Mister vi fotfeste nå?

Solbjørg Tveiten Solbjørg Tveiten

Kunstnerisk leder i Musikk i Innlandet.

Jeg kan bli svimmel av nyheter som ustanselig velter inn, med fete overskrifter og stadig nye vinklinger på den samme historien. Selv om redaksjoner over det ganske land søker å opplyse oss, er jeg i stuss om hvem som til slutt definerer hva som er relevant for oss å vite. Er det samfunnsoppdraget, markedet eller begge deler som bestemmer hva jeg trenger informasjon om? I et stadig jag og krav om større inntjening er det lett å forstå spagaten media står i, en spagat som også utfordrer leserens fotfeste og fokus. 

Kunst har til alle tider åpnet nye rom for undring og hjulpet oss til å se ulike løsninger på utfordringer, men undring får ikke plass i et ordskifte som krever umiddelbare svar på komplekse spørsmål. Kanskje er dette et av svarene på at vi blir mer polariserte og ikke klarer å samle oss rundt det som kan gjøre oss bedre. Kan kunsten bidra til å endre ordskifte?

Kunst som motkraft

Sosiale medier trigger (dessverre) noe dypt menneskelig i oss alle. Vi kikker, mener og ytrer oss i en lapskaus av mannefall, helseutfordringer, utroskap og folks vaner, eller uvaner. Vi applauderer og blir applaudert.

I Lena Lindgrens bok Ekko forteller hun med utgangspunkt i myten om Ekko og Narcissus hvordan digital teknologi, særlig sosiale medier og algoritmer, former menneskers oppmerksomhet, begjær, identitet og samfunn. Myten beskriver hvordan nymfen Ekko ble dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta det andre sa fordi hun selv snakket for mye. Ekkos store kjærlighet var Narcissus. Han druknet i sitt eget speilbilde.

Slik som kunst, åpner litteraturen for større innsikt, forståelse og vidsyn i vårt møte med en overveldende mengde informasjon. Den er bevisstgjørende og gir knagger for kritisk tenkning i møte med egne valg, og bidrar dermed til en mer bevisst og opplyst offentlighet.

Hvordan kan kunsten bryte opp algoritmene og være en motvekt? Hvordan kan medienes rolle i å formidle en slik motvekt være med på å sikre samfunnsoppdraget de er satt til å forvalte? 

En opplyst offentlighet

Vel vitende om at informasjonen jeg får kan være markedsstyrt klamrer jeg meg til den fjerde statsmakt. Derfor er det alvor når redaktørstyrte medier tar opp i seg språk som nærmer seg sin argeste konkurrent, med en stadig mer lignende retorikk, hurtighet og frekvens. Parallelt med dette bruker media konkurrentens kanaler for å nå egne lesere.

Deltagelse i kunstopplevelser utvikler oss som enkeltmenneske og samfunn, men får først plass i vår bevissthet når det tas på alvor. Hvis kulturdekningen styres av markedsinteresser, forringes muligheten media og kunstnere har til å styrke frie stemmer med armlengdes avstand til beslutningstakerne. Redaktørstyrte medier må derfor bidra til å tilgjengeliggjøre kunstuttrykk markedet selv ikke bærer.

Det ligger et felles ansvar i å sikre at informasjonen vi får er basert på samfunnsoppdrag og etiske vurderinger. Ved å jobbe sammen mot de krefter som forsøker å styre vår virkelighet kan media og kulturfeltet bygge tillit der tilliten må være, ha tillit til hverandre og mane til en felles kamp mot oligarkene som forsøker å styre oss. Kulturnyheter må ut av sosiale medier, og redaktørstyrte medier må gi rom for kunsten som en motkraft i arbeidet med å sikre en mer bevisst og opplyst offentlighet. La oss mobilisere mot vår felles fiende og for våre felles verdier.