KOMMENTAR

Lerø har ikke tatt seg bryet ved å gjøre seg kjent med faktum

Det er sjelden klokt å anbefale redaktører og skribenter å sjekke faktum og kilder, de blir gjerne såret og fornærmet av slikt. Jeg drister meg likevel til å anbefale redaktør Magne Lerø å gjøre det, skriver Trond Vernegg, organisatorisk nestleder i Forfatterforbundet.

Trond Vernegg, cand. jur. og organisatorisk nestleder i Forfatterforbundet.
Publisert Sist oppdatert

Dette er et tilsvar til Samtiden-redaktør Magne Lerøs kommentar «Eystein Hanssen varsler helomvending i motvinden», publisert 8. januar.

«Ryktene om min død er sterkt overdrevet», skrev Mark Twain til USA i et telegram fra London i 1897. Ryktene redaktør Magne Lerø sprer om at lederen i Forfatterforbundet, Eystein Hanssen, har fått så øra flagrer av sine medlemmer er like grunnløse som ryktene om Mark Twains død. Twain levde i beste velgående, og Hanssen har fortsatt begge ører trygt og uskadet i behold etter en flagring som aldri fant sted. Selv om det sikkert tar på å bli utsatt for ufunderte angrep fra Lerø og andre som ikke har tatt bryet ved å gjøre seg kjent med faktum.

Det er trist at en så erfaren og respektert redaktør som Magne Lerø ikke evner å sette seg inn i saken og grunnlaget for den når han skriver om fordelingen av bibliotekvederlaget for skjønnlitteratur for voksne mellom Forfatterforbundet og Den norske Forfatterforening.

Bibliotekvederlaget er en lovfestet kompensasjon til opphavere med verk for utlån i bibliotek. Her gjelder det forfattere som skriver skjønnlitteratur for voksne, og som er organisert i Den norske Forfatterforening, i Forfatterforbundet, eller ikke er medlem noe sted. Organiserte og uorganiserte er på lik linje med på å opparbeide vederlaget. Bibliotekvederlaget er som navnet sier et vederlag, ikke en støtte til organisasjoner, uansett hvor gammel eller ung organisasjonen måtte være. Alle med bøker i bibliotek bidrar til å opparbeide vederlaget, midler som skal fremme at det skapes ny norsk litteratur. Og alle skal de likestilles og behandles likt, uavhengig av medlemstilhørighet. Forfatterforbundet har gjennom stipendutdelingene sine dokumentert at forbundet betjener hele feltet, uavhengig av organisasjonstilhørighet. Medier har skrevet at over 90 prosent av Den norske Forfatterforenings stipendmidler går til foreningens egne medlemmer, dette står uimotsagt.

28 organisasjoner er parter i avtalen om bibliotekvederlag. Fra tid til annen oppstår det uenighet mellom dem om fordelingen av vederlaget. Da trer avtalens bestemmelser om tvisteløsning, løsning av uenighet, inn. Siste og bindende instans i det er voldgift, d.v.s. rettsavgjørelse. Voldgiftsbestemmelsen er gjennom tidene brukt flere ganger, sist da Norsk Oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Dramatikerne i 2020 stevnet Forfatterforbundet og Den norske Forfatterforening om fordelingen. Også på dette området er det som ellers i samfunnet at man søker domstolenes mellomkomst hvis man ikke blir enig. Det er hverken noe rart eller oppsiktsvekkende i det; det er slik rettsstaten fungerer.

Redaktør Lerø uttaler seg skråsikkert om jussen når han skriver. Det burde han kanskje ikke gjøre. I hvert fall ikke før han hadde lest voldgiftsdommen fra 2021, avsagt av en rett sammensatt av to dommere som i dag er dommere i Norges Høyesterett og en jusprofessor. Jeg anbefaler Lerø og andre med meninger å lese dommen, den ligger på nettet.

«DnF har gode kort på hånda når de holder fast på at de skal ha en større andel av bibliotekvederlaget siden de har langt flere forfattere som medlem,» skriver Lerø, før han fortsetter: «De kan forholde seg ganske rolig og la Hanssen ture fram med sitt 50-prosent krav.»

Dommen fra 2021 er rettskraftig og fastslår enstemmig helt klart at medlemstall er uegnet som kriterium ved fordelingen av vederlaget. Dette begrunner retten blant annet med at organisasjonene skal tjene hele feltet, organiserte og uorganiserte og ikke skjele til egne medlemmer. Her har Forfatterforbundet oppnådd mye på de syv årene det har eksistert. Blant annet har forbundet vært med på å utvikle LO Selvstendig, som kan komme alle forfattere til gode, vi har utviklet en pensjonsløsning for forfattere i samarbeid med Sparebank 1 og sørget for at faglig oppdatering og stipendmidler er tilgjengelig for alle forfattere som ønsker å utvikle seg. Og det er aktiviteter der alle forfattere, hele feltet av opphavere, inviteres til å delta.

Bibliotekvederlaget er som nevnt ikke organisasjonsstøtte. Forfatterforbundet tjener utvilsomt hele feltet. Etter gjeldende rett er det altså Den norske Forfatterforening som har motbakke, ikke Forfatterforbundet. Så her er det ikke snakk om Trump-stil eller å ture frem, men å forfølge et krav som er solid rettslig fundert etter lov, retningslinjer og rettspraksis som gjelder for bibliotekvederlagsordningen. Det er intet grunnlag for å hevde at Forfatterforbundet ikke er like kompetent og ansvarlig som Den norske Forfatterforening til lojalt å forvalte den del av fellesskapets midler bibliotekvederlaget utgjør.

«Det skal mye til om FF vinner fram med et søksmål,» fastslår Lerø. «En domstol vil neppe tolke en lovparagraf slik at staten må gripe inn og bestemme at forfatterforeningene skal få like stort bibliotekvederlag. Det kan ikke utelukkes at det blir resultatet, men da skjer det på politiske, ikke juridiske premisser.» Vel Peers utbrudd i fjerde akt av Peer Gynt står seg tydeligvis fortsatt: «Hvor udgangspunktet er galest blir tidt resultatet som orginalest.» Lerø snur her det hele på hodet: Dette er nettopp en sak der domstolene vil gripe inn, det er ikke snakk om et politisk, men et juridisk spørsmål.

Forfatterforbundet søker ikke strid og rettssak, forbundet ønsker bredt og godt samarbeid. Det betyr ikke at man ikke vil forfølge det man mener er rett og riktig, lojalt etter de regler som gjelder på området. Når Forfatterforbundet har tatt initiativet til samtaler med Den norsk Forfatterforening for å se om det er mulig å finne en minnelig løsning, er ikke det fordi forbundet mener å ha en dårlig sak. Ut fra voldgiftsdommen er saken sterk. Initiativet er tatt fordi minnelige løsninger som regel er de beste i lengden, så initiativet kommer ikke ut fra svakhet, heller styrke og tro på egen sak. Initiativet til å megle er for øvrig i henhold til hva som er hovedregelen i tvister for de ordinære domstoler hvor retten skal beslutte at det skal foretas rettsmekling når saken egner seg for det. I tråd med dette prinsippet inviterer derfor Forfatterforbundet Den norske Forfatterforening til et møte for å avklare dette spørsmålet.

Det er sjelden klokt å anbefale redaktører og skribenter å sjekke faktum og kilder, de blir gjerne såret og fornærmet av slikt. Jeg drister meg likevel til å anbefale redaktør Magne Lerø å gjøre det. Det er ikke alltid utbrudd i sosiale medier som Facebook overensstemmer med riktig faktum og etterrettelighet og reflekterer virkeligheten. Det kan tilmed hende at slikt dreier seg om bevisst desinformasjon og spredning av falske nyheter.

Powered by Labrador CMS