassene eksisterer altså i dagens kollektive lokale minne, men finnes ikke i skriftlige kilder. I større grad er tatere/romanifolk til stede i Sør-Norge. Distribusjonskart over liggeplasser ville sannsynligvis bli langt mer omfattende i Sør-Norge. Arkeologiske undersøkelser har derfor et stort potensial for å få ut kunnskap som vi ikke finner i skriftlige kilder. Samtidig er dette sårbare kulturminner, fordi de ofte ligger inntil dagens ferdselsårer, som er utsatt for utbyggingspress i arealutviklingen. Det bør være grunnlag for et sterkere krav om undersøkelser.

1650 eller 1850?

I lovutkastet kan man undres hvorfor spriket i tid er såpass stort som 200 år. 

Flertallet i komiteen gikk for 1650 som ny automatisk fredningsgrense. Komiteen var ikke basert på etnisk representativitet og ikke et kulturminnefaglig flertall.

De fleste skogfinske, kvenske og tater/romani-kulturminner er fra tiden etter 1650. Kulturhistorisk er 1800-tallet et skille. Tiden før 1800-tallet er mer i slekt med middelalderen, enn tiden etter 1800-tallet. Kanskje 1800 eller 1750 kunne vært et bedre skille?
Om grensen settes kategorisk til for eksempel 1850 faller likevel kulturarven til jøder ut, da de kom til landet senere. Det er derfor også positivt at utkastet fremhever at minoriteter skal prioriteres. De har oppholdt seg på begge sider av grensen mellom Sverige og Norge. Men minoriteter får bedre beskyttelse i svensk rett enn i norsk rett ved at den automatiske fredningsgrensen er satt til 1850.

Automatisk fredning

Kulturminner som blir automatisk freda kan frigis, med eller uten krav om undersøking. Utkastet til ny Kulturminnelov sier at minoriteter skal prioriteres. Betyr dette vedtaksfredning? Blir kulturminner freda etter vedtak, blir det i tillegg en større byråkratisk prosess i ettertid for å reversere vedtaket.
Det er klart at omkostningene for å heve grensen til 1850 blir en større økonomisk byrde enn om grenses settes til 1650, fordi det blir flere kulturminner å forholde seg til i arealutviklingen. Men kan omkostningene måles med de sosiale og økonomiske omkostninger for de mange med utradert identitet og historie, og påføring av skam - hos taterne, kvenene og skogfinnene?

Hvem skal betale?

Hovedregelen i dagens Kulturminnelov er at tiltakshaver skal betale. I praksis er det ofte utbygginger som utløser registreringer.  At minoriteter har vært utelatt i historien er utelukkende politikerne sitt ansvar. Det gjelder også påføring av skam og tap av identitet gjennom flere hundre år. Økonomisk kompensasjon kan aldri ta tilbake tapet hos minoritetene. Det er opplagt hvem som skal betale. Det er politikerne som må ta dette med i sine budsjetter.

Det må tas hensyn til at minoritetene er et mindretall som har etterlatt seg langt færre kulturminner enn majoritetsbefolkningen. Aller minst har trolig tatere etterlatt seg, fordi de var reisende. Vi vet at nomader har mindre utstyr og fasiliteter enn fastboende.

Det gis offentlige midler til museumsvesenet årlig. Regionmuseene har materiale fra tida etter reformasjonen i sine samlinger. Dette materialet ble i sin tid samlet inn på frivillig basis, før fagfolk ble ansatt. Materialet er derfor i betydelig grad ensartet over hele landet. Om man gjør et søk på Digitalt museum, ser man at museene har smått med materiale fra romani/tater-befolkningen. Det bør være mulig å få regionmuseene med i en ordning med undersøkelsesplikt på kulturminner for eksempel etter reformasjonen til 1850.

Lovforslaget ønsker også å styrke immateriell kulturarv. I og med at regionmuseene allerede har stor lokalkunnskap vil lokale skikker og historier også bidra til kunnskap om historiene som kulturminnene inngår i.

Ofte er kulturhistorien til minoritetene en etnisk blandingshistorie. Regionmuseenes lokalkunnskap er viktig.  Det vil tjene minoritetshistorien og regionmuseenes kunnskapsproduksjon, og gi lokalbefokningen mer kunnskap om og bedre forståelse for historien og gi minoritetenes rettmessig plass i historien.

I etableringen av oljefondet var det et formål at penger skulle brukes til å utvikle infrastruktur. Å utvikle infrastruktur betyr arealutvikling. Å bruke noe av oljerikdommen til oppreising for overgrep og utradering av etniske grupper bør være en naturlig del av å utvikle infrastruktur, men fremfor alt ei oppreisning i forhold til en makaber politisk tradisjon som dagens politikere står i. Full godtgjøring for overgrepene vil aldri bli mulig, men ivaretaking av en liten del av det ødelagte er mulig, og fremdeles har politikere mulighet til å vise oppriktig anger og full forståelse. Lovfesting av tiltak vil synliggjøre at dagens politiker tar ansvar for tidligere overgrep.

Prosessen med en ny lov bør startes på nytt. Etniskrepresentativitet bør være med i komiteen og fagfolk innen kulturhistorie bør utgjøre flertallet i komiteen.