Norge trenger et mangfold av finansieringsordninger for fri scenekunst

Debattinnlegg av Tor Arne Ursin fra Grenland Friteater, Paolo Martini fra Studium Actoris, Ingrid Bjørsnøs Kvam fra Cirka Teater, Per Spildra Borg fra Stella Polaris og Hege Knarvik Sande fra Senter for scenekunst Norge.

Den 20. mai arrangerte PAHN konferansen REPLIKK, med infrastruktur i det frie scenekunstfeltet som hovedtema. Konferansen tydeliggjorde et presserende behov for en bredere og mer forankret politisk samtale om hvordan dette feltet skal finansieres i Norge. Dagens system er for snevert og favner ikke det kunstneriske og organisatoriske mangfoldet som preger scenekunsten.

Langsiktighet, lokal forankring og kunstnerisk mangfold

Vi er fire ulike kompanier – Grenland Friteater, Studium Actoris, Cirka Teater og Stella Polaris – men vi har viktige fellestrekk: Vi har vært virksomme i en årrekke, har dyp lokal forankring og bygger varige miljøer og semi-institusjoner i det frie scenekunstfeltet.

Vi produserer og turnerer egne forestillinger, men vi gjør langt mer: Vi drifter scener og prøvesaler, tilbyr faglig utvikling, verksteder og arrangementer, inviterer andre kunstnere inn og samarbeider tett med våre lokalsamfunn. Vi virker både nasjonalt og internasjonalt, og vår virksomhet bygger på langvarige kunstnerskap og et ønske om å skape noe som varer utover enkeltstående prosjekter.

Vi representerer ulike teatertradisjoner og bidrar til et viktig sjangermangfold. Likevel blir dette mangfoldet i stor grad usynliggjort i dagens kulturpolitikk.

Felles for oss er at vi står på statsbudsjettets post 75 – en ordning som har muliggjort langsiktig arbeid og bred finansiering, inkludert bidrag fra kommune og fylke. Men med stadig svakere kommuneøkonomi og fravær av formelle strukturer i trepartsmodellen, frykter vi at dette systemet er i ferd med å svekkes. Cirka Teater kommer inn på samme post i 2025 – som en akutt redningsaksjon etter at de falt utenfor ordningen for etablerte virksomheter, fordi deres virksomhet ikke passer inn i ordningens innretning. Studium Actoris mistet samtidig sin kommunale støtte – et tegn på hvor sårbart feltet er når forvaltningsnivåene ikke spiller sammen.

Sammen med PAHN – Senter for scenekunst Norge – etterlyser vi en bredere og mer forpliktende kulturpolitisk samtale om det reelle mangfoldet i norsk scenekunst, og om finansieringsordninger som faktisk ivaretar og bevarer dette mangfoldet. 

En politikk uten helhet

Vi mangler en helhetlig tenkning rundt finansiering av det frie scenekunstfeltet – en som fanger opp ulike behov og virksomhetsformer. Kulturrådets ordninger er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Den nye støtteordningen for etablerte virksomheter er i hovedsak rettet mot produksjonsorienterte grupper som turnerer – ikke mot kompanier som også tar ansvar som arrangører, fasilitatorer og lokale samfunnsbyggere.

Ordningen er dessuten underfinansiert, og har ikke blitt styrket det siste året. Det er kun 3 millioner i omsøkte midler for 2026. Det trengs både en styrking av Kulturrådets ordninger, og en ny diskusjon om hvilke behov ulike aktører i feltet faktisk har.

Post 75 som kulturpolitisk virkemiddel

I fravær av treffsikre alternativer har noen av oss funnet fotfeste gjennom post 75. Vi mener denne posten bør styrkes og utvikles som et kulturpolitisk virkemiddel – for å sikre varige strukturer, ivareta sjangermangfoldet og legge til rette for forpliktende samarbeid mellom stat, fylke og kommune.

Dette handler ikke bare om oss. Det finnes en rekke frie kompanier over hele landet som arbeider langsiktig, lokalt forankret og samfunnsbyggende. En styrket post 75 kan favne flere slike aktører – og stimulere til mer bærekraftig offentlig medfinansiering.

Vi etterlyser en kulturpolitikk som:

• Anerkjenner og muliggjør institusjonsbygging i det frie feltet 

• Ivaretar sjangermangfold og kunstnerisk frihet 

• Utvider og styrker post 75 for flere aktører med lokal og nasjonal betydning 

• Sikrer forpliktende samarbeid mellom stat, fylke og kommune 

• Gir forutsigbarhet og utviklingsrom over tid

Vi trenger en finansieringspolitikk som fanger helheten i det frie scenekunstfeltet – ikke bare produksjon og turné, men den langsiktige verdien kunstneriske miljøer skaper for publikum, lokalsamfunn og det nasjonale kunstfeltet.