Museene er demokratiets livsforsikring

Kari Skarprud Pettersen Kari Skarprud Pettersen

Leder av kulturhistorisk avdeling, kunnskap og samfunn ved Bymuseet i Bergen.

I 2026 markeres Totalforsvarsåret. Beredskap handler ikke bare om forsvar og teknologi, men om samfunnets evne til å forstå, stå imot og handle når det settes under press.

Fredag 9. januar var jeg tilhører på Vestlandsmøtet med temaet «Når alt står på spel – korleis lukkast Vestland?» En type debatt jeg ser foregår over hele landet. Diskusjonen minnet om at beredskap ikke bare handler om mer enn militært forsvar, det handler om mennesker og fellesskap, noe jeg stiller meg helhjertet bak, men noe vesentlig manglet – kultur, historie og museenes rolle i beredskapen.

Hvorfor det haster

Man kan spørre seg «dersom vi hele tiden må rope at kultur er viktig og få ser ut til å høre, så er den kanskje ikke det?». Men jo, den er det! På samme måte som en fri presse er viktig også for de som ikke leser avisen, er kultur og historie viktig for alle, også de som ikke er kulturinteressert eller går på museum. 

I møte med desinformasjon, historisk forvrengning og polarisert offentlig debatt, er kunnskap, kultur og inkludering ikke bare idealer – de er nødvendigheter, og en sikkerhet for demokratiet.

Historien er ikke nøytral

Historie er mer enn lærdom om fortiden og kilde til Netflix-underholdning. Historie er et verktøy for demokratisk forståelse. Hvilke stemmer som løftes fram, er et bevisst valg – ikke noe som skjer av seg selv. Når historien brukes for å legitimere makt eller skape fiendebilder, svekkes kritisk tenkning og demokratiet blir sårbart.

I USA ser vi nå hvordan historiefaget og museene utsettes for politisk press gjennom statlige føringer som begrenser hva som kan formidles, hvem som får støtte og hvem som sitter i styrene. Museene pålegges faktisk å skjule kunnskap for å bygge opp stolthet og fremme en mer patriotisk og positiv fremstilling av amerikansk historie. Konkret har store institusjoner som The Smithsonian Institution (verdens største stiftelse for museer, utdannelse og forskning) blitt kneblet. Utstillinger som fremstiller USA eller vestlige verdier i et kritisk lys – for eksempel som rasistiske eller undertrykkende – skal fjernes eller endres. Når historie slik reduseres til et identitetspolitisk instrument, svekkes både faglig integritet og demokratisk offentlighet. Det er et alvorlig varsku – også for oss. Dette viser hva som kan skje når kulturpolitikk blir sikkerhetspolitikk.

Et sunt demokrati er mangfoldig. Der kan både heltefortellinger og vanskelige historier belyses, minoriteters erfaringer synliggjøres, og dialog mellom ulike grupper styrkes. Dette skaper ikke bare større forståelse – det skaper tillit, som er selve limet i et demokratisk samfunn.

LES OGSÅ: Trump gir Europas høyreekstreme et dilemma

Museene som samfunnets hukommelse

Museene har en helt spesiell rolle i denne sammenhengen. De bevarer ikke bare gjenstander og arkiver – de gir publikum kunnskapsgrunnlag for å forstå historie og de ulike stemmene som har formet samfunnet vårt. Gjennom kunnskapsproduksjon, formidling, undervisning og dialog inviterer museene publikum til å tenke selv, reflektere kritisk og diskutere vanskelige spørsmål. Kunnskap og historie blir slik en form for motstand – en strategi for demokratisk beredskap.

Museene fungerer som en motvekt mot forfalskning av fortiden og glemselens farer. Sammen med museene står utdanningsinstitusjonene i frontlinjen for å utvikle kritisk tenkning. God utdanning både på skolen og i museene lærer barn og unge å stille spørsmål, se sammenhenger og analysere kilder – ferdigheter som er avgjørende for å navigere i et samfunn preget av desinformasjon og kompleks global politikk.

Statssekretær Marte Gerhardsen i Forsvarsdepartementet minnet oss også om sin bestefars (Einar Gerhardsen, Norges statsminister fra 1945 til 1951) utsagn: «Dersom vi må velge mellom fred og frihet, velger vi frihet».

Når Norge nå styrker beredskapen, må vi som et fritt samfunn investere i kultur og utdanning. Det er ikke en kulturell luksus, men en del av samfunnets kritiske infrastruktur – vår demokratiske livsforsikring.